Dreyer & Clausen

The bitter end...

2009-04-22T22:31:00.001+02:00

Som alle nå vet (vertfall nesten alle) så er vi kommet oss hjem, det ikke alle fikk med seg var at vi tilbrakte en uke i London på vår vei hjem. Men for ikke å ødelegge vår hjemkomst, bestemte vi oss for ikke å nevne noe av dette.

Men nå som vi har kommet hjem og fått oss vertfall en fest på nakken syns vi det var på tide å fortelle litt om crewets siste timer på ferie.

Etter noen dager på denne lille sydhavsøyen ble vi nødt til å pakke sekken og reise opp til Bangkok. Vi hadde da bestilt oss billetter nesten helt hjem, og da snakker vi London. Grunnen til vi ikke hadde billetter helt til Oslo var at vi ville benytte oss av den flotte direkteruten mellom London og Ålesund, samt besøke London som en avslutning på turen. Og vist Gjermund og Peter hadde gjort som planlagt var meningen å overaske dem.

Vi var i Bangkok i et døgn før vi reist ut på flyplassen og hjemreisen var et faktum. Og etter noen timer i luften var vi kommet oss tilbake til Hong Kong, noe vi følte vi hadde sett nok av før. Vi valgt derfor å bare bli på flyplassen i 15 timer for å sparer penger og ikke minst stresset dagen etter. Vi hadde heldigvis internett så tiden fløy mens vi satt å surfet og så på tv-serier. Dette måtte også ta en slutt en gang, og vi kom oss om bord i flyet. Vi hadde bare en 12 timers flytur foran oss før vi landet i den engelske storbyen. Tiden fløy fortere og vi rakk ikke se alle filmene vi hadde på multimediasystemet om bord. Når vi landet i London hadde vi en adresse på en liten papirlapp. Dette var da det snille søskenbarnet til Clausen som stilte kåken til disposisjon for crewet, noe vi takker meget mye for siden London er en meget dyr plass å oppholde seg.

Søskenbarnet til Clausen hadde reist til Norge for å feire påske og huset hadde stått tomt i en uke uten varme, og for å si det slik, varmeovner som går på varmevann er ikke særlig lett å få til å funke. Men etter at ingeniørene i crewet hadde vært å fiksa litt, fikk vi varme. Vi ble liggende i stuen siden vi ikke hadde fått særlig mye varme i resten av huset. Det tok ikke veldig lang tid før vi sovnet siden vi hadde reist i rundt 40 timer. Men etter noen timer på øye våknet Clausen av dunking på ytterdøren… Clausen klare å karré seg opp mens Dreyer fremdeles sover som en stein. Og i det Clausen åpner ytterdøren får han seg en liten overraskelse, nemlig 7 brannmenn! Clausen hadde nemlig vært litt ivrig med justeringen av varmevannet noe som hadde resultert i et overtrykk i varmtvannsberederen, som igjen resulterte i at det begynte å ryke av huset… Og stemmer, det likte ikke naboene… og vi fikk besøk. Clausen var litt usikker på om det var ekte brannmenn eller om det var Chippandales som hadde kommet på besøk, men etter hvert skjønner han at dette ikke var ”tullemenn”. Dreyer våkner og blir selvfølgelig forbanna siden det er så mye bråk på kjøkkenet, og ikke minst døren er åpen. Men etter han hadde sjekket trykket og funnet ut at det bare var brann…? (han trodde vertfall det) fant han sofaen igjen, mens Clausen prøver å
dra noen spøker som ikke falt helt i god jord, siden brannfolkene hadde blitt dradd opp midt på natta.

Dette har vi selvsagt ikke sagt noe om til søskenbarnet til Clausen, så vi håper hun ikke leser dette… ☺ Sorry Bente.

Siden vi var i London ville vi benytte muligheten til å se de kjente severdighetene, Big Ben, London Eye, Buckingham Palace, Tower Bridge og de andre kjente plassene. Når vi vandret rundt i London kom vi plutselig inn i et stort lokal hvor det ble holdt en beatbox konkurranse. Det var nemmelig noen av verdens beste beatboxere som var samlet i London i forbindelse med Boxcon 09. Og ikke nok med at vi hadde ramle innom Boxcon 09, men vi klarte også å rote oss inn en plass hvor vi fant verdenseliten av kvinnelige hip hop dansere. De var nemmelig samlet i anledning B.SURPREME 09 som årlig ble holdt i nabohuset til der Boxcon 09 ble avholdt. Så etter noen timer med forskjellig kulturelle innspill, måtte vi takke for oss å ta kvelden.

Når vi var i Laos på tubingen traff vi på en ung dame som bodde litt utenfor London. Da kom vi av en eller annen rar grunn inn på emnet, kornsirkler og Stonehenge. Vi viste da at dette var kun noen timer utenfor London, så da var det ikke noe grunn til å la vær. Etter masse rot med tog og busse klarte vi til slutt å komme oss til nærmeste byen litt syd for Stonehenge. Noe vi ikke hadde tatt med i beregningen var at det ikke blir laget kornsirkler på våren, siden ingen dyrker korn da. Vi lot selvfølgelig ikke dette sette en demper på dagen, og fortsatte opp til Stonehenge. Vi ankom de berømte steinene og tok noen bilder. Dreyer hadde håpet de hadde vært litt større, men Clausen var fornøyd. Konklusjonen er; Det er noe steiner på ei plen, men om noen skulle spør oss om vi har sett dem. Kan vi selvfølgelig nikke pent og si, ”Selvfølgelig har vi har sett Stonehenge!”

Etter dette måtte vi også teste utelivet i Londons gater, og vi valgte å møte Louise igjen som bodde i byen samt hennes venninne. Det var en meget morsom kveld som dessverre varte så altfor kort. Vi hadde nå begynt å innse at dette var slutten på ferien eller en æra som vi heller vil kalle det. Etter en siste dag i London som var mer en formalitet var vi klar for hjemreisen.

Det første som skjedde var at vi kom inn på subway stasjonen og døren ble lukket bak oss… Vi fikk høre at de skulle stenge stasjonen…? Men til vår store begeistring skulle det gå et siste tog i den retningen vi skulle som vi kunne bli med. Å det var ikke snakk om å stenge stasjonen en halvtime, her snakker vi til seint i 2011! flaks.

Så når vi kommer frem til toget vi skal ta til flyplassen, går det i stykker så vi må vente lenge før vi kan bytte tog, uflaks.

Så når vi endelig har kommet oss til Gardermoen stikker vi direkte til innsjekking siden vi hadde fått beskjed om at vi ikke trengte å hente bagasjen, det var feil. Så etter at vi hadde fått noen hyggelige vakter og tollere fikk vi hentet ut bagasjen vår, og det er da Clausen finner ut at han har mistet håndbagasjen sin med blant annet et meget dyrt speilreflekskamera. Og etter en ny runde med vaktene og tollerne finner endelig Clausen bagasjen sin inne på ankomsthallen letter modifisert av noen vakter med en kniv, men han fikk igjen kameraet, flaks.

Og etter 45minutter på vårt siste flytur på denne turen var vi endelig kommet oss til Ålesund, Home sweet home!

Vi har i det siste reflektert litt over turen vi har hatt og vi er begge enig om at det har vært en syk tur! Men mange tror vi har vært på ferie og slappet av, men der tar dere feil, veldig feil! Bare for å illustrere litt hva vi snakker om har vi satt opp noen eksempler, også kaldt ”Fun Facts”.

Vi har reist 62’289 kilometer med fly eller 1,65 ganger rundt jorden eller 86 timer og 58 minutter.
Vi har også tilbrakt 154 timer i buss eller nesten 6 og et halvt døgn.
Vi har også beskjedene 54 timer i tog.
Litt morsommere er det 44 753 meterne vi har tilbrakt i berg og dalbane eller nesten 4,5 mil.
Vi har besøkt 12 land.
Vi har reist i 290 dager.
Vi har spist på 124 forskjellige restauranter i Amerika alene, i løpet av 89 dager.
Vi er like bleik som da vi reiste.
Og vi har vært på 1 strippeklubb…
Og dette er bloggen med flest bilder.

Helt til slutt vil vi takke alle som har fulgt bloggen vår, det har vært over all forventning. Og ikke minst vil vi utnevne Jeany (eller Jeanette Hustadnes som hun også heter) som årets ”Ontheroads Super Blogger” med en suveren ledelse i antall blogginnlegg.

Så med dette takker vi for oss for denne gang, men med mange planer i hode er det ikke godt å si når neste tur kommer.

Dreyer & Clausen
The Ontheroad Crew

The bitter end...

2009-04-22T21:45:00.013+02:00

The Crib - London

Small is sexy!

Clausen kviler litt på Hong Kong airport.

London Eye by night

Hva skal han med banan?

Lage Milkshake selvsagt, han er jo DJ...?!

Clausen går god for varene...

Nei gud så flott du...

Vi kunne ikke vært mer enig!

Svane... for de som er interresert i slikt.

Noen som var skeiv når de bygde hus eller?

Boxcon 09

B-Girl

b. supreme 09

Ehh.. ja, hvem er du fan av da?

Noen vestlige i denne forsamlingen?
...var vist en ja.

Men gøy hadde dei det sikkert

Buckingham Palace... ikke mye å skryte av

Men vaktene... jævlig bra!

Mer engelsk enn dette skal du vel lete lenge etter...

Hvorfor ble du plaget sa du? syns vennene dine hatten din var rar?

Dreyer er klar, er du?

Vist du ikke syns dette er morsomt, bør du se dokumentarer på TvNorge om folk med syke problemer og se hvor dem kommer fra...

Sleepy...

Dag 6, med sult streik

Gjor seg best i sort hvit siden det regnet... btw. Tower Bridge om du lurte

London Taxi

Big Ben

Dreyer var meget imponert, men Clausen hadde sett denne kjempe dildoen før, nemlig i Barcelona.

London by night

Dverg...?

King of norway :)

Måtte selvfølgelig sjekke ut Notthing Hill

Pipe sa du?

Inne i denne kirken var vi andre påskedag...?

Men den var feit da...

Stonehenge

Clausen merket en litt snodig effekt...

Og så var det bare å reise hjem.... :(

Det ringer det ringer, hallo hallo hvem er det?

2009-04-16T23:54:00.006+02:00

Vi har i lengre tid prøvd å ringe hjem, men pga. økonomiske hindringer har vi aldri helt klart å komme gjennom. Vi beklager dette på det sterkeste, men som et lite plaster på såret, har vi tatt bilder av våre tapre forsøk.

London...?

Koh Chang, med ett pang!

2009-04-14T18:56:00.001+02:00

Som sagt er Koh Chang en plass hvor man kan slappe av og nyte livet, og det er akkurat det vi har gjort i det siste. Man får fort en stamplass hvor man spiser mat (Ting Tong) og alle folkene her er kjempe hyggelige. Det er også fest hver eneste kveld og siden plassen her ikke er så veldig stor, har barene laget en ordning seg imellom så det er hver sin dag å arrangere fest. Noe som resulterer i at alle er samlet på samme plassen i stedet for å være spredd utover. En liten genistrek siden det da alltid vil vær en bra fest.

Vi bestemte oss få å sjekke ut en av festene og teamed up med Kristin for å finne kveldens location. Etter en litt spesiell vei gjennom en restaurant og under gjennom noen piggtrådgjerder var vi endelig fremme (lite tenkte vi på at vi skulle samme vei tilbake). Etter en liten stund traff vi på Diego, samt en rekke andre morsomme folk. Og etter at Clausen forsvant med to jenter fra England, ble Dreyer igjen på stranden i kjent Dreyerstil. Det vil si at når Clausen kom tilbake tidlig på morningen etter at alle andre var reist hjem, det vil si, nesten alle. Stemmer, da satt Dreyer der fremdeles riktig nok i selskap av en jente, men i kjent Dreyer nachspiel modus. Og etter at Clausen hadde sovet en liten stund på stranden var tiden kommet for å finne veien hjem… letter sagt en gjort, og piggtrådgjerde etter et hyggelig selskap med selskapelige drikkevarer, ikke smart…

Etter noen dager med ”avslapping” fant vi ut at vi skulle leie oss noen scootere å for å sjekke trykket på øya. Clausen som har godt å maset som en liten dritunge om å kjøre crosser, fant endelig en kompis som ville låne han en sykkel. Og det er lenge siden Clausen har smilt så breit der han suser gjennom ”byen” på en 250cc fullblods crosser, jo da dette er helt lov her nede, så nok en gang. Vi elsker Thailand!

Etter en liten tur finner vi plutselig en plass hvor vi kan bli med på elefant trekking, og vi er ikke vond å be, dette er noe vi lenge har ville gjort. Så da var det bare å parkere syklene og bytte kjøretøy. Etter en stund hadde vi kommet inn i jungelen og ”sjåføren” hopper av. Clausen tar på seg ansvaret med å ”kjøre?” elefanten, og vi får en idé om å stikke av… eneste problemet, elefanter er jævelig vanskelig å styre. Spesielt når den bare skjønner thai, men etter en liten stund fant vi ut at man styrer den ved å sparke den i øre…?

Så etter å ha lekt litt med Sai Thong (elefanten), kjørte vi videre. Clausen er ikke kjent som den mest forsiktige sjåføren, å det er vell ikke mye tvil om at det er lenge siden sykkelen han kjørte hadde fått så mye juling. Etter noen timer hadde den fått nok, og ene slangen på radiatoren blåste av. Dette var jo ikke rare greien å fikse så etter en liten stund var vi klar igjen. Eneste problemet var at det hadde vært en luring å skrudd på denne sykkelen før, og koblet ut ene radiatoren (den som hadde påfyllingen) dette resulterte i at det virket som om sykkelen hadde kjøleveske. Men det viste seg fort at den ikke hadde kjøling, for etter en liten tur med rolig kjøring blåste slangen av igjen og sykkelen gikk nesten ikke fremover lenger… Clausen med litt erfaring innen feltet var sikker i sin sak, denne sylinderen var varmeskjert.

Så da var det bare å parkere før det ikke var mulig å få fyring på den igjen (noe som var for seint) og finne kompisen som hadde lånt den til oss. Vi fant han og han fulgte oss bort til sykkelen, og maken til sleggemekaniker skal du lete lenge etter. Vi stod bare å lekte dumme turister mens han prøvde å fikse sykkelen med søppel han fant i veigrøfta. Men til slutt måtte han gi opp og heldigvis var han en real kompis som var enig om at det var sykkelen sin feil og ikke sjåføren sin. Så da ble det scooteren til Dreyer som trakk det lengste strået og fraktet oss hjem.

Koh Chang, med ett pang!

2009-04-14T18:21:00.004+02:00

Hverdagslivet på Koh Chang

Bungalowen vår (Har ikke spart på beplantningen)

Ting Tong, "vår" restaurant (Loneley Beach eneste døgnåpne serveringsted)

Partyassesories! Oppblåsbart esel!?

Clausen, showing off!

Clausen rekruterer nytt crewmember

Stemningen var til å ta og føle på når han mottok visittkortet

"I don't know nothing!"

Enebolig selges billig, litt fuktig bakhage.

De er ikke feit, bare litt for liten scooter...

Crewet på jungelsafari

Clausen har litt styringsproblemer...

men til slutt fikk han fyring på elefanten

En sint elefant...?

Coca Cola Tuk Tuk... for de som er interessert i slikt.

On The (fast) Road

2009-04-10T06:58:00.001+02:00

Vi har i lengre tid ventet på et bestemt bilde fra usa turen vår. Vår gode venn Alexandre ”fra” Amsterdam fikk endelig ordnet ut og vi har nå mottatt bilde. Hva kan være så viktig at vi har valgt å vente i over 7 måneder med en blogg? Grunnen har også delvis vært i fare for en stor baksmell angående leiebilen vår, noe vi nå kan si med trygghet aldri kommer.

For å få hele historien, må vi helt tilbake til Chicago den 2. August 2008. Vi dukket opp hos det litt lugubre og billige leiebilselskapet Advantage. De kunne gi oss den beste prisen på leiebil på den strekken vi skulle til å begi oss ut på. Det var en ung søt jente, som tydeligvis var på tiltak som var så hyggelig å hjelpe oss med leiebilen. Da vi hadde fått nøklene og alt var klart spurte vi om vi kunne få ta en titt på bilen. Vi kom ut og fant en grå og kjedlig bil, med absolutt null utstyr, og da mener vi ingen ting. Dreyer fikk plutselig øye på en lignende bil bort i lende, og spurte den litt tiltaksløse damen om vi kunne ta den i stede. Dreyer hadde nemmelig observert 2 eksosrør, v6 symbol, lyst interiør og alt utstyr. Damen ser på bilen og drar sin egen konklusjon med at det er samme bilen, og vi får nøklene til den i stede. Vi setter oss i bilen og forlater stedet med kvining fra dekkene, noe vi faktisk gjorde siden bilen hadde en del mer hester en først antatt. (Vi spurte onkel google, og han kunne fortelle oss at vi hadde 235hk)

Så nå kjørte vi rundt i en splitter ny bil, kun rullet noen mil med alt elektrisk, opplagt for iPod, bra motor, hvit perlemor lakk og en ellers meget spenstig bil.

Tiden gikk fort og bilen gikk fortere, vi tok også med bilen ut på noen halsbrekkende stunts på gamle route 66 veien. Den verste plassen var faktisk merket med ”Dead End”, noe vi tok som en utfordring. Vi måtte ut å sjekke om bilen var like heil et par ganger siden vi slo litt vell hardt nedpå noen ganger, og som regel var bilen omtrent like heil. På den ene av de ikke anbefalte veien vi valgte slo vi litt ekstra hardt nedpå grunnet at bilen var pittelitt for lav for veien, men dette endte kun med en liten sprekk i fangeren og litt manko på lakk. I det ene tilfellet ble vi nødt til å legge inn årene og snu, og da mener vi det bokstavlig talt. Vi hadde kjørt langs ei togskinne i 30 min, gjennom meget dype dammer helt til vi så vår overmann. Den siste dammen var 20-30m lang og i en svak bue. Vi hadde klart tilsvarende dammer før, men det var bare akkurat og de var rett fram, så vi måtte returnere. Siden dette var i et meget skittent område med rød sand, var vår hvite bil plutselig blitt rødbrun. (vi fikk ikke vekk all den rødbrune gjørmen før vi leverte den inn, faktisk helt umulig å få vekk. Og den var overalt!)

Bilen funket knirkefritt i hele 3 uker uten problem, da vi plutselig måtte akselerere forbi en bil. Clausen hadde bånn gass, men bilen orket ikke mer. Vi ble nødt til å ta en pitstop, men til ingen nytte. Bilen vår gikk bare for halv maskin, noe den valgte å gjør hele den dagen. Dager etter var den frisk og rask og klar til nye eventyr, så det ordnet seg selvfølgelig. Vi tror heller ikke det skulle ha noe sammenheng med den gule varselslampen formet som en bilmotor som hadde lyst i to uker…

Da vi kom fram til Las Vegas kom Clausen over et artig lite bilskilt med den fengende teksten ”Loser”. Så da var det ikke annet å gjør enn å skru av skiltet framme på bilen, og sette på vår nye stolthet. Dette var en helt identisk Nevada skilt, så man kunne faktisk kjøpt et slikt hos vegvesenet. Dette skiltet kjørte vi med i nesten en måned. Folk lo og koste seg når vi komme trillende, og det ble ett artig fotoobjekt for mange forbipasserende. Til og med flere politi og parkeringsvakter dro på smilebåndet når de så oss. Men som alt annet morsomt, har også dette en trist slutt. Clausen valgte å ta en ”spansk” én, og parkere midt i veien med nødblink når han skulle inn på hostelet for å hente noe, da Dreyer satt igjen i bilen. Da Clausen kom ut igjen hadde Dreyer fått besøk av ei dame på sykkel, men det artige navnet ”Police” på ryggen. Det var selvfølgelig ei fra ”Pacific Blue” som skulle ødelegge moroen. Dreyer hadde lagt ut ei lang historie om at vi var turister og ikke viste bedre, og Clausen dro akkurat samme historien da han kom. Vi fikk også selskap av en politimann men egen golfbil, som synes det hele var litt artigere enn den litt sure damen i sykkeltights. Hun drev å leste opp både skiltet foran og det vi hadde bak, men begge kom opp uten merknader. Vi måtte dra på smilebåndet da hun begynte på ”Loser” skiltet vårt med, ”Can you run a plate for me, Lima, Oscar, Sierra … osv” Det hele endte med en advarsel, og vi måtte sette på igjen den gamle platen. Dette var siste dagen før vi reiste fra usa, så det gjorde ikke så alt for mye.

