Made in China

Vi kan vel ikke skryte så mye av oss selv den siste tiden, det har vært litt labert med oppdateringer på bloggen. Det hele kan vel skyldes dårligere vær, noe som har ført til at vi måtte legge shortsen på hylla, og har hatt noen innedager pga regnvær.

Vi har lenge drømt og snakket varmt om den litt store, skumle og velkledde mannen som skulle kom bort til oss og spør om vi ville kjøpe billige ting. Denne tingen har vi drømt om siden vi landet i NYC, og siden vi er sunnmøringer er det ikke annet å vente av oss. Da vi gikk å vandret i verste turistgaten i Shanghai kommer denne karen bort til oss. Liten ung kar med en sportsjakke, men vi lar oss lure inn i en bakgate og bort til en liten kjolebutikk. Vi går inn og han banker på veggen helt bak i lokalet, og plutselig åpner veggen seg og vi går inn i et hemmelig bakrom. Det hele er som om det er plukket rett ut fra det verste mafiafilmen, foruten at vi smiler fra øre til øre siden drømmen vår er gått i oppfyllelse. Vi kommer inn å ser vesker, kofferter, klokker, penner, lommebøker, klær og masse andre ting. Vi er så utrolig klar og spent, men i det vi begynner å sjekke litt hva de selger blir vi fort skuffet. Her kan man finner man mange merker med navn som Oiesle, Oakey, Guzzi og mange andre plagiater. Det er som å komme til tyrkia eller bulgaria. Vi finner også en del andre ting som er utstyrt med ”ekte” logoer, men kvaliteten er vel ikke helt ”Go Shopping”.

Dagen før vi skulle forlate Shanghai fikk vi et lyntips om å sjekke ut Suzhou, noe som skulle vær Kinas paradis. Så vi var ikke verre på det enn å ta toget til denne byen litt nord for Shanghai. Vi bodde da på et lite hostel i den gamle og verneverdige delen av sentrum. Alle gatene er full av små lokale butikker/hjem hvor de selger den man trenger helt til de blir trøtt og legger seg til å sove i samme lokal.

Vi fikk også leid oss noen sykler, noe som førte til noen lange sykkelturer rundt om i nabolaget for å få litt kulturelle minner. Vi kom også over en handlegate for de lokale kineserne. Hvor man kjøper alt levende og dyret blir avlivet på stedet, så her snakker vi ferskvare. Alt fra fisk, ål, høns, krabber og skilpadder?!

Etter noen dager i Suzhou var vi klar for Beijing, og vi bestemte oss for å bestille oss en togbillett, noe som var litt vanskeligere enn først antatt. Det viste seg nemlig at det var litt flere enn bar vi som ville reise til Beijing. Noe så endte med at vi måtte vente i fem dager før det var ledig plass på toget. Men siden rommet vårt kostet 30 kroner natta og vi hadde gratis biljard så vi ikke på dette som noe problem.

Siden det har vert litt labert med bilder og ekspedisjoner på oss i det siste, har vi fått god tid til å fete oss opp igjen etter den knallharde slankingen vi har bedrevet. Og siden gatene er fulle av lokale kamerater som griller diverse ting og trer dem på spyd. Kan vi nå føre på ett par ting på listen over ting vi har spist. Eneste problemet er at vi ikke vet hva vi ar spist, men vi kan slå fast at ikke alt er kylling og vi er ganske sikker på at vi har spist blekksprut…

En kan vist ikke være i Kina uten å ha besøkt denne muren de har. Og siden den var så langt unna at det tok tre timer å kjøre dit, var det ikke annet å gjør en å finne noen som var villig til å kjøre oss dit for en billig penge. Så etter en liten cowboy i baksete på limoen, eller varebilen som det heter på fint, var vi endelig fremme. Og jo da, det var en mur… og heldig som vi var hadde det til og med renovert den, så det var ikke den originale en gang. Noe som resulterte i at vi måtte gå jææævli mange trapper og krysse noen skilt med bilder av turister med kryss over, for å få feelingen av den gamle muren. Etter noen halsbrekkende stunts kom vi oss også opp på taket på ett av utsiktstårna som var stengt. Ikke at det var så mye mer å se der men vi følte vi hadde oppnådd noe som ikke alle andre hadde, så da var egentlig dagen reddet. Vi hadde også gleden av å dele denne opplevelsen med vår nye venn, Amanda.

På det ene hostelet vi bodde på var der en hyggelig ung herremann som kom bort og ville snakke med oss, siden vi hadde så fint fotokamera. Kameraten hans trodde nemlig vi var fotografer og ville utveksle noen erfaringer, siden han selv var i den bransjen. Han kunne ikke et eneste ord engelsk, så det hele måtte gå gjennom ”tolken” hans. Vi kan vel si at han hadde en del meget bra bilder, og han var ekstremt god til å ta ”stemningsbilder”, eller catche momentensom det også heter. Så nå har vi tatt på oss fotografhatten, og springer rundt å prøver å catche en moment eller to. Go fotograf!

Liten tilleggs opplysning:
Dreyer er blitt en reser til å sjekke om det er Coca Cola i produkter, siden det er det eneste kinategnene han kan.