The bitter end...

Som alle nå vet (vertfall nesten alle) så er vi kommet oss hjem, det ikke alle fikk med seg var at vi tilbrakte en uke i London på vår vei hjem. Men for ikke å ødelegge vår hjemkomst, bestemte vi oss for ikke å nevne noe av dette.

Men nå som vi har kommet hjem og fått oss vertfall en fest på nakken syns vi det var på tide å fortelle litt om crewets siste timer på ferie.

Etter noen dager på denne lille sydhavsøyen ble vi nødt til å pakke sekken og reise opp til Bangkok. Vi hadde da bestilt oss billetter nesten helt hjem, og da snakker vi London. Grunnen til vi ikke hadde billetter helt til Oslo var at vi ville benytte oss av den flotte direkteruten mellom London og Ålesund, samt besøke London som en avslutning på turen. Og vist Gjermund og Peter hadde gjort som planlagt var meningen å overaske dem.

Vi var i Bangkok i et døgn før vi reist ut på flyplassen og hjemreisen var et faktum. Og etter noen timer i luften var vi kommet oss tilbake til Hong Kong, noe vi følte vi hadde sett nok av før. Vi valgt derfor å bare bli på flyplassen i 15 timer for å sparer penger og ikke minst stresset dagen etter. Vi hadde heldigvis internett så tiden fløy mens vi satt å surfet og så på tv-serier. Dette måtte også ta en slutt en gang, og vi kom oss om bord i flyet. Vi hadde bare en 12 timers flytur foran oss før vi landet i den engelske storbyen. Tiden fløy fortere og vi rakk ikke se alle filmene vi hadde på multimediasystemet om bord. Når vi landet i London hadde vi en adresse på en liten papirlapp. Dette var da det snille søskenbarnet til Clausen som stilte kåken til disposisjon for crewet, noe vi takker meget mye for siden London er en meget dyr plass å oppholde seg.

Søskenbarnet til Clausen hadde reist til Norge for å feire påske og huset hadde stått tomt i en uke uten varme, og for å si det slik, varmeovner som går på varmevann er ikke særlig lett å få til å funke. Men etter at ingeniørene i crewet hadde vært å fiksa litt, fikk vi varme. Vi ble liggende i stuen siden vi ikke hadde fått særlig mye varme i resten av huset. Det tok ikke veldig lang tid før vi sovnet siden vi hadde reist i rundt 40 timer. Men etter noen timer på øye våknet Clausen av dunking på ytterdøren… Clausen klare å karré seg opp mens Dreyer fremdeles sover som en stein. Og i det Clausen åpner ytterdøren får han seg en liten overraskelse, nemlig 7 brannmenn! Clausen hadde nemlig vært litt ivrig med justeringen av varmevannet noe som hadde resultert i et overtrykk i varmtvannsberederen, som igjen resulterte i at det begynte å ryke av huset… Og stemmer, det likte ikke naboene… og vi fikk besøk. Clausen var litt usikker på om det var ekte brannmenn eller om det var Chippandales som hadde kommet på besøk, men etter hvert skjønner han at dette ikke var ”tullemenn”. Dreyer våkner og blir selvfølgelig forbanna siden det er så mye bråk på kjøkkenet, og ikke minst døren er åpen. Men etter han hadde sjekket trykket og funnet ut at det bare var brann…? (han trodde vertfall det) fant han sofaen igjen, mens Clausen prøver å
dra noen spøker som ikke falt helt i god jord, siden brannfolkene hadde blitt dradd opp midt på natta.

Dette har vi selvsagt ikke sagt noe om til søskenbarnet til Clausen, så vi håper hun ikke leser dette… ☺ Sorry Bente.

Siden vi var i London ville vi benytte muligheten til å se de kjente severdighetene, Big Ben, London Eye, Buckingham Palace, Tower Bridge og de andre kjente plassene. Når vi vandret rundt i London kom vi plutselig inn i et stort lokal hvor det ble holdt en beatbox konkurranse. Det var nemmelig noen av verdens beste beatboxere som var samlet i London i forbindelse med Boxcon 09. Og ikke nok med at vi hadde ramle innom Boxcon 09, men vi klarte også å rote oss inn en plass hvor vi fant verdenseliten av kvinnelige hip hop dansere. De var nemmelig samlet i anledning B.SURPREME 09 som årlig ble holdt i nabohuset til der Boxcon 09 ble avholdt. Så etter noen timer med forskjellig kulturelle innspill, måtte vi takke for oss å ta kvelden.