Vi hadde i grunn bare leid bilen for 3 uker, noe som gjorde vi måtte finne Advantage i Vegas. Rett før vi skulle levere bilen finner vi ut at vi tar oss en tur til San Francisco, vi lurer på om vi skal utvide først men Clausen kom med de betryggende ordene ”det er helt sikkert Advantade i SF også” (Det var det ikke). Og siden dette var helt umulig å ta dette over telefon, ble vi nødt til å stikke fra San Francisco etter kun ett par dager, så da dro vi tilbake til Vegas og vi ble en dag forsinket med bilen. De hadde tydeligvis et annet datasystem i Chicago, så det var et himla liv før vi fikk ordnet det.

Da vi kom til Los Angeles valgte vi å utvide ei uke til, noe som gjorde at vi måtte gjennom samme prosedyren en gang til. Vi brukte en god time for å forlenge. Det gikk selvfølgelig bra til slutt og vi skulle ha bilen til vi skulle reise til Hawaii.

Vi kan vell også nevne at den ideen til Dreyer om å samle på små smørpakker å legge dem i baksete ikke akkurat var så jævelig god. Siden temperaturen inni bilen steg til uante høyder, sprakk selvfølgelig smørpakkene, og smøret forsvant (ned i setet)

Siden vi hadde fått noen bulker og mistet litt lakk på vår 09mod. leiebil var vi vell mer enn skeptisk når vi skulle levere den. Så noen sikkert tror nå har vi krasjet og ødelagt hele bilen. Det er fullstendig feil, men at vi har skrapet litt bort i noen fangere pga ulent terreng og dype kløfter, kan vi ikke gjemme under juletreet. Vi satt fra oss bilen og gikk inn på kontorene og håpet å bli fort ferdig så de ikke fikk sjakket over hele bilen. Vi kom inn og var belaget på å betale det resterende beløpet på ca $1000 og drop off fee på ca $500. Det var samme styret igjen, og høyeste sjefen måtte settes på saken.

Vi trodde lenge løpet var kjørt da han satt i utallige telefoner. Men da Clausen gikk inn til han etter 30min for å spørre hvordan det lå an, unnskyldte han seg voldsomt og sa at det var noe kluss med datasystemet og at vi bare kunne dra vist vi ikke trengte kvitering…???!!! Så da kom Clausen smilende ut og sa til Dreyer ”Kom, vi slipper unna å betale!” Dreyer er litt usikker men reiser seg skeptisk. Clausen må gjenta seg selv, ”Kom fort! Vi må springe som faen!” Vell, vi kan vell si at vi hadde en liten smule flaks siden vi slapp unna $1500!!! eller rettere sagt veldig mye penger!

Så etter å ha kjørt fra Chicago til California og over 4000 miles har vi enda ikke fått noe fartsbøter. Vi ser på dette som en meget god prestasjon siden vi aldri holdt fartsgrensen, og vil utdele den prestisjetunge ”On The (fast) Road” prisen til oss selv ☺ Vi fikk kun en parkeringsbot som vi har ”glemt” og betale. Men siden leiebilselskapet har sponset bilen vår i 3 uker, ser vi ikke noe grunn til at vi ikke skal få med den boten på kjøpet.

Så vi vil med dette rette en stor takk til Advantage for en meget lukrativ deal, who’s the loser now?

On The (fast) Road

2009-04-10T06:35:00.006+02:00

Box-fresh

9 foot road

Half way

Sikker på vi skulle til venstre der borte...?

4x4... vi ler!

Sonata Offroad Challenge

Etter langt om lenge, kom vi hit...?

Texas crib!

Lengre opp kommer du ikke med bil, vi lover!

Mediasenter crew style!

Joda, smørpakkene var et smart triks...

Gode gamel solskjerms mannen vår
(veldig praktisk når en vil sove i fred)

The Losers...

Bold and the beautiful

2009-04-07T18:50:00.002+02:00

Da var tiden kommet til at vi skulle forlate Vang Vieng. Vi hadde ikke lagt noen plan for hvor ferden skulle gå videre (bombe), men vi begynte å bli lei av å se Friends til alle døgnets tider, så vi ville bare komme oss videre. Etter at vi hadde snakket litt med Kristin, som nå har blitt fast inventar på bloggen. Fant vi ut at vi skulle møtes i Vientiane og dra sammen til Thailand en plass, eneste kriteriene vi stilte var sol og strand, noe som ikke er så veldig vanskelig å finne i Thailand.

Men siden vi ikke klarte å få ut fingeren, endte det med at vi ikke rakk bussen i Vientiane hvor vi skulle møte Kristin. Vi endte da opp med å utforske hva denne byen hadde å tilby, men vi fant fort ut at det stort sett bare var en svensk pizzasjappe? en tannlege hvor du kunne få regulering om du var en liten tass, samt en rekke boder hvor du kunne kjøpe hjemmelaget saft av alt du ikke vil lage saft av, som ”rødbeter” og andre uspiselige ting.

Vi hadde også funnet oss et meget billig guest house, og selv om det var litt skittent der var vi meget fornøyd. Helt til vi skulle legge oss (første gang vi tester ”madrassene”) vell det var europaller med laken over. Det var ikke det at det var så hardt som var problemet men mellomrommene på plankene som varierte med alt fra 5 til 10cm… Vi kan vell ikke skryte på oss den beste nattessøvnen vi har hatt, men vi klager ikke …så veldig mye.

Neste dag skulle vi ta bussen over grensen, men i det vi ankommer busstasjonen treffer vi på en hyggelig fyr som vil kjøre oss til grensen billigere en bussen, noe vi selvsagt ikke stusser på. Så etter en liten kjøretur i luksus vogna i lag med noen lokale kompiser kommer vi endelig til grensen, bare til å finne at datasystemet deres er nede og det er en utrolig laaaang kø der. Så da er det bare en ting å gjør, sette seg ned å vente.

Men etter et par timer kommer vi oss endelig over grensen og vi kan sette kursen mot togstasjonen. I det vi bestiller billetter blir det litt kluss siden kompisen i skranken snakker veldig dårlig engelsk og ordene ”cheap” og ”sleep” blir tydeligvis missforstått i løpet av samtalen og vi ender opp med å måtte sitt i den kjipe delen av toget med rassa skinnseter i stede for å få hver vår seng som vi hadde planlagt, siden toget gikk om natten og turen tok 13 timer, men vi klager ikke …så veldig mye. Toget hadde nemmelig vindu som kunne åpnes og da var stemningen hos crewet helt i taket, for dette har vi bare sett på tv!

Tretten timer med musikk, ”filmer” på iPoden og sovepiller ankom vi Bankok med ”stil”. Da var det bare å finne et reisebyrå som ville selge oss billetter til Koh Chang. Siden vi var i Bangkok kl 8 var omtent alt stengt, så vi satt oss på en Café og ventet. En liten time senere fant vi ut at vi ikke kunne komme oss til Koh Chang denne dagen, så da var det bare en ting å gjøre. Finne gode gamle Nat2 og legge seg inn der for kvelden. (PS: Vi ønsker fortsatt at Nat2 skal ha søndagsåpen restaurant og håper folk støtter oss i denne saken)

Dagen etter var det bare å komme seg ut døren og inn i en minibuss som kjørte oss til busstasjonen. Det var kun snakk om 6 timer med buss og en liten time med båt, så dette var bare barnemat.

Så etter en god halvtime bak i en ”taxi” i lag med en veldig låk fyr, var vi endelig framme ved Lonely Beach. Men først litt mer info mon denne Amerikaneren vi traff baki taxien. Han var vell over gjennomsnittet sexylubben, rundt 45år og hadde med seg en lokal thaijente. Han la ikke skjul på hva han hadde i tankene og kom stadig med ”morsomme” kommentarer som at han ikke skulle være lonely på lonely beach… Og når det kom frem at vi hadde vært i Amerika og vært innom Area 51, tok det ikke mer enn 2 sekunder før han hadde fisket opp en bok fra sekken sin med tittelen ”Area 51 The Truth” WTF… Nå satt vi plutselig å diskuterte kornsirkler og ufoer, og når Clausen kommer med en uttalelse som tilsir at han ikke tror på de greiene der blir vår nye kompis nesten målløs. Han vil Clausen skal kontakte en forsker han kjente i San Francisco, og for å sitere han ordrett mente han hun ville ”blow you away”.

Det tok ikke mer enn et par minutter etter at vi ankom før vi treffer igjen vår nye favoritt venn, Kristin. Og en kompis fra Portugal, og hold dere fast han heter Diego… hehe, veldig klisjé, men Diego er faktisk en knakende kjekk kar. Etter en liten runde rundt Lonely Beach kan vi fort fastslå at dette er en plass vi kommer til å stortrives!

Bold and the beautiful

2009-04-07T18:08:00.006+02:00

The Crib

Dreyer ser muligens et spøkelse...

Ditta går så bra vet du...

Dreyer tester ut den nye silkeposen...

En av de lokale "Friends" restaurantene

Ja det er helt sant, vi er helt crazy! den er ikke safe! vi måtte ta bilde for å dokumentere galskapen!

Alle guest housene har krykker til utlån...?
Det at det er feilstavet er bare en bonus

Se der ja, dette blir flott vet du...

Nok et eksempel på at asiatere en en smule lavere en oss...

Dreyer med troa

Helt til vi ble henvist til desse setene...

Og etter 13 timer, har Clausen opparbeidet seg en solid sexylubbenfot

Det "rene" rommet med europalleseng...

Dreyer geting some solid hangtime

Gøy med ting som ikke er dine egne...

Men etter litt for mye herjing, presterer Clausen å dele sykkelen sin opp i flere deler. Flaks vi leverte dem tilbake i mørket...

Lokal bensinstasjon...

Kalv med bleie... for de som er interessert i slikt.

Clausen er litt snurt siden han ikke fikk kjøre ambulansesykkelen...

Og helt til slutt en liten gladsak, Knut-Einar har valgt å støtte crewet på en måte som ikke går oss hus forbi, Go Knut-Einar!

Korrektur

2009-04-02T05:51:00.004+02:00

Først og fremst:

Aprilsnarr!
Vi bruker jo ikke tursko i Laos, det er jo alt for varmt til det!
Åja, det med sirkuset var også en spøk

Så tilbake til historien igjen...

Vi var litt rask på avtrekkeren i på forrige blogg å ga ”Tubing i Laos” hele ni av ti mulige poeng på ontheroad crewets ”must do list”. Vi vil her komme med en liten korrektur, etter at vi har gått tubing konseptet litt nærmere i sømmene.

Vi hadde bestemt oss for at det ikke det ikke var noen vits i å ligge på latsiden siden vi hadde en så fet attraksjon som tubing bare et lite steinkast unna. Så hakket mer rutinert enn forrige gang la vi ut på nok en tur til den velkjente elven. Alt starter bra, bøttene er billig og damene er mange. Etter et par timer med festing og ville stunts fra diverse slynger, var det brått en jente som tok kvelden. Ta det med ro, hun døde ikke, men det var tydelig at neste stopp var sykehuset, muligens en smule for mye alkohol… Vi lo selvsagt av hele situasjonen og fikk selvsagt dokumentert det hele med masse fine bilder.

Dere har hørt om karma ikke sant…? Bare pølsevev, eller er det noe i det…? For bare minutter senere fant Clausen seg to jenter som akkurat hadde drevet med gjørmebryting. Dette kan jo minne svært om en fantasi i en hvilken som helst guttehjerne, men nok om det…

Etter at Clausen har blitt tilgriset av (vi vet ikke hva dem heter så vi kaller dem bare ”Gjørmejentene”) Skal han stupe ut i elven for å vaske seg litt…

Clausen forteller sin versjon av hendelsen:
Jeg tar en rask sveip over kanten og ser at det er helt trygt å stupe der, så tar jeg rennfart og hopper. Men bare noen centimeter under vann kan jeg kjenne noe som treffer skuldrene mine før det smeller noe helt jævlig og jeg skjønner fort at jeg har slått hode mot en av klippene. Det første jeg tenker er ”faen der røyk resten av ferien” men så tenker jeg ”hmm… jeg har ikke besvimt, så det er kanskje ikke så veldig ille” jeg svømmer inn til land, og blir der møtt med noen blikk som tilsir at dette ikke bare er et lite skrubbsår jeg har i panna. Det første jeg tenker i en slik situasjon er alle fansa, jeg sir til Dreyer ”ta bilder”. Dreyer prøver så godt han kan å ta bilder, problemet er bare at Dreyer ikke er så jævlig stor fan av blod, så det blir litt halvhjertet siden han står med ryggen til å skyter over skulderen. Fra Dreyer kommer det ingen trøstende ord men ”Faen, det der ser helt jævlig ut, tror du må ta en tur på sykehuset!”

Dreyer forteller sin versjon av hendelsen:
Jeg satt å koste meg med den dyre vodkabøtten jeg hadde investert i, da to jenter hiver seg over Clausen (han hadde forresten bare den billige whiskybøtten!) Vi snakker da om ”Gjørmejentene”. Etter litt lett kosing finner Clausen det for godt å hoppe i elven for å vaske seg. Jeg sitter på kanten og hører plutselig masse skriking og peking. Jeg skjønte ikke helt hva som var så gale og hvorfor alle hadde det rare ansiktsutrykket (=-0) Jeg snur meg tilbake og ser Clausen kommer opp av vannet i ekte Baywatch-stil, men med fryktlig mye rødt vann i ansiktet?! Jeg gjør slik som alle andre ”profesjonelle” fotografer, og begynner å skyte bilder av situasjonen. Det kommer til det punktet da jeg må takke for meg og bare skyte over skulderen. Det var heldigvis nok av folk som ville hjelpe Clausen med håndkle og is, så jeg gjorde som Clausen sa, fikk det på fotopapir. Jeg gikk selvfølgelig bort for å se hvor Clausen hadde hoppet, og siden han ikke så det fjellet der hadde han sikkert hoppet om der lå en båt også (det var hvitt og lyste opp hele vannet). Clausen lurte selvfølgelig på hvordan det hele så ut, og jeg kan vel ikke si jeg pakket det godt inn for han. Men hvor mye mer skuffet blir man ikke når man får sokker innpakket i en hard eske… !?

Vell, så vi hiver oss i en tuk-tuk og setter kursen mot sykehuset. Etter ti minutter er vi fremme og etter 20-30 minutter er Clausen lappet sammen med beskjedene ni sting i panna, og vi er nok en gang klar for fest. Vi sjekker trykket litt rundt om før vi ender på Sunnset Bar. Og vi får bestilt oss hver sin bøtte med Whisky, Redbull og Cola, bortsett fra Clausens lettere hodepine er det ikke mye å klage over.

Men det er her kvelden tar en vending til det bedre, Dreyer har sett seg lei av at Clausen alltid skal drive å hyle etter oppmerksomhet, så han fant ut at han skulle ta saken i egne hender… Han røyste seg opp ved baren og etter ett skritt bakover var han på vei mot baren med hode først…

Dreyer forteller sin versjon av hendelsen:
Jeg satt å koste meg med ei billig whiskybøtte (siden jeg måtte forlate den dyre forrige gang tok jeg ingen sjanse) i baren. Vi satt og pratet og den hyggelige damen bak baren kommenterte t-skjorten min, ”The vacation never ends…”. Noen minutter senere begynte alt å bli rødt… jeg prøver å komme meg på beina igjen og holder meg i barkrakken… jeg skjønner ikke hvorfor alle skal hjelpe meg opp igjen, jeg har da bare snublet… jeg ligger fortsatt på bakken men vil bort på benken… jeg sitter på benken men vil i hengekøyen… hvorfor er jeg på bakken igjen og hvorfor skal alle hold meg i armene, jeg kan da gå selv… hvor kom denne puten fra, og hvorfor ligger jeg på en grusplass jeg vil bort i hengekøyen og så ruslet vi bort dit. Men noen holder litt for harde grep rundt armene min, og de ville ikke slippe meg…

Clausen forteller sin versjon av hendelsen:
Vi sitter å prater, så røyser Dreyer seg opp for å gå bort til noen hengekøyer. Han tar ett skritt bak og det virker som om han kjenner igjen noen i baren for han peker og har ”heey, what are you doing here” tryne, før han detter fremover og druser hode i bardisken. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, men Dreyer røyser seg opp igjen og sir ”alt er bra, bare litt svimmel” men han er ikke ferdig med å prate før han deiser i bakken en gang til. Her snakker vi ikke fylletull men fullstendig blackout og det er hode som får gjennomgå i det han smeller i bakken. Nå skjønte både jeg å folkene i og rundt baren at dette ikke var helt vanlig, og vi springer bort, det vil si jeg satt jo rett ved siden av. Vi røyser han opp, og igjen kommer der fra en lettere forvirret Dreyer ”det går bra, ingen problem”. Men det var det, for nok en gang ville han smake på grusen, bare denne gangen hadde han en bartender halvveis i mellom seg å bakken. Men like fort som han detter spretter han opp igjen, denne gangen får vi lagt han ned på en benk, men der ville ikke Dreyer ligge for han var jo på vei til hengekøyene… Så da var det bare å sette kursen mot hengekøyene, men etter tre skritt var det vist ikke så gøy å gå lenger. Vi var nå to så holdt Dreyer så godt vi kunne men Dreyer er tung i slapp tilstand. Så vi måtte gi etter å Dreyer blir nok en gang liggende på bakken. Denne gangen kommer en bartender med en pute…? og dytter den under hode på Dreyer… det er vanskelig å ikke le ide den iskalde bartenderen bare sir ”han kan bare ligge der”, da dette er rett foran baren, og det virker som om dette er helt vanlig. Det siste han sir er ”slapp av, det går bra” og så sjekker han om Dreyer har puls, eller som jeg ville sagt, sjekker om han lever…! Vell jeg fant fort ut at han ikke kunne ligge midt på gulvet så jeg fikk en annen bartender til å hjelpe meg med å bære Dreyer opp i hengekøyen, noe Dreyer ikke likte noe særlig og kommer med følgende setning ”hvem faen er dere, slipp meg”.

Men som sagt ”The vacation never ends” Så der lå vi, i hver vår hengekøy, Dreyer med lettere kutt skader i ansiktet og Clausen med turbann på hode. Livet er herlig dere!

Så vi har med dette hatt tubing oppe til ny vurdering i ontheroad crewets styremøte og blitt enig om å sette det ned fra en god nier til hen helt grei åtter på ”must do” listen. Happy Holidays!

