Maui

Da vi ankom Hawaii så vi fro oss ett lite avbrekk fra ferien vår. Så vi så fram til en liten ferie fra ferien, men da tok vi skammelig feil. Vi havnet som sagt midt i en partyby, med skyskrapere og utested på alle gatehjørnene. Siden alle vi snakket med lurte på hvilke øyer vi skulle besøke, måtte vi google litt og fant plutselig ut at det var flere øyer her ute. Så vi så vår mulighet til å komme oss på en liten ferie, og bestilte flybilletter over til naboøya Maui, som skulle vær mye mer relaxed enn denne vi bodde på.

Vi ankom flyplassen med stil, eller taxi som noen kaller det. Var rask å få sjekket inn bagasjen og gikk mot sikkerhetskontrollen. Da oppdaget plutselig Dreyer at han manglet en vesentlig ting, nemlig passet. Han måtte snu opp ned på manbagen, men til ingen nytte. Så det var bare å finne fram annen legitimasjon og håpe på det beste. Etter en lengre diskusjon med sikkerhetsvakten kom vi vider, men med et stort rødt stempel på boardingkortet. Så da Dreyer skulle gjennom metalldetektoren ble han tatt til side for en litt mer intim kontroll. Så vi kom oss på flyet og vi begynte å lure på hvor passet hadde tatt veien. Vi ankom hostelet på Maui og Dreyer måtte snu opp ned på hele backpacken, men der var ikke noe pass. Det så da ut som om Clausen ikke hadde noe reisekamerat gjennom kina, siden visumet er i passet. Dreyer måtte da sette seg ned å tenke, og kom merkelig nok fram til at passe måtte ligge igjen på den forrige plassen vi hadde husly. Etter en telefon tilbake til Waikiki var saken løs, og de hadde passet. Clausen jublet og ønsket den tilbakevendte reisekameraten gjennom Kina velkommen om bord igjen.

Banana Bungalow, hva skal vi si… vell, her kan man trygt si at tiden er satt til Hawaiian time. Alle har mer enn god nok tid og ingenting er stress, får en ikke gjort det i dag kan en alltids gjøre det i morgen. Og det hjelper vell ikke akkurat at alle det ansatte inkludert sjefen siter å røyker ”morsomme” sigaretter, og spiser litt ”spesielle” kaker. Vi kan vell gå så langt å si at vi har bodd på en marihuana farm. Det går også gratis turer vær dag som dykking og fjellklatring og på veien hjem stopper selvsagt turguiden så alle kan kjøpe nødvendig ”proviant”.

Vi kan vel si at dette er den merkeligste sammensetningen av personer vi noen gang har møtt på. Her var alle typer representert. Vi snakker alt fra dopselgere, eksnarkomane, alkohollikere, narkomane, livsnytere, ekskriminelle, malere, helsesøstre, filosofer, kunstnere og en som var etterlyst i ”kun” to stater. Det var vel kun en ting som de alle hadde til felles, de var der for å nyte livet, ikke noe stress og ta en dag av gangen. Vi kan vel oppsummere med mange gode røverhistorier og lange netter.

Etter noen dager som vi tilbrakte i solen på en liten snurr, fant vi ut at det kanskje ikke var så dumt å bli med på en av turene siden det var gratis. Vell vi følte ikke for å stå opp så tidlig så vi leide heller en bil, og kjørte ”The Road to Hana” som var en av turene. Denne turen kan vell oppsummeres med en ting, svingete veier! Rund 660 svinger og 180 broer vær vei… Dagen etter tenkte vi å dra den litt lengre å klarte å karre oss opp i tolv tiden for å bli med på en tur. Men siden Dreyer greide å makke litt vell mye, kom han seg ikke med bilen og det endte med at Clausen måtte dykke alene. Men som sagt, får en ikke gjort det i dag så gjør man det i morgen. Så neste dag prøvde vi igjen og denne gangen klarte begge to å bli med bilen. Så etter å ha svømt med skilpadder og fisker i alle mulige farger. Dro vi innom en liten kro for å drikke å spise litt. Vi fikk beskjed om at det var en engelsk mann som hadde rekorden med å drikke 5,5l Mai Tai på 1,5t Etter en halvtimestid bestemte Clausen seg for å få rekorden hjem til Norge. Men det ble litt i korteste laget med tid så Clausen klarte ikke mer en 4l på en time… Noe vi beklager veldig.