Når vi var i Laos på tubingen traff vi på en ung dame som bodde litt utenfor London. Da kom vi av en eller annen rar grunn inn på emnet, kornsirkler og Stonehenge. Vi viste da at dette var kun noen timer utenfor London, så da var det ikke noe grunn til å la vær. Etter masse rot med tog og busse klarte vi til slutt å komme oss til nærmeste byen litt syd for Stonehenge. Noe vi ikke hadde tatt med i beregningen var at det ikke blir laget kornsirkler på våren, siden ingen dyrker korn da. Vi lot selvfølgelig ikke dette sette en demper på dagen, og fortsatte opp til Stonehenge. Vi ankom de berømte steinene og tok noen bilder. Dreyer hadde håpet de hadde vært litt større, men Clausen var fornøyd. Konklusjonen er; Det er noe steiner på ei plen, men om noen skulle spør oss om vi har sett dem. Kan vi selvfølgelig nikke pent og si, ”Selvfølgelig har vi har sett Stonehenge!”

Etter dette måtte vi også teste utelivet i Londons gater, og vi valgte å møte Louise igjen som bodde i byen samt hennes venninne. Det var en meget morsom kveld som dessverre varte så altfor kort. Vi hadde nå begynt å innse at dette var slutten på ferien eller en æra som vi heller vil kalle det. Etter en siste dag i London som var mer en formalitet var vi klar for hjemreisen.

Det første som skjedde var at vi kom inn på subway stasjonen og døren ble lukket bak oss… Vi fikk høre at de skulle stenge stasjonen…? Men til vår store begeistring skulle det gå et siste tog i den retningen vi skulle som vi kunne bli med. Å det var ikke snakk om å stenge stasjonen en halvtime, her snakker vi til seint i 2011! flaks.

Så når vi kommer frem til toget vi skal ta til flyplassen, går det i stykker så vi må vente lenge før vi kan bytte tog, uflaks.

Så når vi endelig har kommet oss til Gardermoen stikker vi direkte til innsjekking siden vi hadde fått beskjed om at vi ikke trengte å hente bagasjen, det var feil. Så etter at vi hadde fått noen hyggelige vakter og tollere fikk vi hentet ut bagasjen vår, og det er da Clausen finner ut at han har mistet håndbagasjen sin med blant annet et meget dyrt speilreflekskamera. Og etter en ny runde med vaktene og tollerne finner endelig Clausen bagasjen sin inne på ankomsthallen letter modifisert av noen vakter med en kniv, men han fikk igjen kameraet, flaks.

Og etter 45minutter på vårt siste flytur på denne turen var vi endelig kommet oss til Ålesund, Home sweet home!

Vi har i det siste reflektert litt over turen vi har hatt og vi er begge enig om at det har vært en syk tur! Men mange tror vi har vært på ferie og slappet av, men der tar dere feil, veldig feil! Bare for å illustrere litt hva vi snakker om har vi satt opp noen eksempler, også kaldt ”Fun Facts”.

1. Vi har reist 62’289 kilometer med fly eller 1,65 ganger rundt jorden eller 86 timer og 58 minutter.
2. Vi har også tilbrakt 154 timer i buss eller nesten 6 og et halvt døgn.
3. Vi har også beskjedene 54 timer i tog.
4. Litt morsommere er det 44 753 meterne vi har tilbrakt i berg og dalbane eller nesten 4,5 mil.
5. Vi har besøkt 12 land.
6. Vi har reist i 290 dager.
7. Vi har spist på 124 forskjellige restauranter i Amerika alene, i løpet av 89 dager.
8. Vi er like bleik som da vi reiste.
9. Og vi har vært på 1 strippeklubb…
10. Og dette er bloggen med flest bilder.
    