Korrektur

2009-04-02T05:14:00.005+02:00

Alt starter som en vanlig dag ved elven

Vi liker spesielt godt at det har blitt en turistatraksjon for eldre turister... "og til venstre kan vi se fulle ungdommer hoppe i vannet og leke i tuber"

Vi fant også igjen Kristin

Ehh.. ja vell...

Neste stopp sykehuset (looser!)

Dreyer syns dette er helt topp

Happy happy

Liten thaigutt... for de som er interessert i slikt.

Clausen har fått fyring på ene slynga...

"Gjørmejentene"
Funfact nr.1: Dette er siste bilde av Clausen som vi alle kjente han

Dette kan ikke være bra...

Clausen: At least my life is not boring

This is gonna leve a scar...
Funfact nr.2: V for Vegar!

30 min senere og Clausen er klar for fest!

Første gangen vi testet en slynge...

Ontheroad crewet går til manesjen

2009-03-31T17:59:00.003+02:00

En litt sen kveld etter litt vell mange whisky bøtter, traff vi en knakende kjekk kar med navnet Bladowzki (vi vet ikke om dette er fornavnet eller etternavnet, men det er vertfall det vi kaller han). Og det tok ikke lang tid før vi oppdaget at dette var en kar som var ontheroad crewet verdig en samtale. Han hadde nemlig reist nesten hele livet, noe han også bar tydelig preg av der han satt i slutten av førtiåra, singel og halvveis ned i en flaske med rom. Det skulle nemlig viste seg at Bladowzki var direktør for et middelsstort sirkus, noe vi fant hysterisk morsomt. Vi begynte straks å fleipe med at vi ville bli med, og Clausen viste stolt frem sine sjongleringskunnskaper. Og etter en liten stund hadde vi inngått en avtale om å reise i lag med sirkuset hans og ende opp i England i slutten av august…

I det vi våknet dagen etter kommer vi på samtalen vi hadde med sirkus direktøren, vi fleiper litt rundt og lurer på om han mente alvor, noe vi ikke gjorde. Så etter en bedre frokost tok vi på oss turskoene og tuslet bort på sirkuset for å sjekke trykket, og kanskje fått sett en elefant eller noe annet morsomt. Det skulle vise seg at vi skulle få se mye, mye mer!

Vi var litt usikre på om han ville huske oss, siden han var rimelig brisen da vi traff han dagen før. Men vi hadde nesten ikke før kommet inn på området før han kommer mot oss med åpne armer å roper ”Chris” og noe som muligens skal ligne på ”Vegar”, etterfulgt av ”my friends”, ”my family” Det er i dette øyeblikket vi blir lettere skeptisk til hele situasjonen, og lurer på hva vi har rotet oss inn i.

Han tar oss med rundt og vi får hilse på alle som jobber der, her snakker vi alt fra dame med rødt skjegg til klovner og polske akrobater. Og vi blir presentert som ”The Amazing Norwegian Guys”, hva er det vi egentlig har sagt til denne mannen i fylla? Vi kan jo ikke en drit! Men etter en liten stund, finner vi ut at denne litt overivrige kompisen bare syns vi er ”amazing” og at jobben vår på sirkuset vil bli å hjelpe til med å rigge teltet, mate dyrene og selge billetter. Vi får også selvsagt mat og en liten slump med penger som holder til et par pils.

Vi vurderte lenge om vi bare skulle springe, men etter en liten diskusjon fant vi heller ut at sirkus i noen måneder ikke hadde vært så hakkende gale. Hvor mange kjenner du egentlig som har jobbet på sirkus? Nå kjenner du vertfall to…

Og med litt øving blir vi kanskje ”The Amazing Norwegian Jugglers” men dette er nok, og forblir nok bare en ønske tenkning. Men vi ser for oss at det kunne funket gjør ikke du?

Go Sirkus!

Lao Lao - Go Tube!

2009-03-30T09:33:00.003+02:00

Dette liker vi, Laos viser seg å være verdt hver eneste time vi tilbrakte på den forbanna bussen. For her er alt laidback og folk er utrolig hyggelig, ikke minst er alt veldig billig. Noe som alltid hjelper.

Bare sånn for å forklare litt hva vi mener med ”veldig billig”, kan vi fortelle at vi kjøpte en liter med det lokale brennevinet ”Lao Lao” som faktisk er så lokalt at de ikke har etiketter på flaskene, hmm… dette hørtes litt kjent ut, lurer på om du få kjøpt det samme på sula… jaja, nok om det. Denne flasken kostet da altså 10’000 kipp eller rettere sagt er under ni norske kroner. Go alcoholic!

Vi er nok en gang i besittelse av eget hus, denne gangen en smule større en hva vi hadde i Thailand. Og restaurantene her er bare de kuleste, de har store ”senger” med bord i midten og alle har sin egen tv-serie som de sender hele dagene. De mest populære er Friends, Family Guy og Simpsons. Så her er det lett å bli sittende litt lengre en planlagt, men hei, vi har da ikke dårlig tid, har vi?

Vi benyttet også ene dagen til å leie oss en scooter for å sjekke hva som ligger rundt her. Vi fikk også med et håndtegnet kart som gav oss ”veibeskrivelse” til viktige ting som bensinstasjoner, marked og grotter. Veibeskrivelsen til bensinstasjonen var tennelig enkel, bare å ta første til venstre og krysse rullebanen til flyplassen!? Vi kjørte en liten stund etter dette ”kartet” før vi måtte legge det på hyllen. Vi endte til slutt i en liten lokal landsby som ikke kunne by på så mye mer enn vannmeloner og en barneskole. Så etter noen timer i ødemarken ble vi nødt til å snu, vi fikk da selvfølgelig tid til å se hvordan de lokale har det i dette landet også. Siden vi har gjort dette i alle de siste 5 landene vi har vært i, begynner det å bli samme opp igjen. Dog en artig liten gjeng som smiler når vi kommer rullende med neonbrillene våre.

Hovedattraksjonen her er å leie tube å cruise ned elva, hvor det ligger barer/utesteder som drar deg inn for påfyll av alkohol. Høres bedagelig ut ikke sant? Vell vist du tar deg en tur i gatene her, tar det ikke lang tid før du finner folk med brekte armer, krykker og stygge blåmerker i tryne. Dette skyldes at det faktisk ikke finnes noen regler her, og det hjelper lite at alle barene har montert noen jævla store slynger som lett kaster deg femten, tjue meter. Og med alkohol priser vi Nordmenn bare kan drømme om, er dette en litt farlig kombinasjon. Og som om dette ikke er nok, kan du også bestille såkalte ”Funny Shakes”, for den som liker å se verden med litt andre øyner. Så dette er muligens det mest morsomme …ehh, mener utrygge ”arrangementet” vi har sett. Synet av drita fulle jenter med teksten ”sperm container” på ryggen som slenger seg fra dårlig bygde tårn ut i elva og ”dommere” som sitter med poengtavle er rett og slett priceless!

Så etter en liten dag med å sjekke trykket, skulle vi endelig få testet tubing. Vi huket oss på Kristin (den hyggelige jenten som lånte oss penger slik vi kom oss inn i Laos) og hennes seks svenske venninner. Så dette kunne bare gå en vei, i tillegg til alle vinklene de kjempe slyngene ville slenge oss da. Det eneste som er litt kjipt her, er at utestedene må stenge klokken tolv eller et (dette er muligens den eneste regelen de har her) men hva gjør man da? Jo man starter drikkingen klokken ett. Dette medfører at en er ”full”stendig (nok en How I Met Your Mother, highfive) møkings klokken fire, fem. Noe som er et litt morsomt avbrekk fra den ellers så velkjente midnattsfylla.

Så for å oppsummere kvelden ehh… dagen, kan vi vell si at det var masse våte halvnakne damer, alt for mye billig alkohol, fete slynger og ikke minst tubene selv. En god nier på ontheroad crewets must do list (ti er nirvana).

Eneste skadene vi kan lokalisere så langt er litt såre kroppsdeler og Clausen har muligens brekt en tå igjen… Så dette ser vi på som en brakendes suksess!

Lao Lao - Go Tube!

2009-03-30T08:54:00.006+02:00

Noen tilber buddha, andre denne doningen

Nei dette var da vertfall ikke barnslig!

Lakkverksted... for de som er interessert i slikt.

Kristin og de seks svenske...

Halvnaken dame i luften...?

Go Tube!

Kristin, den hyggelige norske jenten som lånte oss penger på grensen...

Clausen får teksten "the sexy beast" skrevet på ryggen...?

ps. man får ikke velge tekst selv...

Happy Happy!

Clausen & Kristin

Denne sklien måtte selvsagt testest, vi fikk riktignok beskjed om at det var to stk som hadde brukket skulderen... men dette var jo mange timer siden...

Etter en litt lang tur fikk vi nok, å prøvde å komme oss vekk fra elven (ilag med en hyggelig svensk jente vi møtte på bussen)

Og etter vi hadde funnet en tuk-tuk inntok Clausen og denne kompisen taket...?

Skal du til Laos blir det kaos...

2009-03-27T08:04:00.000+01:00

Det var en gang… ja dette kan nok minne litt om et eventyr …nei forresten det kan det ikke, det er bare nok en historie til ontheroad crewets ferie blogg.

Vi hadde nå kommet oss til Ha Noi, og fått booket oss inn på et ”hotell”, vi lurer stadig på hvor grensen går for å kunne kalle noe hotell. Men men rommet var ikke så veldig ille, det hadde trossalt en seng, og etter at vi hadde fått rappa en fjernkontroll til aircondition anlegget fra et annet rom (finneren er vinneren), ble dette rene suiten. Vi hadde til og med egen balkong, riktig nok var ”døren” ut til den en smule sliten, men den var veldig lett å åpne, både fra innsiden og utsiden (jo da veldig trygge greier).

Vi stilte oss selv og onkel google det samme spørsmålet, hva var det å finne på i denne byen… svaret ble ingenting. Bare enda en by, med et par gamle hus og noen statuer. Stemningen ble derfor stor når vi fant turens billigste pils! Her snakker vi 3000 dong for en halvliter eller rettere sagt en krone!!!

Gleden ble kortvarig ide vi innså at vi måtte være ute av Vietnam den 23. Mars pga. at vi bare har 15 dager med visa. Noe som ville gi oss to dager på denne plassen, egentlig mer en nok. Dette skulle vell ikke by på særlig store problemer, …eller skulle det? Vi fant ut at vi nok en gang skulle gå for transportmiddelet, buss. Vi bestilte turen med ”hotellet” vi bodde på, siden det absolutt skulle være billigere enn alle andre. Vi er da ikke helt dumme så vi sjekket selvfølgelig prisene med andre selskaper, og fant et par som var noen dollar billigere. Da vi kom tilbake med den informasjonen klarte vi til slutt å få det for det samme der også. Så da var det bare å lene seg tilbake å vente på bussen neste dag.

23 mars, 12 timer til vi må være ute av landet (i spenningsserien 24, hadde du nå hørt: tikk - takk, tikk – takk) klokken er 12 på formiddagen og vi har akkurat sjekket ut, når problem nummer en kommer snikende… kompisen i resepsjonen skulle plutselig ha tax (skatt) på både rommet og turen, og vi fyrer på alle pluggene. Vi har aldri betalt tax på noen av hotellene vi har bodd på og heller ikke noen av turene vi har booket, så vi er rimelig sikker på at dette bare er et siste nikk for å vri noen ekstra dong ut av oss. Etter veldig, veldig mye krangling å kjefting klarer vi til slutt å få jenka prisen til et passende nivå. Det er ikke det at det er så utrolig mye penger det er snakk om, men for oss blir dette en prinsippsak.

Lettere irritert stikker vi for å få oss en bedre frokost, Clausen har hatt for vane/uvane å alltid ha for mye penger siste dagen, så han blir alltid sittende igjen med noen slanter i det vi reiser over grensen. Men denne gangen er alt bedre planlagt, og i det vi skal til å reise har vi bare 30’000 dong eller ca. 12-13 kroner hver, noe som burde holde til litt vann og mat på veien til grensen. Turen til grensen skulle ikke ta mer en 7 timer så dette så vi på som et steinkast.

Vi setter oss ned å venter på bussen som skal komme å hente oss klokka fem, og ti minutter for sen, rettere sagt meget presis, kommer det en kar å vinker på oss. Vi slenger sekkene på ryggen å følger etter, det var bare det at denne karen skulle ikke kjøre oss men bare vise vei. Og som om det ikke var nok, kjørte han scooter mens vi måtte springe etter så godt vi kunne med store backpacker. Da vi kom frem til plassen hvor bussen skulle plukke oss opp viste det seg at bussen ikke gikk før 17.45, så vi setter oss ned å venter.

Så kommer en av det velkjente minibussene, og her snakker vi trangt. Vanlig vis er det trangt nok med et par personer i overlast på en slik bil. Men når alle i tillegg har en gedigen backpack på størrelse med en forvokst dverg blir dette utrolig trangt! Men etter en liten time ser ting lysere ut, vi blir sluppet av i veikanten og får beskjed om at vi skal bytte buss. Stemningen er meget høy i det en stor men gammel buss runder svingen og stopper, alle snakker om hvor digg det skal bli og få en skikkelig buss. For noen idioter vi var…

All bagasjen blir slengt opp på taket og vi går inn i bussen. Her sitter det kanskje ti lokale fra før alle med doble seter så de kan ligge å sove. Vi sprer oss utover resten av setene og alle er fornøyd. Helt til ”diktatoren” kommer inn i bussen, dette blir i senere tid også omtalt som ”mannen med lommelykten”. Han begynner å kjefte å peke og skal ha alle ”turistene” bakerst i bussen (for dere som har kjørt gamle busser med bladfjører, vet a det ikke akkurat er den mest gunstige plassen å sitte når du skal kjøre på dårlige veier). Når noen prøver å snakke til han kommer han med følgende setning: ”quiet, don’t talk!”. Og om man ikke flyttet på seg begynte han å dra i t-skjorten og slå. Det skal vel sies at dårligere behandling har vi ikke fått …noen gang! Vi begynner å kjøre og alle er meget forbanna, og det hjelper ikke mye å se på det små lokale folka som ligger å godter seg i dobbelsetene. Etter en liten stund prøver en av jentene å sette seg frem et hakk for å få bedre plass, dette blir selvsagt oppservert og en kjefting uten sidestykke starter, dette går såpass inn på den stakkars jenten at hun nesten begynner å grine. Clausen er så forbanna at han må slenge innpå et par valium for å roe seg ned (noe som sener skal vise seg å ikke være det smarteste han har gjort).

Clausen: Jeg blir så forbanna på idioter som har et liv som suger og en jobb som gjør at de tror de kan leke gud, de stiller i samme gate som dørvakter. Det har en kjedelig ni til fire jobb og en kjerring så peser dem hjemme, og på lørdagen står de utenfor et utested å tror det eier hele jævla byen. Forbanna tapere! Få dere et liv!

Vell, tilbake til valiumen, det er tydeligvis ikke helt lov å selge valium her, så her snakker vi inn på bakrommet og i bunnen av c-vitamin eska… Clausen hadde kjøpt disse til bussturen fra Hue til Ha Noi, de lå riktignok ikke i original emballasje, det vil si de hadde ikke emballasje i det hele tatt, kom bare i løsvekt… Disse fikk fort navnet trygdevalium, siden vi er ganske sikker på at dette er såkalte ”same same” piller. Clausen hadde prøvd 40mg på vei til Ha Noi uten noe særlig merkbar virkning, nå skal det også legges til at Clausen er omtrent immun mot alt av smertestillere. Men siden han hadde fått krampe i magen av dem tok han bare to denne gangen, og det er han ganske glad for. For etter tjue minutter begynner han å få problemer med, ehh… alt! Han klarer så vidt å sitte oppreist å prate er bare å drite i, å det er i dette øyeblikket en hyggelig blondine fra Sverige snur seg får å spør om det er greit at hun tar bak sete litt… Konklusjon: ”same same” er ikke ”same same” vertfall ikke når det kommer til medisiner.

Turen går videre og Clausen kommer til seg selv …etter hvert. Det vi reagerer på er at vi stadig stopper å tar på flere lokale og tilsynelatende alt dem eier. Så etter et par timer med leken ”la oss se hvor ubehagelig vi kan gjøre det for turistene” Var hele bussen fylt opp og da snakker vi hele! Midtgangen full i rissekker, esker med alt fra øl til tøymykner var stappet under alle setene for å være sikker på at du hadde null beinplass. De lokale måtte også lide litt så de ble sittende tre i hvert sete, det ble også plassert ut røde plast krakker i midtgangen. Det var faktisk ikke fysisk mulig å få flere inn i bussen, trodde vi… riktignok tjue minutter til å vi stopper, nok en gjeng entrer bussen, er det mulig! Vi kommer nok aldri til å klage på kollektivtransport igjen.

Folk sitter å leser i Lonely Planet bøkene sine å begynner å bli stressa i det vi nærmer oss grensen, dette skal vist være den verste grensen å krysse i Asia. Og det er i dette øyeblikket vi oppdager at denne bussturen som skulle ta 7 timer nå har tatt 12, og vi er nå kommet inn i 24 mars… En dag overstay. Og bedre blir det ikke når folk begynner å snakke om visum og hvor mye det koster… Vi hadde jo bare 30’000 dong som vi hadde svidd av på småkaker og vann. Vi krysser fingrene å håper på en minibank ved grensen. Men nei, ingen minibank dette er første grenseovergangen så her skal vi bare ut av Vietnam. Det koster en dollar, penger vi ikke har, får å få dette stempelet (bare svindel). Men vent nå litt, Clausen drar opp tre dollar han hadde til overs fra Cambodia, dette ser lovende ut, men vi har jo en dag overstay. Vi slenger passene på disken ser en annen vei å krysser fingrene. Og endelig litt flaks, de legger ikke merke til at vi har vært der forlenge så vi hører den velkjente lyden av stempel som slår mot passene våre.

Nå var vi klar for neste problem, visa. Vi må gå til neste grenseovergang og vi ser etter en minibank, men nok en gang nei, det finnes ikke. Å nå skal vi punge ut 35 dollar hver og der stod vi Clausen men en dollar og Dreyer med en neve med penger i lokal valuta, tilsvarende fem seks kroner.

Vi springer rundt å prøver å snakke med de som jobber der, men ingen vil hjelpe oss. Og ikke snakker de engelsk heller (kanskje det var derfor de ikke ville/kunne hjelpe oss) Vi finner til slutt en kar som kan engelsk og han forteller oss at vi må prøve å låne penger av bussjåføren, du husker diktatoren? Vell han var vår eneste sjanse, og ikke snakket han særlig mye engelsk heller. Så det første gangene vi prøvde å snakke med han bare freste han til oss å peket mot passkontrollen. Det eneste vi hadde oppnådd så langt var å finne ut at det ikke kostet 35 men 36 dollar, kompisen med stempelet skulle også her ha en dollar for strevet. Vi så etter andre muligheter, og endte opp med å få låne 35 dollar fra en utrolig hyggelig og sjarmerende Norsk jente (kristin) Norge stiller opp vet du. Dreyer fikk også vekslet inn småpenge sine å hadde fått en dollar til, så nå hadde vi hele 37 dollar, nok til at en person kunne krysse grensen, dette ble backup planen.

