Japan sa du... ?

Da vi følte oss ferdig med Hiroshima satte vi kursen oppover landet Japan i retning Kobe. Vi viste selvfølgelig fint lite om denne byen også, foruten at det raske toget vi tok stoppet der. Så vi hoppet av, og tok et lite lokaltog for å finne veien til hostelet. Siden vi ikke har blitt helt klok på dette gatesystemet i Japan måtte vi ty til profesjonell hjelp. (det er praktisk talt umulig å finne en adresse, det er inndelt i områder og ikke gater så … ) Så vi måtte stoppe en lokal dame å spør om veien. Hun beklaget seg så meget siden hun ikke viste hvor det var, men så tok hun opp telefonen og ringte en venn. Denne vennen viste selvfølgelig hvor det var, og vi fikk da denne damen vi stoppet til å følge oss bort. Siden vi trodde hun skulle denne veien, men da vi kom fram viste det seg at hun skulle andre veien. Så vi takket for guidingen og hun forsvant tilbake der vi kom fra, så takk til den ukjente japanske damen.

Det hostelet vi var kommet på nå var vel det vi kaller et lite lokalt hostel uten så mange fasiliteter. Den eldre mannen spurte når vi ville checke ut, og vi tenkte vi skulle vær storkarer og velge et meget tidlig tidspunkt, nemlig 10.00. Men det var tydeligvis for seint, siden man måtte sjekke ut før 9.30!? Vi fant fort ut at vi var de eneste som bodde i det 4 etasjer store huset, foruten de som to pensjonistene som drev og eide stedet. Husreglene var meget enkle. Varmevannet var kun å finne fra 17.00 til 22.00 og fra 07.00 til 09.30. Air condition var fra 17.00 til 20.00, mens tv’en var fra 17.00 til 22.00 og fra 07.00 til 09.30. Og om vi ikke skulle ha nytt sengetøy var det bare å sette søppelbøtten utenfor rommet kl.07.00 !? Etter en lang dag i Kobe skulle Clausen hoppe opp i sengen for å slappe av. Clausen fant for ut at det ikke var noe vanlig madrass, her var det en sponplate med et lake på. Så om det var veldig behagelig, nja vi har bodd bedre. Men vi overlevde dette oppholdet også.

Tiden i Kobe gikk vel med til litt sightseeing og en tur innom en sykt lang handlegate under tak, og her snakker vi mange kilometer. Vi tok også å slo på stortrommen og tok cable car opp på fjellet bak Kobe, så vi hadde god utsikt og muligheten til å sjekke ut mange fine blomster.

Vi forlot også Kobe med mange gode og fine minner, og hoppet på toget videre til Kyoto. Når vi skulle sette oss ned på toget merket vi at setene våres var opptatt, og vi var havnet i en vogn som var full av skolejenter. En av lærerne kom bort til oss og vi konkluderte med en feil fra billetteselskapet gjorde at de hadde bukket dobbelt. Vi tilbød oss selvfølgelig å stå de neste ti minuttene til denne skolen skulle av. Da fikk vi satt oss ned på de velfortjente plassene, og det tok ikke mer enn to min før det stod to eldre japanere og mente de også skulle sitte der. Siden vi ikke kan et kløyva ord japansk, og kun kan lese tallene på billetten. Oppdaget de to eldre japanerne at vi var på feil tog!? Vi hadde da hoppe på det superraske lyntoget til Kyoto som vi ikke kunne ta med vår billett, isteden for det som bare er kjemperaskt. Så vi flyttet sete og var framme 20 min før, så vi tok det med knusende ro og rullet majestetisk inn på Shin-Kyoto.

Vi var en rask tur innom hostellet for å legge fra oss bagasjen, da vi møter på to andre backpackere fra London, Leanne og Louise. Vi slo av en liten prat med dem, og så avtalte vi møte med vår gamle kjenning fra Hawaii, Shin. Han bodde nemlig i Kyoto og hadde lovet oss guidet tur i Kyoto om vi kom innom. Så da møtte vi han og fikk en innføring i den japanske kulturen, og svaret på alle spørsmålene vi hadde. Som for eksempel hva ”mas” betyr, noe som er en høflig ending på ”alle” setninger. Vi prøvde oss på noen eksempler, men det funket selvfølgelig ikke på noe av det vi foreslo. Ettersom vi kun planla en liten guidet tur stilte vi i shorts, slippers og t skjorte. Etter en liten middag endte vi på en lokal Engelsk Pub midt i Kyoto. Vi ble sittende å drikke her, siden de hadde Happy Hour og prisene ikke var så ille gale. Dreyer klarte også å vinne to stk musematter der!? Og som ekte sunnmøringer klarte vi å doble, så nå har vi 4 Jack Daniel’s musematter. I det vi er godt i gang, observere Dreyer to kjenninger borti lendet, og Clausen er ikke verre på den enn å hoppe opp i stolen og rope bort til dem. De kommer bort å setter seg og vi er alle like forbauset siden vi har havnet på samme bar i en meget stor by kalt, Kyoto. Det var nemmelig de to hyggelige jentene fra hostelet, Leanne og Louise. Vi ble sittende å drikke der neste hele natten før vi tok turen bort på en meget merkelig nattklubb. Vi kan vel si at dette var et sjekkested for spesielt interesserte, og siden vi kom inn i antrekkene våres var det ikke mye ”dresscode”, eller var det? Vi hadde i alle fall en kanon kveld med våre 3 nye venner fra rundt om.

Dagen etter rakk vi dessverre ikke en ny guidet tur med Shin, men vi får takke for initiativet. Vi måtte sette kursen mot Tokyo, og vårt nye hostel ved navnet, ”ett eller annet” NINJA! ( Vi kan vel innrømme at vi valgte kun hostelt pga navnet, siden vi ikke har sett noen Ninja enda. Vi sover også med åpent vindu i håp om en Ninja skal klatre opp, noe vi har stor tro på at en ekte Ninja klarer. Go Ninja! )