Helt til slutt vil vi takke alle som har fulgt bloggen vår, det har vært over all forventning. Og ikke minst vil vi utnevne Jeany (eller Jeanette Hustadnes som hun også heter) som årets ”Ontheroads Super Blogger” med en suveren ledelse i antall blogginnlegg.

Så med dette takker vi for oss for denne gang, men med mange planer i hode er det ikke godt å si når neste tur kommer.

Dreyer & Clausen
The Ontheroad Crew

The bitter end...

The Crib - London


Small is sexy!


Clausen kviler litt på Hong Kong airport.


London Eye by night


Hva skal han med banan?


Lage Milkshake selvsagt, han er jo DJ...?!


Clausen går god for varene...


Nei gud så flott du...


Vi kunne ikke vært mer enig!


Svane... for de som er interresert i slikt.


Noen som var skeiv når de bygde hus eller?


Boxcon 09


B-Girl


b. supreme 09


Ehh.. ja, hvem er du fan av da?


Noen vestlige i denne forsamlingen?
...var vist en ja.


Men gøy hadde dei det sikkert


Buckingham Palace... ikke mye å skryte av


Men vaktene... jævlig bra!


Mer engelsk enn dette skal du vel lete lenge etter...


Hvorfor ble du plaget sa du? syns vennene dine hatten din var rar?


Dreyer er klar, er du?


Vist du ikke syns dette er morsomt, bør du se dokumentarer på TvNorge om folk med syke problemer og se hvor dem kommer fra...


Sleepy...


Dag 6, med sult streik


Gjor seg best i sort hvit siden det regnet... btw. Tower Bridge om du lurte


London Taxi


Big Ben


Dreyer var meget imponert, men Clausen hadde sett denne kjempe dildoen før, nemlig i Barcelona.


London by night


Dverg...?


King of norway :)


Måtte selvfølgelig sjekke ut Notthing Hill


Pipe sa du?


Inne i denne kirken var vi andre påskedag...?


Men den var feit da...


Stonehenge


Clausen merket en litt snodig effekt...


Og så var det bare å reise hjem.... :(

Det ringer det ringer, hallo hallo hvem er det?

Vi har i lengre tid prøvd å ringe hjem, men pga. økonomiske hindringer har vi aldri helt klart å komme gjennom. Vi beklager dette på det sterkeste, men som et lite plaster på såret, har vi tatt bilder av våre tapre forsøk.

London...?

Koh Chang, med ett pang!

Som sagt er Koh Chang en plass hvor man kan slappe av og nyte livet, og det er akkurat det vi har gjort i det siste. Man får fort en stamplass hvor man spiser mat (Ting Tong) og alle folkene her er kjempe hyggelige. Det er også fest hver eneste kveld og siden plassen her ikke er så veldig stor, har barene laget en ordning seg imellom så det er hver sin dag å arrangere fest. Noe som resulterer i at alle er samlet på samme plassen i stedet for å være spredd utover. En liten genistrek siden det da alltid vil vær en bra fest.

Vi bestemte oss få å sjekke ut en av festene og teamed up med Kristin for å finne kveldens location. Etter en litt spesiell vei gjennom en restaurant og under gjennom noen piggtrådgjerder var vi endelig fremme (lite tenkte vi på at vi skulle samme vei tilbake). Etter en liten stund traff vi på Diego, samt en rekke andre morsomme folk. Og etter at Clausen forsvant med to jenter fra England, ble Dreyer igjen på stranden i kjent Dreyerstil. Det vil si at når Clausen kom tilbake tidlig på morningen etter at alle andre var reist hjem, det vil si, nesten alle. Stemmer, da satt Dreyer der fremdeles riktig nok i selskap av en jente, men i kjent Dreyer nachspiel modus. Og etter at Clausen hadde sovet en liten stund på stranden var tiden kommet for å finne veien hjem… letter sagt en gjort, og piggtrådgjerde etter et hyggelig selskap med selskapelige drikkevarer, ikke smart…

Etter noen dager med ”avslapping” fant vi ut at vi skulle leie oss noen scootere å for å sjekke trykket på øya. Clausen som har godt å maset som en liten dritunge om å kjøre crosser, fant endelig en kompis som ville låne han en sykkel. Og det er lenge siden Clausen har smilt så breit der han suser gjennom ”byen” på en 250cc fullblods crosser, jo da dette er helt lov her nede, så nok en gang. Vi elsker Thailand!