I et siste forsøk på å få noe fornuftig ut av bussjåføren klarer vi å få med oss kompisen som kan engelsk opp til bussjåføren. Etter mye frem og tilbake blir Clausen med inn på ett kontor hvor det sitter en sjef, og etter litt diskusjon dem i mellom, begynte diktatoren å rope å skrike til Clausen at han skulle dra seg ut…? Letter forvirra av situasjonen kommer Clausen ut i gangen for å prøve å forklare Dreyer hva som skjer …ehh, problemet er bare at han ikke vet hva som skjer. Etter noen minutter kommer diktatoren og hans høyre hånd ut, og ingen av dem sier noe til oss. Alle var for lengst kommet seg inn i bussen og det var bare vi to igjen på hele grenseovergangen. Men plutselig kommer de tilbake å lurer på hvor mye vi trenger, vi sier 36 dollar, og jammen bladde ikke ene kompisen opp pengene. Lykkelig tusler vi bort til luken for å få stempel, denne karen hadde selvsagt gått for dagen så her måtte det ringes, vi ble stående å vente på at han skulle komme tilbake og når han endelig kom stiller han sjefsspørsmålet ”hvor er bildene deres?” vi hadde selvsagt ikke noe bilder, så løsningen ble at han skulle ha to dollar… Clausen som i all forvirringen hadde prestert å låne en dollar for mye av diktatoren fisker denne opp av lommen og en liten diskusjon senere hadde vi endelig fått visum. Lett som en plett!

Vi hiver oss på bussen og etter at noen lokale har fleipet med oss og dratt ned shortsen til Clausen sitter vi nok en gang på bussen mot Vang Vieng. Som sagt var ikke dette den nyeste bussen i gata, noe som ble gjort enda klarere når vi måtte tømme halve bussen for å komme oss opp en bakke. Og en time senere var det klart for litt mekking, det hadde nemlig røke noen viftereimer. Og som toppen på kransekaken holdt Dreyer på å bli giftet bort til datteren til mais-mannen. Dreyer ble også forsøkt skjenket på det lokale brennevinet ”risvin” som mais-mannen hadde på en cola flaske. Så etter alt for mange timer med forskjellige komplikasjoner kommer vi endelig frem, bare til å finne ut at vi er på feil plass… Så da var det ikke annet å gjør enn å huke en tukk-tukk få han til å kjøre oss til den andre busstasjonen (hadde vert for enkelt om bussen hadde gått fra samme stasjon) bestille to billetter, og denne gangen litt flaks, det var nemlig de to siste setene og bussen gikk om 15min. Og etter tre og en halv time på denne bussen var vi faktisk fremme! Eneste knekken var at vi ikke klarte å runde 30timer, bussturene våre endte bare på 29,5 timer…

Så nå håper vi faen med Laos er bra!

Skal du til Laos blir det kaos...

2009-03-27T07:30:00.006+01:00

På vei til Ha Noi

Clausen så en kompis gjøre et nytt triks...

Så da var det bare å stikke hjem å øve

Men han ble fort lei, og gikk tilbake til bayas på heltid

Steik kor e lika deilige dame som poserer!

Kjøp en sjampo og få med to kjøkkenglass...?

Vi var ikke klar over at du hadde startet café her nede Cathi...

men så skal det ikke store invisteringen til for å starte bedrift her nede... forresten en super frisørsalong!

Denne kompisen veier faktisk bare 51 kilo...?

AlternatiVespa

Blue Butterfly, ikke største restauranten i gata men god mat hadde de!

Hell on Wheels!

Litt fult...

Vi vet ikke helt hva det betyr men håper "diktatoren" blir utsatt for det.

Blomsterdrage... for de som er interessert i slikt.

Svaret på forrige bloggs spørsmål

2009-03-19T17:28:00.002+01:00

Som sagt fortalte vi i forrige blogg at vi hadde bestilt noe litt uvanlig med skredderen. Clausen hadde nemlig fått en super idé, dressboxer. Og da mener vi ikke boxer til å ha under dressen, men boxer i dress-stoff. Her snakker vi Italienske stoffer i ypperste kvalitet. Og bare for å toppe det hele fikk vi sydd på navnene våre, så vet vi hvem som er hvem når vi springer rundt.

That’s the way we roll!

Med hjarte på rette staden...?

2009-03-18T14:01:00.007+01:00

Nest siste dagen i Mui Ne oppdaget vi en ting vi ikke hadde vært å sett. Det dreide seg da om ei elv man kunne gå i, og et fossefall. Det var da ikke annet å gjør enn å bruke siste dagen på å sjekke ut denne tingen, kalt Fairy Stream. Vi kom bort og ble selvfølgelig møtt av en hel gjeng med små unger som ville guide oss mot litt penger. Siden vi har begynt å leve på ”budsjett” eller bruke mindre penger som det også heter, kan vi selvfølgelig ikke kaste vekk penger på slikt (selv om vi snakker 3-4kroner her). Siden vi stod midt i elven var vi temmelig sikker på at vi skulle klarte å guide oss selv opp til fossen… Vi fant til slutt denne ”fossen” og ble vel ikke akkurat slått i bakken av de massive vannmengdene, men dog det var en stilig foss. Vi klatret opp en liten fjellside for å finne ut hva som befant seg oppe på den lille klippen hvor fossen var. Det var da vi oppdaget noe helt fantastisk. Her snakker vi om ei strand oppe på fjellet, strand(a)fjellet… hadde dette vert en episode med ”How I met your mother”, hadde dette selvsagt blitt en ”high five” (for dere som ikke ser på ”How I met your mother”, start nå!) Her fant vi ei lang strand med palmer og alt som måtte til for å kunne kalle det ei strand. Det manglet selvsagt en vesentlig ting, nemmelig sjøen. Siden denne stranden som sagt låg oppe på en fjelltopp… det er lenge siden ontheroad crewet har sett noe lignende.

Som sagt har vi begrenset med dager her i Vietnam, så det var ikke annet å gjøre enn å hive seg på en buss å komme oss videre. Neste stopp på kartet var Hoi An. Vi fant fort ut at denne byen ikke hadde særlig mye å tilby, så vi bestemte oss for å reise dagen etter. Men med litt flaks så det ut som om vi akkurat skulle rekke å bli med på en tur til noen ruiner, vist vi tok trygdeversjonen med buss tilbake. Denne turen var nemlig en time kortere enn om vi skulle ha kjørt båt, noe som gjorde at vi akkurat ville rekke bussen videre til Hue.

Men så skjer det noe uventede, i det vi spør om prisen på noen sko får vi vite at de lager alle skoene ”coustom made”, så det var bare å peke på en sko i butikken eller i en katalog, og så var det bare å finne farger, mønster, bokstaver osv… etter dette var det bare å ta en tre-fire mål av foten pluss ett omriss å vips, dagen etter er du i besittelse av et par splitter nye coustom made sko! Dreyer var ikke sen om å bestille seg et par, og sprang rundt i butikken som en liten guttunge på julaften. Men siden han skulle være så jævla kreativ, tok det selvsagt ”litt” lengre tid å lage dem. Så her måtte vi bare smøre oss med tålmodighet og tilbringen en ekstra dag.

Dreyers nye "costume made" sko

Vi så da muligheten til å oppgradere trygdeturen til en tur verdig ontheroad crewet. Vi er litt usikker på om vi bare har sett jævla mange ruiner/templer, men det er liksom ikke helt det samme lengre, men det var sikkert veldig fint. Vi må vell også legge til at dette var den mest organiserte turen vi har vært på. Siden Hoi An ikke har så mye å tilby var det tydelig at alle turistene som er på denne plassen skulle på samme turen, noe som resulterte i at vi ble en del av en gruppe (å ja, vi fikk et navn… vi var nemlig ”kamel gruppen” WTF!) jaja, vi syns egentlig bare dette var morsomt, lenge siden vi har vært på charterferie.

I det vi kommer tilbake tusler vi litt rundt og ender opp på en plass hvor det bare har en masse stoff (ikke den typen man putter i nesen, men slikt man lager klær av) og det er her Clausen får en genial idé! Og etter en litt merkelig diskusjon og en del rare blikk og latter fra lokalbefolkningen, hadde vi nok en gang en henteseddel på noe håndlaget noe… Vi tusler meget fornøyd hjem og er begge enige om at det hadde vært en bra dag.

Men hva var den geniale ideen? Og hvorfor ler lokalbefolkningen?

Med hjarte på rette staden...?

2009-03-18T12:59:00.016+01:00

Happy happy!

Dritungen

Clausen tester ut hvordan The Flintstones hadde det...

Alltid noen som ikke klarer å holde seg på veien...

Nei guuuud så fint du!

Clausen leter etter noe...?

The Fairy Stream

www.ontheroad.no

Strand(a)fjellet

(bare morsomt for de som er fra sunnmøre)

Dreyer på tur, aldri sur

Vietnam

MTVespa

Slapp av, det er ikke vi som har giftet oss...

Vi fikk endelig prøvd en sovebuss!

Lampe... for de som er interessert i slikt.

Dreyer designer sine nye sko!

Ehh.. ja vell...

Kakedama!

My Son Temple

Mer av My Son

Tungt lasta sa du...?

Hvem kan segla for utan vind...

Still going strong!

2009-03-15T21:44:00.001+01:00

Vi kom selvfølgelig inn i Vietnam uten problemer, utenom at det tok en liten time og krysse grensen. På bussen traff vi på en svensk kar som hadde tatt seg litt fri fra studiene i Japan. Han hadde valgt å reise noen måneder rundt i sør-øst Asia for å sjekke trykket. Vi slo følge når vi kom oss ned til Saigon og heiv oss inn på samme hostelet for å spare penger. Han hadde også vært på samme Full Moon partyet på Koh Phangan som vi hadde vært på. Det var da vi begynte å dra kjensel på han, vi sjekket gjennom bildene vi hadde, og jammen det hadde vi ikke klart å tatt bilde av han. Og da er det snakk om 1 av 20-30 tusen mennesker på ei lang strand…

Siden det eneste vi viste om Vietnam hadde med krig å gjøre, så vi for oss et krigsherjet land med masse ruiner og oppbrente biler. Siden de gav opp krigen i -75 kan vi nå rapportere herfra Vietnam. Det finnes ikke noe spor av krig eller elendighet og kunne like gjerne vært en storby i hvilket som helst annet land. For uten om en liten ting, det finnes 5 millioner motorsykler i Saigon, noe som bidrar til en helt syk trafikk som ikke ligner grisen. Vi følte oss meget bereist en liten periode og trodde vi hadde sett en del, men dette er toppen av kransekaken. Flere sykler skal man lete lenge etter.

Vi fant ut at vi kunne ta oss en liten tur rundt i byen for å se hva Saigon, eller Ho Chi Minh som byen egentlig heter, hadde å tilby. Vi kan vel konkludere med en spennende storby som har det en storby bruker å ha, samt masse motorsykler. Hele byen er vel oppbygd rundt dette og de fleste butikkene selger sykkelutstyr eller er sykkelverksteder. Etter en lang tur endte vi på en benk i den lokale parken. Vi er enda ikke sikker på om dette var et bra eller dårlig sjakktrekk men vi har da gjort det. Denne parken blir brukt til hovedsaklig to ting av de lokale. Det første er at alle skal trimme der, som i at de skal springe/gå rundt og rundt i timevis. Det som er mest irriterende er at unge folk bruker det for å treffe turister så de kan øve seg på å snakke engelsk. Det er vel morsomt de første 5 minuttene, men når vi har suttet der i 3 timer og pratet med 20 forskjellige begynner det å bli døvt. Vi traff på en som absolutt hadde masse på hjertet, og han hadde selvfølgelig at par artige hobbyer. Det første var karaoke, noe som i seg selv er artig siden det er snakk om asiater. Da vi sa vi ville vær med han på karaoke fikk vi et show uten sidestykke. Han satt å klappet i hendene og viste ikke hvor han skulle gjør av seg for han var så glad, han så ut som en liten mongis som hadde fått sjokolade. Siden ikke noen andre ville vær med måtte vi legge denne planen på hyllen. Vi takket til slutt for oss og trakk oss kjapt tilbake til hotellet.

Dagen etter var satt av til å utforske noen tuneller som var litt utenfor Saigon sentrum. Disse tunnelene ble brukt av den lokale befolkningen som skjulested under krigen. De var så godt gjemt at ikke amerikanerne fant dem før langt ut i krigen. De lokale holdt til under der på dagtid, og kom opp av masse små hull i bakken om natten, og da kunne de omringe amerikanerne og drepe de. En annen litt morsom ting var at de hadde poengtavle hvor de krysset av hvor mange amerikaner de hadde drept, og det ble selvsagt delt ut medaljer til vinnerne. Et meget genialt triks og en artig tur. Vi fikk selvfølgelig prøve å krype i noen ”turist” tunneler som var laget litt større for turister. Det skal ha vært rundt 20 mil med tunneler om vi husker rett. Så etter en dag med historie fant vi det for godt å reise videre opp gjennom Vietnam. Vi har som sagt bare fått lov å tilbringe 15 dager i dette landet, så vi må begynne å bli effektive.

Turen gikk da til en liten by kalt Mui Ne, vi viste ikke noe om denne ”byen” i det vi ankom. Men det skulle vise seg å være en meget koselig by eller ”fishing village” som det også heter, med lite turister. Vi fikk diskutert oss frem til en meget behagelig pris på et hotell med navnet Windsurfers Resort, fett ikke sant? Vi kan vell ikke skryte på så bra rom siden Vegas, så dette var rene luksusen. Vi fant oss en restaurant med utrolig hyggelig betjening som fort ble stam plassen vår (vertfall i noen dager). Og inne på denne restauranten hang det store bilder fra Mui Ne, og det skulle vise seg at ontheroad crewet endelig skulle få muligheten å besøke en ørken! Så etter at vi hadde fått betjeningen til å peke hvilken retning ørkenen låg, var det bare en ting å gjøre, leie en motorsykkel å kjøre til vi ser sand. Ps. ørken er varmt og tungt å gå i, ikke egnet for ontheroad crewet. Men hva gjør en ikke for fansen…

Still going strong!

2009-03-15T21:05:00.007+01:00

Dør i taket...!? den så vi ikke komme...

Pratsom kompis med karaoke som hobby...

Litt for en hver smak...

Jaja, dem holder seg vertfall i form...

Vi fant nok en gang noen med samme briller som Dreyer...

Vi er litt usikker på hva vi mener om å lage en "turistatraksjon" av å se på folk uten ben å armer jobbe... men flink var de!

Hvordan lurte Vietnameserne Amerikanerene, jo på en...

to...

tre!
men de glemte nok ikke igjen neonbrillene sine...

Testing av lokale røtter og te brukt til å overleve under krigen...

Men da fikk Clausen nok og ville hjem...

Taxfree'n er heller ikke akkurat den samme her borte...

Arkivbilde: Her har vi svensken med hvit hatt helt nede til høyre.

Mui Ne - The Fishing Village

Vår lokale restaurant og inspirasjonskilde

Ehh... ja.

Clausen har vært flink å spise opp all maten sin i det siste, så nå er han blitt kjempe stor!

Folk er alltid like glad for å få lov å hilse på crewet!

Trygdebensinstasjon... for de som er interessert i slikt.

Dette er gjengen som kontrolerer gata...

Turistene

Clausen tror han kan fly...

...det kunne han ikke

The Christmas Kalender - The End

2009-03-13T15:49:00.022+01:00

Har ontheroad-crewet lovet noe, så holder vi det, i motsetning til alle politikerne. I midten av desember ble vi utsatt for en liten ulykke, og alle dere som har fulgt oss den siste tiden er vel fult klar over hvilken ulykke det er snakk om her. Nemmelig da MacBooken til Dreyer valgte å forlate oss. Vi mistet mye motivasjon og noen bilder i lag med MacBooken, men nå har vi endelig klart å rote sammen litt av julekalenderen (bedre sent en aldri). Vi har nok dessverre ikke alle de resterende episodene, men vi har gjort vårt beste. Vi kan vel ikke gjøre annet enn å beklage til de som ikke får noe bilde, og de som ikke får noe episode eller bilde i det hele tatt. Selv om mange tror vi kan trylle, er nok ikke dette tilfellet. Så nå legger vi alle kortene på bordet og gir dere lesere alt vi har fra julekalenderen. Så får dere kose dere med de siste restene.

Mvh

Filmavdelingen v/www.ontheroad.no

PS: Filmavdelingen tar fullstendig avstand fra ”The Aqua Movie”, og vi har ikke hatt noe med dette prosjektet å gjøre!

For dere som ikke henge helt med, var dette noe som ble spilt inn i november 2008. Det ble plukket ut personer som hadde valgt å si noe eller legge inn en kommentar på bloggen vår fram til 1. Desember. De fikk en julehilsen, samt et reisetips som ofte er nyttig når man skal ut å reise. For å lede dere inn på rett spor igjen, vil vi være så snill å legge ut den siste episoden som gikk på luften 10.12.2008. Så håper vi at vi klarer varme noen hjerter.

Gjennsyn med Episode 10

Episode 11

Episode 12

Episode 13

Episode 14

Episode 15

Episode 16

Episode 17

Sist men ikke minst har vi valgt å legge ved en liten smakebit på noen av feilene vi har gjort (det er kanskje vanskelig å skjønne at vi har gjort noen feil, men slikt skjer også de beste :P ) Her ligger også noen "best of" og en oppsummering av alle God Jul bildene som har blitt sendt, samt de som ikke ble sendt som vi hadde liggende. Så da er det bare å finne kakaoen, lene seg tilbake igjen i sofaen og trykke på "Play", enjoy!

That's all folks!

Hverdagsliv i Cambodia

2009-03-11T17:31:00.001+01:00

Jeg kan kjenne den svale brisen fra veggviften som sitter borte på veggen. Jeg har ikke åpnet øynene enda, jeg bare ligger der. I det jeg hører sjøen slå innover stranden, og lyden av billiardkuler som slår mot hverandre husker jeg hvor jeg er, Cambodia. Jeg vil ikke stå opp enda, og ikke trenger jeg å gjøre det heller. Jeg skal jo ingenting, jeg blir liggende å lytte. To Svenske jenter prøver å bestille seg frokost, det er ikke så lett siden betjeningen snakker dårlig engelsk. Det er tydelig at de har planlagt turen i lengre tid, jeg kan høre den ene lese fra en guidebok, helt sikkert Lonely Planet. Ikke som oss, ingen planer, ingen guidebok, men vi har heller ingen bekymringer. Vi står ikke opp tidlig og vi stresser ikke, vi er nemlig på ferie på ubestemt tid…

Dette kunne vært starten på en jævlig dårlig bok, som helt sikkert en eller anna ”backpacker” kunne ha funnet på å kjøpe for å forstå seg på tankene til andre reisende. Men det er det ikke, dette er nemlig en helt vanlig start på dagen for ontheroad crewet.

Etter noen dager fikk vi oss et nytt bekjentskap, og denne gangen var det til og med fra Norge. Vi ble kjent med Mats samt hans venner fra rundt om. Siden vi ikke er helt kommet inn i livet som ekte bade og sol nymfer, har vi tilbrakt en del tid i baren på Chiva’s. Vi synes det er vel så kjekt å se på alle som koser seg i solen, som selv å prøve å bli brun. Mats var også av samme oppfatning, og det ble som regel til noen øl og bøtter på kveldstid med variert utfall. Vi kan vel konkludere med at dette er plassen for å kvile, slappe av, ta det rolig, legge seg tilbake, lagge beina på bordet og drikke på kveldstid (og soling for de som er interessert i slikt). Siden alle utestedene/strandbarene har Happy Hour på forskjellige tidspunkt er det fult mulig å drikke billig øl fra kl 7 til 12. Når vi snakker om billig øl er det nok ikke gratis som dere kanskje ville annta, vi må nok punge ut 25cent for ”draft”(tappeøl), noe som er svimlende 1kr og 75øre.

