På vei til tre små...

Etter noen dager på hostelet med det fengende navnet, Ninja! Så også Japan ut til å bli en historie fra fortiden. Her satte vi kursen mot det store og ukjente Kina og Shanghai. Det vi viste om Kina i det vi landet litt utenfor Shanghai, var vel følgende, "alt" er laget der, der bor kinesere, de har en lang mur, de er litt smaløide, der bor over 1 milliard kinesere og de har nettopp arrangert OL. Foruten om dette var vi meget blanke, dette skyldes selvfølgelig ikke dårlig planlegging, men vår overraskende reisemåte. Da blir vi aldri missfornøyd med noe, siden vi ikke vet å savne det.

Da vi skulle spør oss fram på flyplassen for å finne en måte å komme oss til hostelet, finner vi fort ut at vi har en utfordring i vente. Å finne kinesere som kan prate engelsk er like lett som å finne en hvit person på Holmlia. Vi finner tilslutt noen som kan hjelpe oss, og vi setter oss på en buss. Da vi nærmer oss Shanghai sentrum oppdager vi en rekke hus med litt spesiell arkitektur. Dette er vel den byen vi har sett flest spesielle arkitekttegnede skyskrapere på hele turen. Det finnes ikke en eneste vanlig skyskraper, og her snakker vi lyseffekter, buer, skulpturer, vinkler og høyder utenom det vanlige. Vi finner også ut at de har fått plass til verdens høyeste hus. Dreyer drar kjensel på det høyeste huset og mener han har sett det på Discovery. Og jammen var det ikke det huset, og det var ferdig og hadde kun vært åpent i en måned.

Vi har prøvd en del kinesiske restauranter med variert resultat. Dette har ført til at vi har blitt vanemennesker når det gjelder frokosten. Vi har hele turen vært veldig bestemt på at vi aldri skal spise samme plass to ganger, for å få en større bredde på matutvalget vårt. Siden vi ikke alltid blir like mett når vi spiser middag er det viktig å ha spist en solid frokost, så derfor har vi syknet så lavt at vi velger samme frokosten vær dag. Siden vi er de enste hvite i området trenger vi ikke handle med folk mer enn to ganger før vi er stamgjester. Så når vi har vært å spist forkost på McDonald’s (jepp, vi er stamgjester der også, og alle vert hva vi bestiller) går vi bort til ”kakemannen”. Han ser oss i det vi er nesten et kvartal unna, og da spretter han opp og gjør klar to stk kaker til oss, som vi bare plukker opp når vi passerer ”butikken” hans. Han er en lokal ”kakemann” som lager noen små tjukke sveler/boller i en liten vogn med hjul som han triller rundt på.

Vi hadde lenge hatt lyst på egne visittkort, og endelig fikk vi ut fingeren å fikk laget oss en logo og ett design. Vi trodde lenge at det var selve designet som skulle ta lang tid og selve trykkingen skulle gå som en lek. Vell, der tok vi skammelig feil! Siden vi befinner oss i ett litt snodig strøk i utkanten av Shanghai hvor absolutt ingen snakker engelsk, skulle dette vise seg å by på en del problemer. Etter litt vandring fant vi ett ”trykkeri” i en 2x3m stor butikk halvveis ut i gata. Vi bestemte oss for å gå ”inn” å spørre på pris. Etter en halvtime tror vi at vi vet prisen og størrelsen på visittkortet. Så da var det bare stikke bort på hostelet for å fikse siste finishen og få størrelsen til å stemte. Nå trodde vi at det bare var å levere minnepennen og hente kortene litt senere, vell det var det ikke… For det var vist en del ting som var litt uklart. Vi skulle ha to forskjellige fremsider og samme baksiden, høres lett ut ikke sant? Vell ikke glem at de ikke snakker noe engelsk. Til slutt endte vi opp med google translate og for å si det sånn engelsk–kinesisk fungerer utrolig dårlig, tro oss. Vi har vell sjeldent sett merkligere sammensetninger av ord, men etter at Clausen hadde svettet en halvliter og drukket tilsvarende mye homsecola eller cola light som det også heter. Var både vi og hele familien fornøyd. Ja hele familien, for her var nemlig alt som kunne krype å gå samlet for å se og prøve å forstå hva de to hvite ville frem til.

Dagen etter var det bare å finne fram spaserskoene og spasere ned på det lokale trykkeriet. Og der hadde de faktisk klart å laget 400 helt korrekte visittkort til Dreyer & Clausen.