Etter en liten tur finner vi plutselig en plass hvor vi kan bli med på elefant trekking, og vi er ikke vond å be, dette er noe vi lenge har ville gjort. Så da var det bare å parkere syklene og bytte kjøretøy. Etter en stund hadde vi kommet inn i jungelen og ”sjåføren” hopper av. Clausen tar på seg ansvaret med å ”kjøre?” elefanten, og vi får en idé om å stikke av… eneste problemet, elefanter er jævelig vanskelig å styre. Spesielt når den bare skjønner thai, men etter en liten stund fant vi ut at man styrer den ved å sparke den i øre…?

Så etter å ha lekt litt med Sai Thong (elefanten), kjørte vi videre. Clausen er ikke kjent som den mest forsiktige sjåføren, å det er vell ikke mye tvil om at det er lenge siden sykkelen han kjørte hadde fått så mye juling. Etter noen timer hadde den fått nok, og ene slangen på radiatoren blåste av. Dette var jo ikke rare greien å fikse så etter en liten stund var vi klar igjen. Eneste problemet var at det hadde vært en luring å skrudd på denne sykkelen før, og koblet ut ene radiatoren (den som hadde påfyllingen) dette resulterte i at det virket som om sykkelen hadde kjøleveske. Men det viste seg fort at den ikke hadde kjøling, for etter en liten tur med rolig kjøring blåste slangen av igjen og sykkelen gikk nesten ikke fremover lenger… Clausen med litt erfaring innen feltet var sikker i sin sak, denne sylinderen var varmeskjert.

Så da var det bare å parkere før det ikke var mulig å få fyring på den igjen (noe som var for seint) og finne kompisen som hadde lånt den til oss. Vi fant han og han fulgte oss bort til sykkelen, og maken til sleggemekaniker skal du lete lenge etter. Vi stod bare å lekte dumme turister mens han prøvde å fikse sykkelen med søppel han fant i veigrøfta. Men til slutt måtte han gi opp og heldigvis var han en real kompis som var enig om at det var sykkelen sin feil og ikke sjåføren sin. Så da ble det scooteren til Dreyer som trakk det lengste strået og fraktet oss hjem.

Koh Chang, med ett pang!

Hverdagslivet på Koh Chang


Bungalowen vår (Har ikke spart på beplantningen)


Ting Tong, "vår" restaurant (Loneley Beach eneste døgnåpne serveringsted)


Partyassesories! Oppblåsbart esel!?


Clausen, showing off!


Clausen rekruterer nytt crewmember


Stemningen var til å ta og føle på når han mottok visittkortet


"I don't know nothing!"


Enebolig selges billig, litt fuktig bakhage.


De er ikke feit, bare litt for liten scooter...


Crewet på jungelsafari


Clausen har litt styringsproblemer...


men til slutt fikk han fyring på elefanten


En sint elefant...?


Coca Cola Tuk Tuk... for de som er interessert i slikt.

On The (fast) Road

Vi har i lengre tid ventet på et bestemt bilde fra usa turen vår. Vår gode venn Alexandre ”fra” Amsterdam fikk endelig ordnet ut og vi har nå mottatt bilde. Hva kan være så viktig at vi har valgt å vente i over 7 måneder med en blogg? Grunnen har også delvis vært i fare for en stor baksmell angående leiebilen vår, noe vi nå kan si med trygghet aldri kommer.