Vi stiftet også bekjentskap med en kar fra Polen, nemmelig Adam og hans tråsykkel. Han hadde syklet fra vest Kasakhstan og gjennom alle ”stan” landene samt hele sørøst Asia og Kina. På denne turen hadde han brukt 11mnd hittil og så for seg ett par til på sykkelsetet. Han hadde også kommet for å slappe av og ha det kult, men han la vel igjen litt mer innsatts i ferien enn vi kan skrive hjem om. Om dette ikke var nok sykkelprat trillet det enda en norsk person inn på parkeringsplassen. Dette var Øyvind fra Oslo og maken til røver skal du lete lenge etter, her snakker vi en sliten hengslete kar som henger fast i 80tallet noe sveisen bærer preg av. Og med skitne klær og en t-skjorte med trykket ”støtt ronald mac donalds hus” blir det ikke særlig mye bedre. Vi er meget sikker på at denne karen har blå boblejakke når han er hjemme i Oslo... Men etter en liten prat blir vi meget usikker på denne karen, det viser seg nemlig at han eier en mengde bygårder i storbyen samt et kjøpesenter i Polen…? Og når vi går kompisen nærmere i sømmene kan vi se at han har en helt ny grill i kjeften og rolex på hånda. Men som han sier selv så ”sov” han i elleve år, så vi regner med det er noe arv eller andre kjeltringstreker på gang. Han hadde samme oppfatning av reising som Adam og hadde da en gammel sykkel som hadde vært jorden rundt og litt til. Denne turen rundt om i sørøst Asia hadde han bare brukt 4 mnd på, men hadde en liste med land på resymeet som er lengre enn Michael Jacksons opperasjonsliste.

Siden vi ikke hadde vært så aktiv på solfronten var vi nødt til å legge hardt mot hardt. Vi traff på noen engelske forbipasserende som hadde hatt en kanondag ut på ei øy utenfor Sihanoukville. Vi bestemte oss da for å melde oss på båtturen ut til denne øyen for å se hva det hele var snakk om, og for å tilbringe en hel dag i solen. Vi var først innom en liten snorkleplass, men vi ble vel mer skuffet enn begeistret selv med Dreyers undervannskamera. (etter all snorklingen på Fiji, fikk Dreyer blod på tann og investerte i undervannsetui til kameraet.) Vannet var uklart og fiskene var knapt utstyrt med farger. Etter denne snorkleplassen satt vi kursen mot Bamboo Island. Vi kom fram og begynte å utforske området. Vi var på en helt øde øy i lag med ca 10 stk andre med samme interesse. Her var det klart vann, lange øde strender, jungel og noen bambushytter. Vi kan vel nesten si at dette kommer nok til å bli like poppulært som Thailand om ikke lenge, så nå er det slutt på Phi Phi og Phuket. Nå er det Sihanoukville og Bamboo Island som gjelder, og man slipper alle turistene så lenge det varer.

Vi kan vel si vi følte oss meget solbrent når vi satte beina i land på fastlandet. Clausen tok en klar seier og har tatt av flere lag hud, samt veskene sår som lager vannblemmer. Han er kjent som den som går for den hummerrøde ”looken”, men han overstiger alltid forrige rekord. Så vi ble nødt til å bli en dag ekstra i Sihanoukville slik han fikk kvile litt før vi stakk videre.

Så etter en dag med kvil var det på tide å forsvinne videre, så vi takket for oss og satte kursen mot Vietnam. Vi hadde ikke noe visum, man hadde hørt at grensen vi skulle over som regel ikke bydde på problemer for norske borgere. Vi krysset fingrene og etter 11 timer i buss var vi kommet til grenseovergangen. Vi ble beordret ut av bussen og inn til kontroll. Vaktene så ikke blide ut i dag og vi begynte å få kalde føtter. Var det lurt å reise til grensen uten visum? Ble vi nødt til å returnere for å kjøpe oss visum på ambassaden? Hadde vi glemt igjen noe i Sihanoukville, og var bussjåføren villig til å ta en for teamet?

…to be continued

Hverdagsliv i Cambodia

2009-03-11T16:16:00.010+01:00

Dreyer i kjent stil...

Skal du ha draft til 25cent, blir det på denne måten

Var det noen som ropte "free shot"...?

Lisa var heller ikke vond å be...

Hei och hopp, nye svenske venner er topp!

Flaske med whiskey 12kroner... happy happy!

Sorry, men dette er eneste bilde vi har av Mats...

Øyvind fra Oslo...
...hva er det du preiker om, guttungen er streit han!

Nå kjenner ikke vi til alle trafikkreglene her nede,
men dette kan da ikke være lovelig...?!

Dreyer tester Jesuskreftene sine...

Mens Clausen leter etter aqualene...?

Javell da siden dere insisterer så...

Så var vi klar for å leke Hiawata...

Clausen ble lurt av en lokal kompis til å spise denne fortsatt ukjente "frukten", etter Clausen hadde spist opp halve begynner kompisen å le og sa at de ikke spiser den...?

Men Clausen da, dette har vi vell sett før...?
...på tide å lære noe nytt?

Dreyer slår av en hyggelig strandprat med en ontheroad fan...

Turistbilde

Slapp av, Clausen er ikke død, bare rød...

Kyllinger... for de som er interessert i slikt.

Dreyer fant ei som hadde samme briller som han!

Adam og Clausen
4 sekunder senere kjøper Clausen kaker av de lokale (den feite grisen)

Kommende casanova...

Vi husker vi kjørte båt hjem, men var det her vi la den fra oss...?
Dude where is my boat!?

Og Clausen vet ikke når han selv er født, ...var det i 2009 da?

The Aqua Movie
Kamerateamet har lunsj og Clausen prøver seg med kamerautstyret...

Så da takker vi for oss, og setter nesen mot Vietnam...

Sihanoukville eller Kâmpóng Saôm...

2009-03-04T15:17:00.000+01:00

Bussturen ned til Sihanoukville var gjort unna på et steinkast (vist du ikke finner Sihanoukville på kartet kan det skyldes at det ikke er å finne på googlemap, men går under det gamle navnet Kâmpóng Saôm. Vi har lenge hatt en diskusjon om hva vi skal kalle plassen, men siden Clausen ikke vil at Dreyer skal begynne å grine har han latt Dreyer få viljen sin, så nå kaller vi det Sihanoukville). Vi ankommer ”byen” sent på kvelden, og etter et lite søk i nattemørket måtte vi bare krype til korset å legge oss inn på en random plass, vi kunne nemlig ikke finne den mye omtalte stranden.

Dagen etter tusler vi ut, og til vår store glede fant vi ut at over veien ligger Shiva’s Shack, Sihanoukville eneste gesthouse som ligger på stranden, og da mener vi på stranden. Her snakker vi bar/restaurant/resepsjon 10m fra vannkanten og i mellom der har vi sitteområde med hengekøyer og utrolig komfortable korgstoler, så her er det bare å slappe av å nyte livet. Og skulle vi finne på å være litt aktiv, har vi noen billiardbord som selvsagt er gratis.

Selv om livet her er temmelig bedagelig, tenkte vi at vi måtte ”ta en” for fansen og leide oss noen motorsykler får å komme oss litt rundt, og ikke minst besøke noe som på kartet står merket som ”water fall” får å få tatt noen bilder til bloggen. Vi vet ikke hva folk i Cambodia er vant til, men å merke dette som water fall på kartet er vel å ta litt hardt i. De tok selvfølgelig også inngangspenger for å komme bort til denne fossen, noe vi synes var litt vell drøyt. Clausen mener elva som renne forbi huset til foreldra på Sjøholt er større, så dette var vi ikke særlig imponert over. Men med slike superfotografer som oss, blir det selvsagt fete bilder!

Vi klarte også å rote oss inn i noe vi er ganske sikker på var et Thaibryllup eller Cambobryllup (vi er litt usikker på hva det heter her borte). Men det var vertfall en likbleik sexylubben kar i femti åra, men en liten lokal jente (kunne vært alt fra 15 til 40, det er nemlig ikke alltid like lett å anslå alder på folk her borte) og selvfølgelig hele familien hennes. Små jentene sprang rundt på blomsterkrans på hode, og Stemningen ble ikke mindre i det alle stilte seg opp får å ta ”familiebilde” og bestemor begynte å vinke på oss. I sånne situasjoner er vi ikke vanskelig å be, og Clausen byttet vekk neonbrillene sine mot hatten til bestemor, så vi regner med at dette blir den store snakkisen i familien Hongmon …eller er det Andersen de kaller seg nå?

Etter en prat med noen lokale helter fant vi ut at det fantes en strand uberørt av restauranter, strandstoler, bleikfeite turister, massasjedamer og andre turist ting. Så neste dag dro vi på jakt etter denne plassen i kjent ”The Beach” stil. Riktignok trengte vi ikke å svømme fra øy til øy, men bare kjøre etter en beskrivelse vi hadde fått på gebrokkenengelsk og gjette oss til resten. Det var riktig nok en øde strand, men i motsetning til Leonardo DiCaprio holdt det med et par timer for oss.

Sihanoukville eller Kâmpóng Saôm...

2009-03-04T14:51:00.005+01:00

Chiva's Shack

Advarsel eller godkjenning?

Chiva (eieren av Shacken)

Man får hva man betaler for...

Vi har ikke så mye å klage over...

Er du en av de som lurer på hvor alle gardinene fra 70-tallet har tatt veien...?!

Dette er bare et turistbilde

Forbikjøring her var vel på sin plass

Det er ikke fult før det renner over,
og da setter man folk på taket.

Dreyer med en lokal kompis

The Jumper ...eller er det bare Clausen?

Dusj eller lek?

Bruce Almighty ...eller var det Dreyer?

Blomsterpiker

Thai-europeisk bryllup, men hvorfor har de Japan-tegn!?

Tre på rad

Rånerekke, Cambodian Style!

Øde strand... for de som er interessert i slikt.

Cambodia, ja.

2009-02-25T16:39:00.001+01:00

Billige billetter har som regel en liten hake med seg. Man må ofte opp veldig tidelig for å rekke flyet, i vårt tilfelle gikk flyet kl 7 fra Kuala Lumpur. Så i stede for å stå opp i 3 tiden og stresse oss ut på flyplassen, reiste vi ut kvelden før, dette gjorde også at vi sparte penger på hostel. Vi gikk selvfølgelig for den billige måten og tok buss ut på flyplassen. Vi sparte da 40kr i forhold til en taxi. Da vi ankom flyplassen var vi så rutinert at vi ville finne ut hvor flyet gikk fra, og Clausen fleipet om at vi sikkert var på feil flyplass. Vi har tideligere nevnt at vi har hatt mer motgang enn vi er vandt til, og han hadde jaggu rett. Vi var på feil terminal, og det var ikke bare bare å komme seg over på den andre terminalen. Eneste mulighet var å ta taxi, og siden denne turen kostet oss 80kr var vel det enda en nedtur. Vi hadde nemmelig tapt 40kr på dette bussprosjektet vårt som absolutt skulle vær så flott!?

Vi ankom den andre terminalen, og siden vi hadde de billige billettene var vi nødt til å ha under 15kg bagasje. Det ble en hard nominasjon av hva vi trengte og ikke trengte, og med altfor mye håndbagasje endte vi begge under 15kg. Dreyer endte med å gikk vekk noen kilo med ting til den ene vaskedamen på flyplassen, så nå har hun en god røverhistorie som sikkert varer i mange år.
Da vi ankom Siem Reap i Cambodia var vel ikke forventningene høye. Vi viste ingen ting, for uten om at vi kunne kjøpe oss visum på grensen, eller flyplassen i vårt tilfelle. Da vi kom inn i terminal så vi alle andre dra opp bilder og skjema. Vi fikk til slutt tak i et skjema, og der trengte man selvfølgelig bilde på, og ingen fotoautomat å se. Vi spurte en vakt om råd, og han kunne fortelle oss at vi kunne betale litt mer, så ”slapp” vi unna bildet. Så dette liker vi, et land med sans for business. Så i det vi ankommer skranken var det bare å dele ut to ekstra dollar så var alt i boks ;)

Vi får en kompis til å svinge oss bort til en billig plass å bo, men vi tror ikke helt han skjønte hva vi sa får vi endte opp på The King Hotel, som hadde rom til $25 noe som ikke er billig. Men etter en lettere diskusjon fikk vi ett ”rom” i toppetasjen til $5, noe vi var rimelig fornøyd med.

Neste dag bestemte vi oss for å se om det var mulig å finne noe billigere og vi gikk ut og før vi hadde kommet ut på veien møtte vi Ray, en utrolig hyggelig røver på rundt 45 (vi har egentlig ingen peiling). Han var egentlig fra Canada, men hadde flyttet til Statene og bodd der de siste årene. Han skulle også se om han fant noe billigere, så vi tok følge og det tok ikke lenge før vi skjønte at dette var en vell bereist kar som satt på mye info. Etter ett lite søk i området fant vi ut at det var bedre å ta oss en øl i varmen (siden det bare koster $0,5 eller 3,5kr for en halvliter) vi fant oss en ok plass å sitte og en øl ble til litt flere og veldig mange timer og enda flere røverhistorier senere var det på tide å komme seg hjem.

Noen dager senere bestemmer vi oss for å leie oss en sjåfør for en dag, siden det ikke er mulig å leie motorsykkel i denne byen, slik at vi fikk sett alle disse templene alle maser så jævlig om. Siden lokalbefolkningen har prestert å trykke dette Angkor Wat templet på flagget sitt, er det sikkert veldig flott. Ok, det var ikke derfor vi ville se templene, vi ha nemlig hørt rykter om at Tomb Raider er spilt inn i området… og det er slike ting crewet ikke kan la gå fra seg!

Etter en lang dag og altfor mange templer inkludert det med såkalte fingertrærne hvor Tomb Raider er spilt inn, var vi kommet til siste stopp på turen og vi satt oss ned for å slappe av litt. Og hvem møter vi ikke der… jepp, der er Ray med en kokosnøttdrink, og som det mest naturlige å spør om lurer han på om vi trippa på syre… han hadde nemlig ikke sett neonbrillene våre før… (nei, vi trippa ikke på syre) Så etter en liten prat med han ble vi nødt til å stikke videre. Vi kom oss hjem og endte opp med å bestille billetter til en halvøy ut i havgapet. Nå skal vi nemmelig ned å nyte strandlivet. Vi trenger en ferie fra ferien, og denne skal tilbringes på en av sørøst Asias minst utbygde strender, nemmelig strendene rundt Sihanoukville. Så nå skal vi ned å bli brun, Go tan!

Cambodia, ja.

2009-02-25T15:50:00.007+01:00

ontheroad.no

Herverk eller kunst?

Hvorfor er Clausen så glad?

Han har nemmelig løst Five-Room House...

Fotballsupporterne på Petronas broen

Kuala Lumpur

Vi skulle til Kuala Lumpur Sentral,
men informasjonstavlen viste bare om Kuala Kumpur...?

En liten time med opprydding og veiing av sekkene endte med...

En gald dame som mottok en toalettveske full i ting (som Clausen "lånte" på sykehuset) , samt ei hengekøy, skrujern, skiftenøkler, vekkerklokke og andre nyttige ting.

The King Hotel, og vi bodde selvfølgelig på toppen

Ray og Clausen

Vi vet enda ikke hva som ikke er lov,
men vi turte ikke gå inn...

Den lille venniennen til Clausen,
som absolutt mente han trengte mer vann.
(han hadde bare 1,5l fra før)

ehhh... ja.

Angkor Wat, et tempel.

Dreyer poserer inne i Angkor Wat.

Tempelgang...

Munkelivet er ikke en gang slik det var.
Her har du en munk med Ray Ban, røyk og mobiltelefon.

Her har du noen som tar det litt mer serriøst.

Ta Prohm, også kjent fra filmen Tomb Raider

Dreyer inne i Ta Prohm

Et lite turistbilde

Steinansikt... for de som er interessert i slikt.

Lucky Luke

Rekrutering av nye crewmembers...

Man får bare en sykkel, så pass på at du kan bruke den hele livet

Lokal familie

Det er ikke fult før noen detter av.

Det er ikke fult før noe detter av.

Go Ray!

Same same, but different!

2009-02-22T14:42:00.002+01:00

Ok, som tidligere nevnt har vi kjøpt burger på en Manchester United burger sjappe, vi vet ikke om det har en sammenheng med det som nå har skjedd men vi har da altså gått til innkjøp av fotballtrøyer. Det vil si Dreyer valgte å supporte Malaysia og Japan (ingen ser eller heier på Malaysia, selv ikke Malaysia selv) mens Clausen så er så sterk motstander av denne sporten nøyde seg med en slags springetrøye. Dette er altså ikke fordi vi liker fotball eller er så jævla sporty, men fordi det er så sykt varmt her og vi har en teori om at disse plaggene har utviklet en meget god lufteteknikk.

Etter noen dager i Penang var vi klar for nye eventyr og begynte å sjekke hva det ville koste oss å komme inn igjen i Thailand, da vi kom over en by med det artige navnet Kuala Lumpur… hva kan vi si, vi var solgt! Selv om denne byen låg litt lengre unna Thailand kunne vi ikke la muligheten til å besøke en by med et så morsomt navn gå fra oss. Så etter en liten busstur på fem timer var vi framme, og denne gangen fikk vi en buss med seter som får stresslessen til å se ut som en kjøkkenkrakk.

På denne bussen traff vi også på trubaduren Karl, som kommer fra Irland. Etter litt ”small chat” ble vi enig om å ta med oss denne tapte sjelen, og vise han hvordan ontheroad crewet ferierer. Så da ble det tremanns rom på en eller anna flott plass som vi ikke helt vet hva heter men de ligger på andre siden av Reggae baren i Chinatown (vist du lurte, og det regner vi med du gjord).
Eneste problemet er at denne trubaduren spiller gitar til alle døgnets tider. I starten var det bare hyggelig men når han prøver å konkurrere ut iHomen (stereoen til Clausen som vi kan koble til ipod) med sitt ikke fult utviklet talent, blir vi lettere irritert.

Vi bestemmer oss for å komme oss opp på den velkjente broen som knytter sammen Petronas tårnene. Så vi tar beina fatt og etter noen litt lange omveier kommer vi endelig frem til Petronas bare til å finne at broen var stengt på mandager. Så da ble vi gående på kjøpesenteret som ligger i dem fem første etasjene. Lettere skuffet.

Men i det vi finner ut at Kuala Lumpur er i besittelse av en vannpark, legger vi alt bak oss og stemningen er større enn på veldig lenge …så lenge det varte. Det viser seg nemlig at i det vi ankommer parken neste dag, at den er stengt på tirsdager… så da ble vi nok en gang gående på et kjøpesenter. Det var en liten trøst da vi fant et innendørs skøyteanlegg, hvor Clausen fikk prøve isskøyter for første gang i sitt liv. Det fantes også en park til, men siden den var stengt på onsdager passet det også meget dårlig. Det er på dette tidspunktet vi stiller oss selv spørsmålet ”Hvor har det blitt av flaksen vår?” har vi blitt jinxa eller er det noen som driver med voodoo her…? Dette er ikke ting vi er vandt til!

I et nytt forsøk på å få ett lite sug i magen, oppsøker vi Times Square som i syvende etasje har en Theme Park, Cosmo’s World. Og denne parken er åpen alle dager. Så etter et par timer med å springe rundt som små dritunger for å kjøre karuseller, hadde vi fått nok å vi var meget fornøyd med at vi endelig hadde fått til noe. I tillegg fikk vi også tid til å besøke broen mellom Pertonas tårnene denne dagen.

