På vei til Las Vegas

Vi fant oss liten indianerlandsby og la oss inn på et lite og veldig billig motell for å få internett og litt søvn. Siden dette ikke er et seks stjernes hotell er det selvfølgelig ikke mye å forvente. Toalettet på det første rommet var ikke helt på vår side, og vi byttet rom. Selv om toalettet fungerte var det ikke mye mer å si om rommet. Stikkord, skittent, flekker, dyr og bra air condition. Så etter vi hadde fått jaget vekk alle dyra fra senga var det bare å legge seg ned å kvile. Vi overdriver ikke mye om vi sier vi har fått 10-15 ”myggstikk” hver, av noen dyr vi aldri har hørt om. Det klør som faen!!

Vi oppsøkte en liten lokal restaurant for ett fortreffelig måltid før vi tok ”sekken på ryggen” og fortsatte vestover. På veien mot verdens største meteorkrater var vi innom flere severdigheter som, Meteor City, Twin Arrow og Two Guns. Det er vel ikke så mye å si om det store meteorkrateret enn at det var et sinnsykt stort hull midt i en ørken. Så etter våre beregninger tror vi den lokale befolkningen har brukt flere år på å grave et så stort hull. Siden dette var det eneste som skjedde mellom Gallup og Grand Canyon hadde vi god driv for å rekke Grand Canyon før det ble mørkt. Noe vi selvsagt klarte, akkurat som vi planla :P

Etter noen timer var vi ankommet Grand Canyon, som for så vidt var en artig liten sprekke i bakken. Etter litt klatring hadde Clausen klart å komme seg ut på en liten tapp, hvor han mente det var fornuftig å stå på hendene, var jo bare 2270 meter ned… men siden Clausen er helt talentløs når det kommer til akrobatiske kunster og ikke har gått på Circusskolen slik som Dreyer, klarte han å brekke en tå i det han skulle ”gå” ned fra hendene…!? Etter ett lite stopp på ett apotek fikk vi kjøpt litt sportstape, så nå har Clausen fått tapet sammen noen tær så de nesten ser bein ut. Så nå går han rundt å halter som en annen krøpling.

Vi ankom Las Vegas kl.5 på natten for å få et godt førsteinntrykk, eller vi gadd ikke overnatte på et crapy motell så vi bare kjørte direkte fra Grand Canyon. Å finne billig hotellrom var vist ikke så enkelt som først antatt. Vi kjørte rundt på forskjellige hoteller og fikk priser fra $150 pr natt. Dette var nok grunnet helg og litt andre ting som inntraff denne helgen. Etter noen timer kom vi tilslutt over det billige hotellet Circus Circus. Så da måtte vi bare slå i hjel 5 timer før vi fikk sjekke inn, og for de som har kjørt bil i Vegas vet at 5 timer går fort. Vi har kjørt bil i en del store byer nå, og Dreyer har aldri bannet, ropet og skreket så mye før. Å lage ett så sinnsykt dårlig trafikk system skulle ikke vært lov, når ”the strip” 4-5km med 30 lyskryss, og man må stoppe i alle i ca 2 min. HELT UTROLIG!!!

Fredag kveld/natt brukte vi til å støtte det lille lokale samfunnet, ved å spille vekk litt penger på casino. Da lørdagen kom skulle vi finne ett bra utested, og spurte vår gode venn Google. Vi fant fort ut av Body English var en av de hippeste klubbene i strøket. Etter noen drammer fikk vi tak i en taxi og satte kursen mot Body English. Taxisjåføren pratet flittig om en fin strippeklubb som han kunne anbefale. Vi fikk prisene og han hadde ”forbausende” nok rabattkuponger som vi kunne få fri inngang. I følge han var det umulig å komme inn på Body English, så om vi skulle ha det moro måtte vi stikke på strippeklubben han anbefalte. Vi ble da litt i tvil siden han sa han hadde gjort dette i 20 år!?(kjøpe hore på strippeklubb eller kjøre taxi? , vi turte ikke spørre), men vi endte i køen på Body English.
Her, som i alle andre byer slipper alle damene inn, og gutter blir stående igjen. Den ene vakten kom bort til oss og spurte hvor mange vi var. Vi begynte å småprate med han og lurte på hva det kostet og komme inn. Clausen håpte at det snart var vår tur å komme inn, så han tok opp litt mer penger enn det kostet og komme inn. Vakten spurte hvor mye han hadde i hånden og Clausen svarte så godt han kunne. Vakten: ”Hold it low! Hold it low! Give me the money with your empty glass and walk to the right!” Dreyer i det vi går på feil side forbi kassadamen: ”Clausen, skal vi ikke betale for å komme inn?” Clausen: ”Vetta faen jeg, tror vakten trodde vi skulle bestikke han, men vi sparte da masse penger på det, så That’s The Way We Roll”
Det er ikke ofte Dreyer legger merke til musikken og hvordan DJen mikser overgangene sin, men på Body English var der en DJ fra en annen planet. Sykeste og beste vi noen gang har hørt, men vi regner med at de ikke tar inn lærlinger på lørdagskveldene. Uten at vi skal sitte her fastslå det, men det er da det vi kan tørre å påstå på gitt tidspunkt.

Søndagen kom brått på og vi var klar for noe heftig mat, siden vi velger å legge oss på en eksklusiv linje(helt til vi begynner å få lite penger) valgte vi en av Vegas’ beste restauranter. Kåret til Las Vegas beste restaurant omtrent samtlige år siden 1985(med unntak av 2 eller 3 år) Valget var såre enkelt, den dyreste Filet Mignon. Vi kan vel med trygghet tørre å skrive at dette var den beste biffen vi noen gang har spist, så vi kan anbefale THE Steak House, Las Vegas, NV. Vi spiste ikke mer før neste formiddag.