For å få hele historien, må vi helt tilbake til Chicago den 2. August 2008. Vi dukket opp hos det litt lugubre og billige leiebilselskapet Advantage. De kunne gi oss den beste prisen på leiebil på den strekken vi skulle til å begi oss ut på. Det var en ung søt jente, som tydeligvis var på tiltak som var så hyggelig å hjelpe oss med leiebilen. Da vi hadde fått nøklene og alt var klart spurte vi om vi kunne få ta en titt på bilen. Vi kom ut og fant en grå og kjedlig bil, med absolutt null utstyr, og da mener vi ingen ting. Dreyer fikk plutselig øye på en lignende bil bort i lende, og spurte den litt tiltaksløse damen om vi kunne ta den i stede. Dreyer hadde nemmelig observert 2 eksosrør, v6 symbol, lyst interiør og alt utstyr. Damen ser på bilen og drar sin egen konklusjon med at det er samme bilen, og vi får nøklene til den i stede. Vi setter oss i bilen og forlater stedet med kvining fra dekkene, noe vi faktisk gjorde siden bilen hadde en del mer hester en først antatt. (Vi spurte onkel google, og han kunne fortelle oss at vi hadde 235hk)

Så nå kjørte vi rundt i en splitter ny bil, kun rullet noen mil med alt elektrisk, opplagt for iPod, bra motor, hvit perlemor lakk og en ellers meget spenstig bil.

Tiden gikk fort og bilen gikk fortere, vi tok også med bilen ut på noen halsbrekkende stunts på gamle route 66 veien. Den verste plassen var faktisk merket med ”Dead End”, noe vi tok som en utfordring. Vi måtte ut å sjekke om bilen var like heil et par ganger siden vi slo litt vell hardt nedpå noen ganger, og som regel var bilen omtrent like heil. På den ene av de ikke anbefalte veien vi valgte slo vi litt ekstra hardt nedpå grunnet at bilen var pittelitt for lav for veien, men dette endte kun med en liten sprekk i fangeren og litt manko på lakk. I det ene tilfellet ble vi nødt til å legge inn årene og snu, og da mener vi det bokstavlig talt. Vi hadde kjørt langs ei togskinne i 30 min, gjennom meget dype dammer helt til vi så vår overmann. Den siste dammen var 20-30m lang og i en svak bue. Vi hadde klart tilsvarende dammer før, men det var bare akkurat og de var rett fram, så vi måtte returnere. Siden dette var i et meget skittent område med rød sand, var vår hvite bil plutselig blitt rødbrun. (vi fikk ikke vekk all den rødbrune gjørmen før vi leverte den inn, faktisk helt umulig å få vekk. Og den var overalt!)

Bilen funket knirkefritt i hele 3 uker uten problem, da vi plutselig måtte akselerere forbi en bil. Clausen hadde bånn gass, men bilen orket ikke mer. Vi ble nødt til å ta en pitstop, men til ingen nytte. Bilen vår gikk bare for halv maskin, noe den valgte å gjør hele den dagen. Dager etter var den frisk og rask og klar til nye eventyr, så det ordnet seg selvfølgelig. Vi tror heller ikke det skulle ha noe sammenheng med den gule varselslampen formet som en bilmotor som hadde lyst i to uker…

Da vi kom fram til Las Vegas kom Clausen over et artig lite bilskilt med den fengende teksten ”Loser”. Så da var det ikke annet å gjør enn å skru av skiltet framme på bilen, og sette på vår nye stolthet. Dette var en helt identisk Nevada skilt, så man kunne faktisk kjøpt et slikt hos vegvesenet. Dette skiltet kjørte vi med i nesten en måned. Folk lo og koste seg når vi komme trillende, og det ble ett artig fotoobjekt for mange forbipasserende. Til og med flere politi og parkeringsvakter dro på smilebåndet når de så oss. Men som alt annet morsomt, har også dette en trist slutt. Clausen valgte å ta en ”spansk” én, og parkere midt i veien med nødblink når han skulle inn på hostelet for å hente noe, da Dreyer satt igjen i bilen. Da Clausen kom ut igjen hadde Dreyer fått besøk av ei dame på sykkel, men det artige navnet ”Police” på ryggen. Det var selvfølgelig ei fra ”Pacific Blue” som skulle ødelegge moroen. Dreyer hadde lagt ut ei lang historie om at vi var turister og ikke viste bedre, og Clausen dro akkurat samme historien da han kom. Vi fikk også selskap av en politimann men egen golfbil, som synes det hele var litt artigere enn den litt sure damen i sykkeltights. Hun drev å leste opp både skiltet foran og det vi hadde bak, men begge kom opp uten merknader. Vi måtte dra på smilebåndet da hun begynte på ”Loser” skiltet vårt med, ”Can you run a plate for me, Lima, Oscar, Sierra … osv” Det hele endte med en advarsel, og vi måtte sette på igjen den gamle platen. Dette var siste dagen før vi reiste fra usa, så det gjorde ikke så alt for mye.