Siden Kuala Lumpur ikke hadde så mye mer enn noen vannparker og kjøpesentre ble vi fort lei byen. Vi begynte da å lete etter nye muligheter, og som lyn fra klar himmel fant vi flybilletter til en meget hyggelig pris. Disse billettene tok oss til et land med navn Cambodia, eller Kambodsja på norsk. Vi viste lite om dette lille og underlige landet som like godt kunne befinne seg i Afrika, men vi hadde hørt det var veldig populært blant andre backpackere. Så da hadde vi billetter til Cambodia dagen etter og var klare for nye utfordringer.

Same same, but different!

2009-02-22T14:06:00.006+01:00

Endelig fant vi Megamix på kassett

Luksusbussen fra Penang, syndt det bare varte 5 timer...

Clausen på gitaren til trubaduren Karl
(legg merke til Norgeklistremerket)

Innendørs skøytebane med ekte is

Den stolt hanens første forsøk på skøyter

Her er noen av de 11 etasjene i kjøpesenteret Times Square, KL.

Fornøyelsesparken i Times Square

Dette møtte oss i Petronas tårnene på en mandag

Clausen fant seg en slags ridemaskin...?

Mens Dreyer fant seg en 103 tommer plasma TV

En pianoTV?

Sjakk matt!

Halal-McDonald's... for de som er interessert i slikt.

Petronas Twin Towers by night

Gutta boys pluss trubaduren forran et hus

Kuala Lumpur Tower

En eller annen bank

Vi fikk oss en liten overraskelse, da han presterte å feste naan-brødet på innsiden av krukken med bål i?!

Reggae Bar og vannpipe pluss Karl
(Vegar Karl)

Penang, med hjelmtvang

2009-02-18T15:37:00.001+01:00

Etter noen altfor få dager på Koh Phangan måtte vi dessverre reise videre, vi har nemlig bare låv å være i Thailand i 30 dager og vi hadde allerede vert her i 32… Så da var det ikke annet å gjør enn å finne noen som var villig til å selge oss noen billetter til nærmeste utgang av Thailand. Valget falt på Malaysia som på kartet så ut som om det bare var ett lite steinkast unna. En liten ulempe var at båten gikk kl. 07.00 og dette er tidlig for ontheroad crewet! Vi er vant med å stå opp når vi våkner, å bruker gjerne noen timer før vi har funnet en plass hvor vi kan innta frokosten. Så kl. 06.00 startet iHomen til Clausen å lage lyder og det var ikke annet å gjør enn å tvinge seg opp og vekke kompisen med pick-up trucken så han fikk svinge oss ned på havna.

Dette skulle være en smal sak, vi skulle bare ta en båt og så hoppe på en buss og vips så var vi i Malaysia. Vell vi hadde kanskje ikke sjekket helt ut hvor lang tid de forskjellige tingene tok. Så etter en fire timers lang båttur mente vi at det ikke kunne være langt igjen, det var det. Det skulle vise seg at det måtte hele fire busser og tolv og en halv time på veien til før vi var fremme i Penang. I det vi hadde kjørt en utrolig trang buss og da mener vi trang, ble vi sluppet av på en rasteplass hvor vi måtte vente på neste ”buss”. Vi så busser komme og gå og noen små varebiler, og vi fleipet med at vi sikkert kom til å få en slik varebil. Vi burde nok ha banket i bordet eller noe, for vi endte opp med den aller minste og trangeste bilen og det var faktisk ikke plass til bagasjen. Så den måtte trykkes imellom oss under setene og alle plasser det var litt plass. Dette medførte at det var umulig å bevege seg og i en bil med ødelagt aircondition var ikke dette særlig behagelig.
Men etter noen veldig ubehagelige timer kom vi endelig til grense overgangen, så da var det bare å håpe på det beste. Det tok ikke lang tid før vi ble geleidet inn på ett eget kontor, hvor vi ble nødt til å betale en bot for at vi hadde oppholdt oss ulovelig i Thailand…

Etter å ha kommet fram til Penang i Malaysia måtte vi finne en plass å bo, så vi ruslet inn på nærmeste guest house og fikk oss et rom. Da var neste problem valuta, og siden ingen av oss viste hvor mye pengene var verdt eller hvilke penger du brukte her, ble det litt av noen kalkulasjoner innom dollar og baht for å finne den norske verdien. Da vi hadde funnet ca verdi på pengene og funnet ut at vi bodde på et temmelig billig guest house, var det bare å finne en minibank. Vi hadde nå kommet til en del av Penang som tydeligvis er kjent for sine gamle små bygninger og trange gater (George Town). Så etter en spasertur på godt over to timer var vi tilbake med penger i lommebøkene. Så å prøve å finne en god restaurant på denne plassen midt på natten la vi fort på hylle og kjøpte oss en lokal burger fra en ivrig fotballsupporter. Han hadde nemmelig laget en hamburgerbod til ære for Manchester United, men dog meget gode burgere. (Dette kan ha betydning for noe som kommer til å skje på en senere blogg)

Vi fant fort ut at det ikke hadde vært så dumt å leie oss scootere her også, siden det var en gammel liten by. Så vi passerte en liten bokbutikk med scooterutleie, og han kunne fikse absolutt alt man trengte, og da mener vi absolutt alt samt selge bøker. Siden han ikke hadde lov til å leie vekk scootere fikk vi beskjed om at om politiet spurte oss, hadde vi fått låne dem av en kompis. Så her fikk vi ”låne” scootere som vi kjørte rundt og utforsket øyen.

Den 13 februar når vi for å kjørte rundt uten særlig mål å mening, fant vi en litt morsom plass som het ”The Ship” dette var en av det litt finere restaurantene og vi fant ut at det hadde vært ok med et litt bedre måltid. Vi parkerte å tuslet inn. For å si det mildt, så føltes dette en smule korny. Her var det nemlig allerede pyntet til morgendagens begivenhet… jepp, Valentines Day. Så her snakker vi dempet belysning, flere hundre om ikke tusen ballonger formet som hjerter, blomstrer på bordet og i drinkene, det var også trykket opp egne Valentines Day menyer i den macho fargen rosa. Som om det ikke kunne blitt mer gay, så sprang der rundt en gjeng med små thaigutter i seileruniform…? Og det blir ikke bedre av at en av småguttene kommer å knyter en smikke rundt hode på Clausen, til Dreyers store begeistring, mens han selv prøver å bli kvitt blomstrene han har fått i drikken sin. Men romantisk var det…?

Vi planla å komme oss opp på det fjellet midt på øyen, og der kunne man ta et gammel kabel tog opp. Så vi satt oss på scooterne for å kjøre bort til inngangen, noe som var vanskeligere en først antatt. Når vi tenkte vi skulle svinge til høyre var det en enveiskjørt gate og gaten vår tok en krapp venstresving og slik gikk det gang på gang. Så etter en liten omvei kom vi meget nært fjellet og måtte spør lokalbefolkningen. Da var det en hyggelig skrue som ville vise oss, og satt seg på scooteren og ledet vei. Da bar det rett gjennom en gammel gravplass i ei heidunndranes fart og opp noen gamle skogsstier før vi kom fram. Så da var det bare å vente en time på neste avgang før vi hoppet om bord på toget. Dette var vel en av de bratteste togturene vi har tatt hittil, og her snakker vi bratt type 45%. Etter en liten tur kom vi opp på toppen og fant overraskende nok en fuglepark…? Etter en liten tur der vi fikk sett papegøyer fra Amerika og andre artige fugler bar turen videre, og jammen hadde de ikke fått plass til et tempel her oppe også. Om ikke alt dette var for mye å be om, passerte vi også en moské der oppe. Vi følte vi hadde fått nok for den dagen og satte kursen hjemover. Da vi kom oss hjem fant vi billige billetter til Kuala Lumpur, og siden byen har et så fengende navn var det ikke annet å gjør. Det vi viste om byen var at den er kjent for Petronas Towers, som var verdens høyeste bygning og har en gangbro mellom husene. Utenom det var det vel ikke mye kunnskap ute å gikk hos crewet. Vi ser positivt på det, for om vi får sett tårnene er alt annet en bonus…

Penang, med hjelmtvang

2009-02-18T14:35:00.007+01:00

Og dette var bussen med god plass...

Og i denne skuta var det merkelig nok plass til 12 stk. med bagasje!

Og slik tilbragte Dreyer ti timer...

Men vi er bare glad vi slapp å ta skolebussen...

Ingen sete sa du... vel på butikken selger man alltid ris...?

Tittei.

Utenfor vårt eksklusive guest house finner du denne karen.

Dreyer fikk endelig fyring på hengekøyen!

Baderomsvakt (tror vi)

The Ship

Og ja, de hadde pyntet til Valentines Day...
(vi var der den 13, vi lover)

Sa du Asterix...?

The Graveyard

Clausen var mindre fornøyd med hjelmtvang,
og det hjelper ikke at han er tjukk i hode heller...

Mens Dreyer drar hjelmen med stil!

The way to Penang Hill

Joda, det var litt bratt...

Vi måtte helt til Malaysia for å finne en pappegøye fra Amerika

Edderkopp... for de som er interessert i slikt.

Sånn går det når ålesunds duene drar til syden og får smaken på morsom tobakk...

Nei guuud så flott!

Ape på rømmen...

Kremen butikk!

Turisten

Out with the new in with the old

Og her er karen som ordner opp

The Mansion

Full Moon Party!

2009-02-13T13:19:00.000+01:00

Som sagt hadde vi fått nok av Bangkok, og vi så frem til å komme oss ut på Koh Phangan for å få oss litt frisk luft. Etter en litt vell lang busstur og en nesten like lang båttur stod vi på kaia i Koh Phanang, og etter en lettere diskusjon med ett par innfødte hoppet vi bak i en taxi, her er nemlig taxiene pick uper med langsgående sofa i lastekassa. Og når det ikke er plass til flere sittende må en røyse seg å stå (da får en jo plass til nesten dobbelt så mange) Prisen avtaler man på forhånd og taxien stopper å tar på alle som står langs veien så her kan det fort bli fult!

Etter en tjue minutter kommer vi frem til plassen vi skulle bo, nemlig ”The Beach Ressort” høres fett ut, ikke sant? Vell, det var det vell kanskje ikke. Men hva kan man forvente seg for tjue kroner natta… jo det skal jeg fortelle deg. Da får man et eget lite hus med plass til to, med eget bad/do (selv om det er et påbygg på huset som står ti til tjue cm ifra, slik at det blir lettere for krypdyr av den litt større typen å komme seg inn i huset) men det er akkurat det en trenger, tak over hodet og et støpsel til å lade kamera. Etter å ha reist såpass mye som vi har, har vi sett en del rart og dette er å regne som rene luksusen.

Stemningen hos Clausen var stor da han fikk bekreftet myten om at en ikke trenger sertifikat for å kjøre motorsykkel i dette landet. Riktig nok trenger man heller ikke skilt eller hjelm, og det virker som om de bruker regelen ”er det plass, er det lov” for alt den er verdt (vi tror dette er en regel). Vi dro for å sjekke hva det kostet å leie sykkel, og førti kroner seinere hadde vi hver vår liten motorsykkel, en meget god investering siden det er dårlig med kollektiv transport her, for uten om taxiene som er over alt.

Mens vi drev å testet hva syklene var god for ehh… jeg mener, mens vi var ute på en ekspedisjon. Kom vi over en gjeng elefanter, noe vi syns var veldig artig, spesielt siden vi bare hadde sett sånne på sirkus før. Vi bestemte oss for at vi måtte ri på noen sånne, men siden vi akkurat hadde fått syklene, bestemte vi oss for å ta det igjen. Så da bestemte vi oss for heller å bli stoppet av politiet i noe vi trodde var en fartskontroll. Siden vi aldri hadde sett noe skilt, regnet vi med det var fri fart, logisk ikke sant? Vell politiet brydde seg tydeligvis ikke særlig mye om at vi nesten ikke klarte å stoppe, de ville bare sjekke om vi hadde våpen eller narko…? Og siden vi ikke hadde det, var det bare å kjøre videre, uten lappen og uten hjelm, i shorts og bar overkropp…? Vi elsker Thailand!

Vist du er av typen som liker festligheter, er ikke Koh Phangan den dummeste plassen å besøke. Her finner du nemlig det originale Full Moon Partyet! Dette var selvsagt noe vi viste, rettere sagt, det var derfor vi dro hit. Hva er Full Moon Party? Vell, du tar 30’000 festklare halvnakne ungdommer (i høy sesongen, som det nå er) kjører dem ned på en strand, setter opp ti diskotek som kjemper om din oppmerksomhet. Får alle lokale som klarer å ta imot penger til å selge alkohol, krydrer de hele med laser show og innfødte som sjonglerer og spyr flammer, så har du et lite bilde av det er. Og ja, det stemmer, her gir vi oss ikke i tre tiden! Her festes det til solen står opp og litt til! Når klokken var 8 om morningen var det fortsatt helt fult på stranden, noe som kan forklares med at det var blitt høyvann og stranden var mindre, men over 5000 personer hadde fortsatt ikke tatt siste bøtten (drinken).

Vi gikk litt hardt ut i starten med bilder, så kameraet til Dreyer tok kvelden halvveis under festen. Så vi fikk ikke festet de feteste og mest absurde partybildene til noe fotopapir. Vi kan vel trygt si vi har noen øyeblikk som vil bli lagret på våres private harddisk i all framtid.

Full Moon Party!

2009-02-13T12:18:00.009+01:00

The Beach Resort

Vårt lille krypinn...

Ja, lille...

Stranden vår.

Clausen fant en pinne han kunne klatre ut på...?

Bilde en hver turist med respekt for seg selv må ha!

Dreyer prøver lykken som Robbin Hood...

Skjarmtrollet "Børre"

Dreyer hadde litt mat i håret...

Men etter en stund var neonbrillene til Clausen litt mer stas.

Og det var ikke lett å få dem tilbake!

Thailandsk fiskebåt... for de som er interessert i slikt.

Welcome

Første offer for kvelden...

Unge er ingen hindring for å selge alkohol!

Luftballong?

Full Moon Party!

Find Walldo, ehh... mener Clausen

Ehh... ja.

Bilde uten mening.

Amazing Thailand!
å ja, det er Clausen som vinker etter oppmerksomhet...

Dreyer fikk fyring på kameraet igjen 07.30
Still going strong!

The Burning Ring Of Fire

Nå har vi fått nok av Bangkok!

2009-02-08T09:49:00.002+01:00

Ole, Dole og Doffen på nye eventyr
…eller var det bare Dreyer denne gangen.

Siden Clausen valgte å tilbringe to nye netter på sykehus, var Dreyer helt alene i den store verdene. Dreyer valgte å ta en liten spasertur, og begynte å gå fra sykehuset og hjemover. Etter kun 5 min havner han i noe han selv mener er det lengste toget han noen gang har sett. Vi vet ikke helt om det er lengre enn godstoget vi passerte på Route 66 med ca 100 lange vogner (Dreyer talte og kom fram til ca 100, så vi legger vår tillit til han) Her snakker vi demonstrasjonstog, og samtlige deltakere hadde gått til innkjøp av røde t-skjorter. Dreyer fikk aldri muligheten til å se hele toget, men fikk med seg de siste 50 minuttene, og fikk selvfølgelig ordnet bilde foran det lokale politiet. Det var vel ikke så mange prosent av de 10 mill som bor i denne byen som deltok, men det gjorde i alle fall meget sterkt inntrykk på Dreyer. Noen burde vel også lære de utstøtte sosiale ”vinnerne” som deltar i blitz-demonstrasjoner noe her, at slike demonstrasjoner er bedre. (Blitz suger og er for hjernedøde sosiale avvik! Sorry folk, Dreyers politiske hjørne).

Så vist bare Dreyer finner seg to kroker han kan henge opp hengekøyen han har kjøpt seg så tror vi alt skal bli bra!

Clausen ble utskrevet etter to dager, med den vell kjente sykdommen, stress og depresjon. Siden vi har vært så stresset de siste 7 månedene, må vi nå roe litt ned og ta livet med ro. Vi har sagt det før og vi sier det igjen, det er ikke bare bare å værer på ferie, og ferie er ikke for alle! Clausen skal nå prøve sitt beste med å ta livet med ro og håper på en bedre framtid.

Vi hadde også lenge gledet oss til det Kinesiske nyttår, som viss nok skal være store greier og varer over tre dager. Og Bangkok skulle være den byen i Asia som har den største feiringen (det har vertfall Clausen lest på nettet). Vell, vi har vell ikke vært mer skuffet siden Macao. Vi regnet med at siden det er Kinafolk som har funnet opp fyrverkeri (vell, vi tror vertfall det) burde dette bli en hei dundrendes feiring! Men der tok vi litt feil, dette minner mer om en blanding mellom julaften og skolens dag, man kjøper gave en dag, spiser en dag og leverer gaver en dag…? What the fuck!!! Hvor er kruttet! Vell, mindre eksplosjoner rundt om i byen ble riktignok observert, men vi hadde forventet at Chinatown skulle koke. Klokken ni var alt pakket vekk og bare noen få lokale matstander stod igjen. Så da var det bare å tusle slukøret hjem og slukke sorgene i en av de lokale barene i gata vår. Muligens samme plass Leonardo DiCaprio drakk slangeblod i filmen The Beach. Jepp, det stemmer vi bor nemlig i Khao San Road, som er samme ”location” som starten på filmen. Vi har nemlig ikke gitt helt slipp på ”stalker” livet vi levde i LA.

Siden Chinatown skuffet litt forrige gang, skjønte vi at vi måtte gjøre noe for å forbedre inntrykket. Vi satt oss i en taxi med kursen rettet mot chinatown. (vi kjørte nok en omvei siden taxifyren kjørte på taxtameter) Når vi kom ned var vi på jakt etter restauranter som solgte den verdenskjente haifinnesuppen. Etter en liten spasertur fant vi også andre ting vi ville prøve. Noen røyka nøtter og en spennende frukt. Vi kan vel si at det var meget dyrt, og den frukten smakte død katt, mens nøttene fikk en potetkonsistens som var overkommelig i små mengder. Etter det lille eksperimentet fant vi til slutt en anerkjent haifinnesupperestaurant. Vi tuslet inn og da var det ikke annet å gjør enn å bestille hafinnesuppe, og Dreyer slo på stortrommen og kjøpte seg jellyfish i tillegg. Vi kommer nok ikke til å kjøpe dette flere ganger, men vi har da i alle fall prøvd det.

Da vi kom opp på guesthouset igjen, ble vi påspandert delikatessen gresshoppe. Clausen takket høflig nei, mens Dreyer så på det som å få noe gratis. Dreyer analysere smaken til litt salt sprø ting med øyner.

Siden verken Haifinnesuppe, jellyfish eller gresshopper hadde mettet magene våre (som krever mye), spaserte vi oss en liten tur på kvelden får å finne oss noen grillspyd. Etter at vi hadde blitt konfrontert med en litt vell ivrig hore, som muligens var mann (Dreyer karakterer hendelsen som lett voldtekt), fant vi oss litt mat og vi var nesten fornøyd. Clausen skulle absolutt mase seg til en softis så vi tuslet gjennom smuget hvor vi bor, dette er nemlig snarveien til McDonalds. En liten is senere var vi fornøyd å vi tuslet hjem. Men i det vi runder hjørnet og kommer inn i smuget igjen, samtidig som Clausen viser hvordan han ville bryte seg inn i en av bilene der, kommer det en politimotorsykkel med to herremenn på… De stopper og ber oss gjør det samme, de begynner å vifte med lommelykter og spør etter pass, noe vi selvsagt ikke har. De ville foreta noe de kaller en ”politikontroll”, vi kan vel skrive under på at grundigere sjekk har vi nok ikke vært med på noen gang. Her snakker vi fem minutter bare for å sjekke alle burene i lommeboken, og ikke minst var de veldig interessert i å se om vi hadde gjømt noe rundt våre edlere deler og Dreyer fikk en litt vell nysgjerrig hånd halvveis opp i ræva. Vi måtte til og med av med slippersene så de fikk sjekke dem også, og Dreyer måtte av med hatten…? Stemmer det, har hørt det er veldig vanlig å gjemme pistoler i hatten og dop i sandalen... Men etter en latterlig lang og veldig grundig sjekk, fant politiene ut at det ikke kunne arrestere oss for noe, og siden det tydeligvis ikke hadde noe å plante på oss, ble det heller ingen grunn til å ”forhandle” seg fri (eller betale korrupte politi som det er nok av her nede).

Nå har vi fått nok av Bangkok!

2009-02-08T09:06:00.007+01:00

Thailandsk russetog?

Dreyer på eventyr, bilde0132 tekst mangler

Snut er ut...

Tror muligens disse leser Asterix...

Og her kommer besta i tuk tuk.

Clausen prøver å finne sæ sjæl

Så var han klar for runde to!

Dans, dans, dans opp på bordet! ...eller bare la vær.

Dreyer med en liten hilsing, ikke noe spesielt tenker du kanskje...
da skulle du sett hvordan dama holdt tusjen...

Vist du lurer på hvorfor det står "vegas", skyldes dette at det er dette navnet han går under siden ingen klarer å uttale Vegar eller Clausen.

Michael J. Fox, de ringte fra 80 tallet og ville ha tillbake scooteren sin!

Kleshengere... for de som er interessert i slikt.

Rekrutering av nye svindlere!

Dyre, varme nøtter...

Vet ikke hva den heter men vi kaller den "stilig piggette frukt"
(vi tror det er frukt).

Ser slik ut når du renser den,
og nå heter den "stilig piggette frukt som smaker drit".

Scala shark's fin restaurant
Hvor vi inntok den vellkjente shark fin soup (best in Bangkok)

3310, siste skrik innen mobiltelefoner!
kommer til norge til høsten!

Mistet lappen? ingen problemer! før på motorsykkel og vogntog også om du vil... eller kjøp deg en doktorgrad :)

Og sist men ikke minst, Clausen er blitt veldig god til å stå i bro!

Gavedryss!

2009-02-03T11:09:00.005+01:00

Da Dreyer ble syk tok Clausen på seg oppdraget med å gå til innkjøp av en ”bli frisk gave” Valget falt på en Golden Butterfly… jasså, du vet ikke hva en Golden Butterfly er…? Nei det er ikke ett redskap for å stimulere kvinner, vell… det kan kanskje brukes til slikt også. Men det er først og fremst ett partyredskap, eller rettere sagt ett munnspill. Clausen var så smart at hen selvsagt kjøpte ett til seg selv også. Dette innkjøpet var vel ikke akkurat det smarteste som har skjedd på denne turen. Riktignok var det ikke noe å si på prisen, men det at ingen av oss har noe som helst som kan minne om musikalsk talent og vertfall ikke når det kommer til instrument vi kun har sett på tv. Så hver dag før vi legger oss har vi lett for å ta til vårt nye våpen, å legger av en liten nattasang før vi legger oss. Noe vi tror resten av ”Gjestehuset” setter stor pris på. Vi har også testet lydnivået og vi kan informere om at en Golden Butterfly meget lett kan høres ned i etasjen under.

Siden Clausen ikke fikk noe ”bli frisk gave” når han var syk første gang , gjorde han ett nytt forsøk. Riktignok klarte han å få lagt seg inn på sykehus igjen. Og denne gangen orket ikke Dreyer noe grining så han kjøpte Clausen en ny venn. En liten rosa sparegris… vent litt, sa jeg liten… Jeg mente en STOR rosa sparegris! Dette innebærer en del problemer siden den er laget av keramikk og ikke akkurat er særlig backpackervennlig… Men dog, vi har vertfall fått oss ett nytt crewmember. Nemlig PING P! (må utales på den amrekanske måten "ping pee")

Ping P

Turistene i Bangkok

2009-01-30T12:31:00.000+01:00

Etter at vi traff Mark i Hong Kong og han viste oss tigerbildene sine, har det bare vært en attraksjon som har stått i hode vårt. Ja i tillegg til ping pong show da ☺ nemlig å få muligheten til å klappe en tiger! Sporty som vi er, ventet vi på at Louise og Leanne skulle komme seg til Thailand så de også kunne bli med oss. Da vi skulle booke turen fant vi ut at bussen vi måtte ta, gikk litt vell tidlig… nemlig kl. 07.00! Så det ble en tidlig kveld for ontheroad crewet, vi kastet inn håndkledet i to – tre tiden etter noen drinker, ping pong show (igjen) og et lite besøk på noe som skulle være en bar, men som viste seg å være et slags horehus.

Dagen kom (kanskje litt fortidlig) og Dreyer syns Clausen hadde fått så mye oppmerksomhet med denne syken sin, så han bestemte seg for selv å bli syk. I tillegg til feber og svimmelhet som Clausen hadde hatt, toppet han det hele av med bevisstløshet i deler av kroppen, muskelsvikt og oppkast. Dette resulterte også i at vi måtte ta en bråstopp på motorveien etter at Dreyer hadde spydd og svelget sitt eget spy tre ganger. Da han hadde fått bussen til å ta noen halsbrekkende stunts som nesten tok livet av hele gjengen, måtte han selvfølgelig ikke spy lengre. Men det er som Clausen sa; Det gjør seg på bloggen Dreyer!

Vi ankom Floating Market som første stopp, og vi ble plassert i små båter og fikk en liten runde rundt i det lille lokale flytende miljøet før vi kom fra til ”hovedattraksjonen”, som var selve markedet, eller turistmagneten om du vil. Det er vel slike ting vi har holdt oss unna hele turen, men vi måtte ofre litt for å møte tigere. Vi hadde også tatt på oss spanderbuksene i dag, så vi spanderte egen liten båttur på oss selv. Det var da en eldre lokal dame som rodde oss rundt i markedet, og der kunne man selvfølgelig kjøpe alt man ikke trenger av suvenirer og pynteting til meget høye priser. Da vi kom tilbake til det landfaste markedet ble Dreyer den ”heldige” og ble stoppet av en lokal dame. Hun begynte og massere han og smøre han inn med tigerbalsam. Dreyer gikk selvfølgelig for den skuddsikre planen om å gjøre henne sur, og sa han bare hadde 10kr. Damen forlangte nemmelig 100kr for denne krukken, og vips så hadde Dreyer fått seg tigerbalsam til 10kr. Det er enda ikke sikkert om den blir lagt ut til salgs i lag med hengekøyen, siden Dreyer fikk en oppfatning av at dette var en mirakelkur mot alt?!

Som alle andre gode ting, tok også dette markedet slutt for oss. Vi var på vei til stopp nr to, og noe så flott som ”The Bridge Over River Kwai” og et krigsmuseum. Dreyer hadde lagt inn årene for lengst, så han lå langflat på en benk og kvilte. Så han sendte Clausen, Louise og Leanne bort for å finne ut hva det hele dreide seg om. Etter en liten time kommer de litt slukørede tilbake men den litt dystre beskjeden, ”det var bare ei gammel bro?!”. Vi vet den har noe med andre verdenskrig å gjøre , men vet enda ikke hva som er så spesielt med denne broen og hvorfor vi måtte stoppe der og se den. Men det er sikkert noe veldig flott for de som er interessert i slikt…

Vi var endelig på vei mot det vi hadde sett fram til hele dagen, nemmelig et tempel fullt med tigere. Vi ankom tempelet og måtte da selvfølgelig signere under en kontrakt, vi leste ikke gjennom arket men vi regner med at vi fraskreiv oss alt av forsikring og mulighet til hjelp om tigerne skulle bli sultne. På vei opp for å møte de berømte tigrene må vi gå gjennom en gård, noe som var nesten like spennende. Her fikk vi sett dyr vi kun har sett på tv, og da snakker vi villsvin, dromedarer (også kalt ”trygdekamel”) kuer med ”pukkel” og andre dyr vi ikke vet navnet på. Vi nærmet oss med stormskritt og blir vel litt skuffet når tempelet vi har hørt rykter om siden Hong Kong er et stor hull i bakken og ikke noe tempel?! Vi lot selvfølgelig ikke dette sette noe stopper på feiringen, og stilte oss i kø for å få klappe tigerne. Etter en liten halvtime og advarsler om alt mulig var det endelig vår tur. Clausen tok en for teamet og gikk først. Det hele var over på 2 min og så var det Dreyer som måtte i ilden. To minutter senere hadde også Dreyer fått en tur rundt med tigerne og alle var fornøyde. Vi fikk også muligheten til å gå i lag med en munk og en tiger opp igjen, noe vi takket gledelig ja til. Så var det bare å ta beina fatt og finne bilen igjen. Dette var vel en av de lengste bilturene Dreyer noen gang her tatt. Selve turen varte ikke ”mer” enn to og en halv time. Men når man er kvalm, svimmel, sliten og utkjørt, og veien er særdeles dårlig, blir dette en utfordring.

Dreyer & Clausen spør publikum:
Setter munker en halvfull vannflaske på pannen når de legger seg om kveldene? Vi tror nemlig ikke man blir ekte munk før du mestrer en natt med dette, og flasken står der dag

Turistene i Bangkok

2009-01-30T12:00:00.008+01:00

Floating Market, en menneskeskapt turistmagnet?

Kanalbåtene som frakter turister

De hadde også fått plass til en ape for å imponere oss turister...

Den lokale vannmannen

Vi vet ikke om hun bodde der,
eller om hun bare jobbet der med å vaske føttene sine.

Selve Floating Market

Damen som ville selge (solgte) Dreyer tigerbalsam

Floating market

Clausen imponere et stadig yngre publikum med røverhistorier

Broen over elven Kwai...

Geit... for de som er interessert i slikt.

Tiger

Clausen gikk for den lille pusekatten

...mens Dreyer satset liv og helse blandt tre store

Dreyer legger inn aksjer med pusen

Enda en tiger...

å jaggu var der ikke en til ...

Vi traff også en lokal helt i oransj kåpe

Å så sint!
Eple faller ikke langt fra stammen

Så måtte selvfølgelig Clausen ordne opp og følge tigeren hjem

Dromedar... eller trygdekamel

Her kan du se en levende tiger!
Ikke akkurat National Geographics kvalitet,
men den er i alle fall levende...

Mulig man kan få nok, av Bangkok.

2009-01-28T09:49:00.001+01:00

De siste dagen kan vel ikke beskrives som veldig sprudlende. Det eneste som er sprudlende er vel brusen som Clausen har lagt sin tillit til. Han har nemmelig sovet, spist og drukket brus i nesten en uke. Han skylder på en slags ”sykdom”, men Dreyer tror fortsatt det er fyllesyken fra forrige fyll.

Siden han ikke orker å gjør noe, blir det mye tid til film og chilling. Vi tuslet bort i Khao San Road for å sjekke trykket, og da vi passerte en tatoveringbutikk begynte Clausen å snakk om hull i ørene. Av ren nysgjerrighet gikk vi inn for å høre hva herligheten ville koste. En av de ansatte begynte å fomle lit rundt i lokalet, og før vi viste ordet av det satt plutselig Clausen i stolen med bedøvelse sprøyte i ørene. Clausen skulle nemmelig ikke ha noe pysegreier og ville ha litt større hullene, slik man ser i filmer fra Afrika mener Dreyer. Ikke helt likedan, men i alle fall en god begynnelse på den stilen. Så 10 min etter Clausen lurte på hvor mye det ville koste hadde han nå to hull i ørene, og to poser med noe kremmer som skulle føres på i en viss rekkefølge. Dette hadde han selvsagt ikke fått med seg da han var så opptatt med det nye jåleriene sine.

Vi har lenge jobbet med å få den rette backpacker stilen, noe vi nå gjør steg for steg slik dere hjemme også kan bli med i gjengen. Siden Dreyer hadde presentert steg 1(Hatt) og steg 2 (skinnskjegg, koteletter). Følte også Clausen at han måtte ta steg 2. Han hadde jo tatt steg 1 (hull i ørene) og da vet det en selvfølge at en hårforvandling var steg 2. Her kan man faktisk kjøpe seg ”dredds”, noe som har fått oss til å se på de som har det md et litt annet syn. Her i Thailand har nesten 90% kjøpt sine. Clausen stod da med merkelig nok to valg, mer hår eller mindre hår. Siden Clausen han er klippemaskin for hånd, ble valget enkelt. Den har flere stiller på lengden om man sette på en slags spacer. Clausen synes at 3 millimeter hørtes fornuftig ut, mens Dreyer tror det ville bli braksuksess uten spacer. Så etter en liten diskusjon, det vil si Dreyer sier; ”kom igjen nå, ta en for teamet”. Endte Clausen opp uten hår.

Det som er det travleste her nede er at absolutt alle skal selge oss noe vi ikke trenger, og de tar ikke ett nei for ett nei. Så det vi har funnet ut meget effektivt er å bare nevne en hinsides lav pris, så de blir sur og stikker av. Vi satt på en fortauskant og inntok et måltid fra ei lokal dame med en grill på handlevogn, da en eldre herremann kommer bort og skal selge oss ei hengekøye. Vi sir nei, nei, nei, nei og atter nei. Det ser ut som han absolutt mener vi trenger ei, og han forlanger kun 80kr for den hjemmelagde hengekøyen. Dreyer tenker seg om å sier 20kr til den gamle mannen for å bli kvitt han, og da har Dreyer plutselig fått seg ny hengekøy. Så nå er Dreyer heldig innehaver av stor hengekøy i nylon laget av en lokal helt her i Thailand. (selges til høystbydende, og kan sendes Worldwide, bare å ta kontakt for info)

Siden vi er fra Sunnmøre og vi har en del fritid om dagen driver vi stadig å pønsker ut nye ideer. Og akkurat i det Dreyer hadde blitt usedvanlig flink til å balansere en halvtom vannflaske på magen. Kommer vi på at om vi lager en duppedings som varmer opp alkoholen til dampform så ville det muligens være mulig å røyke seg full… og om mulig, ville en bruke mindre alkohol på dette? Vi sprang ned i den lokale gaten som selger det meste du trenger for å røyke ting å gikk til innkjøp av noe greier vi mente vi trengte. Det første forsøket gikk vell heller dårlig da vi fant ut at flaska vi hadde sprit i ikke tålte ild. Men vi ga ikke opp så lett, Clausen som tidligere URK medlem mente han kunne lage en brukendes sak av noen tomme blikkbokser og en papirsaks. Så etter en ny runde med innkjøp av remedier var vi nok en gang klar. Og denne gangen med brakende suksess! Siden vi bare ”røyket/inhalerte” noen topper med sprit var det ikke rare effekten men det var nok til å kjenne at du hadde tatt deg en dramm. Spørsmålet er nå om en blir mer full av å inhalere det enn å drikke det? Siden vi ikke har en alkotester for hånd, får dette bli ett ubesvart spørsmål inntil videre…

Mulig man kan få nok, av Bangkok.

2009-01-28T08:56:00.009+01:00

Først og fremst, Clausen har annlagt ny stil...

Clausen tar hull i ørene (Store)

Clausen prøver å værer like kul som han som tok hullene...

Siste medlemet i Gitarkammeratene

Clausen og han som lurte Dreyer til å kjøpe seg hengekøy

Clausen i kjent stil, slik gikk dagene

...helt til han la inn årene og besøkte et sykehus.

Hei og hopp, sykehusmat er topp!

Alt kan repareres. Stol, kr 15. Repersjonskostnader, kr 3,50.
Og vips, to nye år i tjeneste

Dreyer fant en likesinnet!

Tilbud på Denji lyskastere...

Leanne med sin nye hatt...?

Back to Kim's Cocktails...

Hei og hopp, gamle venner er topp!

Denne kompisen her har faktisk på seg 10 lag med t-skjorter,
og han viste oss alle! og 2 jakker...

Clausen går fortsatt for det han tror er "japantegnet",
men som i virkeligheten betyr "piss off!"

ja, hva skal man si...

Hei og hopp, nye venner er også topp!

Dreyer getting cozy

NO, Louise!

Knekt kjærlighet, Clausen blir aldri den samme...
(Ei rose kan gå i to, mens et hjerte kan gå i tusen biter)

f.v. Våre to nye svenske venner... , Dreyer... , vår gamle venn Louise.

Tango for to

Dreyer tester ut alkoholrøyking, modell 1.

Clausen lager modell 2

Stolt far av Alkoinhale 3000x

Så var vi klar for jomfruturen...

Du får aldri nok, av Bangkok!

2009-01-18T18:48:00.002+01:00

Ok, når sant skal sies så har vi funnet ut en positiv ting med dette hostelet. Bortsett fra noen familier, så virker det som vi er de eneste guttene her… ☺ Første dagen vi satt nede i resepsjonen og ante fred og ingen fare. Kom det en ung dame bort å stilte oss et spørsmål, vi så på hverandre og ingen av oss skjønte noe av hva hun sa. Hun stilte det samme spørsmålet igjen, og vi satt der fremdeles som to spørsmålstegn. Hun stilte da det samme spørsmålet på engelsk og hun lurte på om vi ville værer med på bowling. Vi nølte litt siden det er fult av barnefamilier, men svarte nølende ja. Selv Clausen som påstår han har dansk blod, hadde store problemer med denne dialekten. Vær gang vi hører noen som prater dansk tenker vi på ”team antonsen” sketsjen med 1000 liter milk, og vi lurer på om de klarer å skjønne hverandre?

Har du ikke sett sketsjen? Vell da er det på tide…

Se filmen her

Etter at vi hadde rotet sammen ett lite ”team” bestående av fire dansker og oss selv. Var det bare å tusle ned på veien å finne en taxi. Og i dette landet er det bare å fylle opp med så mange det er plass til, så 6 stk er ikke noe problem! Har du plass har du lov… ☺

Etter noen runder med bowling og pils fant vi ut at vi skulle opp i partystrøket for å drikke mer. Men bare for å illustrere hvor billig Thailand er, så kan vi fortelle at et tårn med pils (3l) ett fat med finger mat og to runder bowling på et meget eksklusivt sted kom på ca. 100 norske kr.

Vi skilte lag og reiste med to av de danske jentene, Anna og Line. Vi gikk ei runde i gatene for å svelge førsteinntrykket, og vi kan vel bekrefte mange av ryktene som går om Thailand. Vi ble til slutt kastet inn på en ”bar” ved navn ”Kim’s Cocktail’s”. Med slagord som ”veldig sterke drinker” og ”vi sjekker ikke ID” Han hadde ei trillevogn full i sprit og blandevann, og en hel del krakker som han hadde satt utover fortauet. Det at han hadde sterke drinker er vell noe Clausen kan skrive under på. Spesielt siden de ble veldig gode kompiser og kameraten drev å fylte etter drinkene med mer sprit, selvfølgelig gratis. Der ble vi sittende å drikke drinker, eller det vil si bøtter på rundt en til to liter. Noe som er helt normalt her nede.

Problemet oppstår i det ”baren” skal stenge og vi skal sta å finne oss en club. Vi får med oss bøttene og kompisen etterfyller en siste gang, og vi starter å rusle litt rundt. Etter en liten stund er Clausen på egne eventyr og ingen vet hvor han er, ikke Clausen heller. Dreyer er den eneste med adressen og vi er 20-30min med taxi unna hvor vi bor. Etter en stund er det bare for Dreyer å gi opp, han reiser hjem med damene og skriver inn adressen på hostelet på facebook til Clausen. Så han kan finne frem en eller anna gang. Men hva skjer en liten halvtime etter at Dreyer har kommet hjem, jo da, da kommer Clausen kjørende halvveis hengende ut av en tuktuk. Og hvordan han har forklart veien, er en gåte ingen av oss noen gang kommer til å få en forklaring på. Clausen viste nemlig verken veien eller navnet på hostelt, og var såpass brisen at han knapt hadde husket sitt eget navn.

Etter ett par dager med ”influensa” som Clausen har valgt å kalle det, tenkte vi at det var på tide å sjekke ut det velkjente pingpong showet. Ok, ikke hørt om pingpong show?

Les hva Wikipedia skriver om "ping pong show"

Stemmer, ikke akkurat hva som foregår i kjelleren på Mølla. Så vi tusler rundt i ”The Night Market” hvor du faktisk kan kjøpe omtrent hva som helst, alt fra falske klær til viagra. Etter en liten stund finner vi en passende plass å tusler inn. Og for å si det sånn, det er ikke bare pingpongballer som blir brukt i disse showene. Her er alt fra bananer, barberblad, metervis med tau, trompeter og piler det skyter ballonger med. Etter litt overtaling måtte Dreyer ta en for laget, og ble stående å spille pingpong med en dame som skyter ut baller.

Etter at Clausen ble merkelig trøtt og sliten etter en og en halv pils (noe som nå er alkoholgrensen hans) fant han ut at det var best å komme seg ut av denne ”koselige” plassen hvor det også var en jente ved navnet nikko som ville gifte seg eller bare ha det litt moro for 60kr. Og komme seg til 7-eleven og fylle kroppen med noe han viste var vann.

Vi har selvsagt vært rundt å sett på noen store templer, med det er ikke moro å lese om, men derimot så var det på tide å få denne massasjen vi har maset om hele turen. Vi kan vell si at grunnen til at vi ikke har tatt den enda er pga. at vi føler det er ett par plasser som tilbyr litt mer enn bare vanlig massasje. Men vi krommet nakken og satte kursen mot et sted som så noenlunde ut. Vi ble vell lettere skeptisk i det vi ble ført lengre og lengre opp i huset, og de måtte skru på lysene etter hvert vi kom lengre opp. Da vi kom på toppen lå det en dame og sov der, men hun skulle vi ikke bry oss om. Clausen var så heldig å få en mann mens Dreyer kjørte safe med ei dame. Da vi var ferdig spurte Clausen litt forsiktig, dreiv ho dame mye med ræva di? Det viste seg nemlig at han karen var veldig glad i å smøre olje på Clausens edlere deler. Men Dreyer beroligede han med at han hadde fått samme behandling. Så da var det vel greit..?!

Du får aldri nok, av Bangkok!

2009-01-18T18:07:00.007+01:00

Først og fremst, Dreyer har annlagt ny stil...

Her kan du kjøpe tidløse bilder som sklir rett inn i de fleste hjem!

Khao San Road

Her finner kjekke folk som Mr. Pirat

Og den velkjente Mr. Thailand

Elefanter i gaten er heller ikke serlig uvanlig...

Bestill nok øl og du får eget tappetårn på bordet!

Purken er jo også tørst...

Gode gamle Kim's Cocktail!

Våre nye danske venner for kvelden (så lenge det varte)

Annanas mannen...

Sykkel av ølbokser... for de som er interessert i slikt.

Blyfir 98 med dobbel oljeblanding... sikker vinner!

Dreyer skulle kjøpe seg adidas bag

Her har norske pensjonister noe å lære!

Her traff vi endelig på en gjeng likesinnede!

Clausen sitt bidrag til det nye tempeltaket.
(ontheroad crewer stod i spissen for utsmykkingen av det nye taket på Bangkoks største tempel)

Når det står at en ikke skal røre den kjempestore buddhaen så må en selvsagt gjøre det.

Jajaja, sånn ser vertfall deler av Bankoks største tempel ut...

City life...

Hong Kong om igjen...

2009-01-14T14:50:00.002+01:00

Vi pakket sekkene i Australia og satte kursen mot Hong Kong igjen. Vi viste hva som kom til å møte oss og vi valgte å bo på samme plassen som forrige gang. Det var vel ikke den ”hyggelige” resepsjonen eller de gode rommene som gjorde at vi ville bo der igjen. Men plassen var meget sentral, og vi traff mange artige folk der forrige gang.

Etter 8 timer hos luftens baroner landet vi trygt i Hong Kong, og ruslet fort gjennom terminalen og bort til bussen. Gikk av på riktig stopp og rett opp i riktig etasje, så vi følte oss som to lokale helter. Så fikk vi sjekket inn og Dreyer fikk akkurat samme sengen som forrige gang. Vi hadde vel ikke vært der mer enn 5 min før vi ble kjent med Mark, Helen og Demelza. De lurte selvfølgelig på hvorfor vi valgte å komme tilbake til dette stedet, noe som kan virke litt spesielt om man har vært der en gang. Vi ble sittende å fortelle røverhistorier hele natten, og vi fikk da ”reisetips” fra de andre som har vært i de landene vi kanskje skal svinge innom. Mark hadde nemmelig vært ute å reist i 11mnd, så han hadde bare 4 dager igjen i Hong Kong før han skulle hjem til England. Det vi har oppdaget på ferden vår gjennom verden, er at omtrent alle som reiser har med seg et eksemplar av Lonely Planet. Vi har heller valgt å få informasjon rett fra de som har vært der, noe som har kommet oss til gode de siste 7 månedene. Vi føler selv at vi har opplevd mer enn de som har valgt å følge denne boken til punkt og prikke. Så vi bestemte oss for å videreføre tjenester vi stort sett bare har mottatt. Og inviterte hele gjengen på guidet tur til den store Buddhaen. Siden vi allikevel måtte ta nye bilder av kompisen. Da dagen kom hadde vi også stiftet bekjentskap med Anniina og Xenia som også ble med på turen. Vi klarte også å ta med gjengen ned til den gamle fiskelandsbyen Tai O, så vi fikk opplevd den lokale kulturen på nært hold.

Etter å ha hatt mye moro med våre nye venner, fant vi ut at det var på tide å finne ut hvor turen skulle gå videre. Og siden vi hadde Kinesisk visa med dobbel inngan i og den Kinesiske nyttårsfeiringen står for tur, fant vi ut at Kina ikke var ett dumt alternativ. Men det skulle vise seg å ikke være like lett som først antatt. Visaet var nemlig gått ut og det ville ta en uke å få ett nytt… Så etter en liten halvtime på internett satt vi med billetter til Bangkok, Thailand.

Da vi landet i Bangkok var det ikke annet å gjør enn å hive seg i en taxi for å ”finne” hostelet. Selv om vi hadde fått skrevet ned adressen på hostel med både vanlige bokstaver og thaibokstaver, var det tydeligvis ikke så enkelt. Han måtte ringe en venn (han har fremdeles fifty fifty og spørre publikum igjen) for å finne fram. Vi fant gaten og kjørte tydeligvis litt for langt, siden vi rygget 4 kvartal tilbake på den enveiskjørte gaten. Vi så endelig skiltet med New Road Guest House og vi kom oss inn. Vi stusset litt på skiltet som hang over døren til hostelet, med undertittelen, ”Jysk reiser, for dig som vil ut og reisa”!? Etter en liten time fant vi ut at vi hadde havnet på et dansk (skandinavisk) hostel som spesialiserer seg på pakketurer og oppdagelsesturer for de ”reiselystne” eller charterturister som vi kaller dem. Dette er det vi har prøvd å holde oss unna nå i 7 måneder, alt som heter organisert reising og folk som planlegger mer enn 2 dager!? Selv om dette er det verste vi har opplevd på turen, er det dessverre ikke over. Det har seg slik at det er en veldig populær plass for danske familier som har valgt å slå på stortrommen å tilbringe ett par uker av livene dere her. Kan det blir verre?! Vi har havnet på chartertur til Gran Canaria!?

Hong Kong om igjen...

2009-01-14T14:27:00.010+01:00

Vi måtte selvfølgelig få med oss lysshowet igjen...

Dreyer med en stk kake fra en kjent lokal "baker"

Vi havnet i en liten lokal resturant, eller var det slakter...

de hadde i alle fall veggene fullt av kjøtt... noe Dreyer synes er "Top Notch"

Dreyer og Mark kom i samtale med en "dverg", eller Anniina som hun også het.

Gode gamle Buddha

Anniina viser først hvordan det skal gjøres...

Trimtips nr.1, fra ontheroadtrimmen, ved hjelp av Anniina

Mark sin tolkning av statuene...

Clausen tolker den litt annerledes

Xenia, Clausen og Anniina

Welcome to Tai O, en liten fiskelandsby ved havet.
Jo takk som byr.

Lokal fisker, catching a moment...

Tai O i solnedgang

f.v Annina, Clausen, Demelza, Dreyer, Mark & Xenia ute å sjekker trykket på den lokale baren

Tigerkatt... for de som er interessert i slikt.

På skiltet står det, "Mind your head" ... så Dreyer tok alle forhåndreglene

Noen tar hobbyen litt lengre enn andre, så det er bare en ting å si...
Nei vettu ka, ditta blir for spesielt...

Clausen og Mark, samt den lokale bartenderen som lærte oss et "lokalt" terningspill

Demelza, Clausen og Mark, samt en hyggelig gjeng i bakgrunnen med hjertesymbol...

Så gikk vi til innkjøp av tequila...

Last man standing 2008

2009-01-07T08:20:00.001+01:00

Vi valgte tidelig å bli boende hos de hyggelige husvertene i Byron Bay, Gjermund, Peter og ikke minst Lep. Lep valgte å reist hjem til Caribbean like før jul for å feire sammen med familien, så det vare bare hans japanske dame som holdt til der på deltid. Men lille julaften dukker hun plutselig opp med en ny japansk jente i stuen, og vi ble litt sjokkert. Det hadde seg slik at Natsuko, damen til Lep hadde invitert over an japansk venninne for ”julefeiring”. Så nå hadde vi plutselig to ny gjester som verken hadde sett eller hørt om tradisjonell Norsk julefeiring, siden de i japan ferier jul ved å slå på stortrommen med å ta med familien på den velkjente fastfoodkjeden, KFC. Så dette skulle nok bli en opplevelse litt uten om det vanlige for våre to venner fra japan. Og riktig nok, her ble det meste dokumentert ned i minste detalj i form av bilder i kjent Japanstil. Og ikke minst syns vi den Japanske vrien med å spise juleribbe med spisepinner var ganske morsom.

Vi hadde ikke planlagt noe storslagen jul, siden det ikke er så mye som minner om norsk jul her nede. Da vi plutselig fikk en fenomenal idé om juleverksted. Så natten til julaften når husvertene hadde lagt seg, satt vi oss ned i garasjen og klippet og limte julepynt så det stod etter. Etter en lang natt hadde vi pyntet juletre, laget julelenke, dorullnisser, juleduk, samt hengt opp julelys og de ”lånte” vimplene våres. Så huset var meget bra dekorert når husvertene, Gjermund og Peter stod opp. Vi hadde også lastet ned julemusikk og norske tegnefilmer bare for å sette prikken over i’en.

Vi hadde selvsagt googlet oppskriften på julegrøt. Så vi kunne opprettholde tradisjonen med å se hvem som fant mandelen. Og stemningen var ikke særlig god idet Clausen fant den, siden det var han som hadde stått for grøten og ikke minst puttet mandelen oppi… Premien var en halv stratos fra hjemlandet. Stor takk til Gjermund som stod for gevinsten.

Vi hadde selvsagt lovt å lage tradisjonell norsk julemiddag, noe som ikke er lett når de ikke selger så mange norske råvarer. Så julemiddagen bestod av følgene, svineribbe (selvfølgelig med sprø svor), poteter, gulrøtter, hjemmelaget surkål, hjemmelaget kålrabistappe(en egen oppskrift framstilt av sweet potato, pluss div) pølser, ”svinemør” og for å lage en liten Australsk vri valgte vi å toppe det hele av med kenguru pølser.

Og da julekvelden kom smygende var selvfølgelig den hjemmelagede riskremen på bordet, med jordbær saus (selvfølgelig hjemmelaget). Og ingen jul uten pakker, så vi gikk til øverste hold i ontheroad styret for å søke om dispensasjon til julegaver. Noe som ikke var vanskelig å få gjennom, Så etter en bedre middag med både dessert og Home Alone på ”Tv”, kom julenissen på besøk med to store pakker (eller to kasser pils, selvfølgelig med julepapir og til og fra lapp) til Gjermund og Peter. Så det var ingen sure barn denne julekvelden heller.

Vi valgte å bestille bussbilletter til Sydney den 26 desember. Noe vi følte var en knakenes god idé, helt til vi kom til Byron Bay sentrum og så alle som var ute å drakk og hadde det morsomt. Vi hoppet på nattbussen, hvor vi skulle tilbringe de neste 13 timene. Det som slo oss når vi satt der, var at vi ikke hadde noe å gjør dagene før nyttår, så ingen av oss viste helt hvorfor vi skulle reise ned så tidelig?! Vi hadde heller ikke noe plass å bo, og Sydney er ikke akkurat kjent for å ha masse ledig accommodation på denne tiden av året. Men dette så vi på bare som en liten utfordring.

Tretten timer senere ankom vi Sydney, og jakten på vår gode venn Ronald McDonald startet. Han har alltid gratis internett, noe som har hjulpet oss mye fram til dags dato. Vi satt der rundt 3-4 timer og googlet alt av hostel og hotell, samt ringte en rekke steder for å høre om de hadde noe ledig. Det hele endte opp med at vi fant et hostel som hadde akkurat fire senger igjen. Så da endte vi på hvert vårt rom i hver vår etasje, men vi hadde tak over hode og to bekymringsløse dager. Etter dette fant vi plutselig et hotell som hadde to ledig rom, og vi ble nødt til å punge ut litt mer enn forventet, ”But, That’s life”. Å finne en plass å bo natt til 1. Januar var en umulig sak. Så vi fant ut at vi kunne leie ett skap å stappe sekkene våre inni, også kunne vi bare være ute hele natta.

Vi hadde hatt kontakt med Leanne & Louise siden de også var i Sydney, og ene dagen vi var ute å drakk kom de med en ny idé for nyttårsaften. De hadde hørt rykter om en plass på nordsiden av broen som var bedre og mindre folksom enn Botanical Garden. Planen var i grunn å møte opp i Botanical Garden kl.06.00, mens den andre plassen kunne man møte opp rundt 10-11 og få gode plasser. Noe vi så lyst på siden vi var hjemme kl 05.30 den natten.

Dagen etter var vi klar med stoler, alkoholholdig drikke og selvsagt 2009-briller! I det vi hadde rigget oss opp var det bare 13 timer til vi gikk inn i det nye året. Tiden ble brukt til alt fra tegnekonkurranse, kortspill, gode historier og god musikk. Vi fikk også en fenomenal sjanse til å bli brun. Vell det vil si, alle våknet dagen etter med samme farge som det norske flagget, hovedsakelig rød med noen hvite skiller og noen blåmerker. Og etter 13 timers venting i en park hvor det ikke var mulighet for skygge og konstant inntak av alkohol orker man ikke være oppe hele natten. Så vi endte opp sammenkrøket rundt skapet vårt hvor bagasjen vertfall lå trygt.

Ett par dager senere var Gjermund og Peter klar for å reiste tilbake til skolebenkene i Byron Bay. Så de takket for seg, og vi vinket vemodig farvel på busstasjonen. Etter en mer eller mindre vellykket ”soveutedag” bestemte vi oss for å prøve denne taktikken en gang til. Planen denne gangen var å prøve å sove på en sofa inne på ett hostel… vi kan vell oppsummere med en halvveis ok gjennomføring, selv om det endte med en forbanna resepsjonist og en jævlig tidlig frokost på en døgnåpen McDonalds (nokk en gang, takk til MickyD). Nå skulle vi bare finne noen billige billetter til Melbourne, noe som ikke var like lett som først antatt. Vi fant noen billetter til en overkommelig pris, men 44 timer på buss, ble ikke akkurat godt mottatt av crewet. Men da vi passerte en reiseagent var vi ikke sein om å gå inn å legge av en liten prat. Etter en liten halvtime hadde vi fått tak i sinnsykt billige billetter til Hong Kong. Noe som passet meget bra siden det var den eneste plassen vi hadde mistet bilder fra. Så nå sitter vi her i Hong Kong igjen og har hørt rykter om ei nyttårsfeiring av det Kinesiske ”nye” året om ikke så lenge …og vi har selvfølgelig 2009-brillene klar. Selv om vi tror de feirer 2637…!? Så mulig vi må modifisere brillene en smule…

Last man standing 2008

2009-01-07T07:54:00.008+01:00

Juleverksted

Julegrøt med mandel

Juletre med pynt

Det kreative hjørnet

5,8kg med ribbe uten bein.

All julematen

Dekket på og klart til julematen

Juleribbe med spisepinner... ?

Dreyer var også tilstede...

Gjermund og Peter har fått besøk av julenissen.

Stolt liten kar med julegaven

Gutta boys gjør seg klar for Sydney
(f.v Peter Bull, Christoffer Dreyer og Gjermund Røsberg)

Fugl ...for de som er interessert i slikt.

Sydney skyline

Livet er hardt og brutalt...

Litt lei etter evig søk etter bosted

Her vinner Gjermund hele 6 tickets... !?

Etter en lang dag i spillehallen hentet vi gevinsten
4 modellfly og resten tok vi ut i sprettballer (8stk)

Clausen er klar, er du!?

Sydney Opera House

Nok ett turistbilde

Clausen synes også livet er hardt og brutalt...

...ja, det er akkurat det vi er

Etter mange ønsker om en "best of" video fra fyrverkeriet i Sydney,
kunne vi ikke gjør annet en å gi etter.
Så vær så god, til alle lesere.

Happy New Year! - Sydney 2008/2009

2009-01-02T04:15:00.000+01:00

Da var vi ferdig med 2008 og vi er tilbake med nyladede batteri, både våre egne og dem vi har i kameraene. Vårt nyttårsforsett er å bli mye flinkere med bloggen! Det er vell bare å innrømme at vi mistet litt gnisten i det harddisken tok kvelden og vi mistet store deler av både julekalenderen og bilder. Men som en klok mann (eller dame) en gang sa; ”det er ikke vits i å gråte over spilt melk”. Så ved hjelp av gratis internett på McDonald’s har vi nå fått tak i det fleste programmene vi trenger for å forstette bloggen!

Så nå er det bare å holde seg fast og se hva det nye året innebærer for ontheroad crewet!

Vi starter det nye året med en liten smakebit på hvordan vi valgte å tilbringe de 12 siste timene i 2008. Og det er bare en ting å si, vist du ikke har planer for neste år. Og du ikke har noe imot sol og sommer, bør du absolutt ta turen til Sydney. Det er bare ett ord som kan forklare stemningen og det er magisk!

Godt Nyttår, alle sammen!