Vi hadde i grunn bare leid bilen for 3 uker, noe som gjorde vi måtte finne Advantage i Vegas. Rett før vi skulle levere bilen finner vi ut at vi tar oss en tur til San Francisco, vi lurer på om vi skal utvide først men Clausen kom med de betryggende ordene ”det er helt sikkert Advantade i SF også” (Det var det ikke). Og siden dette var helt umulig å ta dette over telefon, ble vi nødt til å stikke fra San Francisco etter kun ett par dager, så da dro vi tilbake til Vegas og vi ble en dag forsinket med bilen. De hadde tydeligvis et annet datasystem i Chicago, så det var et himla liv før vi fikk ordnet det.

Da vi kom til Los Angeles valgte vi å utvide ei uke til, noe som gjorde at vi måtte gjennom samme prosedyren en gang til. Vi brukte en god time for å forlenge. Det gikk selvfølgelig bra til slutt og vi skulle ha bilen til vi skulle reise til Hawaii.

Vi kan vell også nevne at den ideen til Dreyer om å samle på små smørpakker å legge dem i baksete ikke akkurat var så jævelig god. Siden temperaturen inni bilen steg til uante høyder, sprakk selvfølgelig smørpakkene, og smøret forsvant (ned i setet)

Siden vi hadde fått noen bulker og mistet litt lakk på vår 09mod. leiebil var vi vell mer enn skeptisk når vi skulle levere den. Så noen sikkert tror nå har vi krasjet og ødelagt hele bilen. Det er fullstendig feil, men at vi har skrapet litt bort i noen fangere pga ulent terreng og dype kløfter, kan vi ikke gjemme under juletreet. Vi satt fra oss bilen og gikk inn på kontorene og håpet å bli fort ferdig så de ikke fikk sjakket over hele bilen. Vi kom inn og var belaget på å betale det resterende beløpet på ca $1000 og drop off fee på ca $500. Det var samme styret igjen, og høyeste sjefen måtte settes på saken.

Vi trodde lenge løpet var kjørt da han satt i utallige telefoner. Men da Clausen gikk inn til han etter 30min for å spørre hvordan det lå an, unnskyldte han seg voldsomt og sa at det var noe kluss med datasystemet og at vi bare kunne dra vist vi ikke trengte kvitering…???!!! Så da kom Clausen smilende ut og sa til Dreyer ”Kom, vi slipper unna å betale!” Dreyer er litt usikker men reiser seg skeptisk. Clausen må gjenta seg selv, ”Kom fort! Vi må springe som faen!” Vell, vi kan vell si at vi hadde en liten smule flaks siden vi slapp unna $1500!!! eller rettere sagt veldig mye penger!

Så etter å ha kjørt fra Chicago til California og over 4000 miles har vi enda ikke fått noe fartsbøter. Vi ser på dette som en meget god prestasjon siden vi aldri holdt fartsgrensen, og vil utdele den prestisjetunge ”On The (fast) Road” prisen til oss selv ☺ Vi fikk kun en parkeringsbot som vi har ”glemt” og betale. Men siden leiebilselskapet har sponset bilen vår i 3 uker, ser vi ikke noe grunn til at vi ikke skal få med den boten på kjøpet.

Så vi vil med dette rette en stor takk til Advantage for en meget lukrativ deal, who’s the loser now?

On The (fast) Road

Box-fresh


9 foot road


Half way


Sikker på vi skulle til venstre der borte...?


4x4... vi ler!


Sonata Offroad Challenge


Etter langt om lenge, kom vi hit...?


Texas crib!


Lengre opp kommer du ikke med bil, vi lover!


Mediasenter crew style!


Joda, smørpakkene var et smart triks...


Gode gamel solskjerms mannen vår
(veldig praktisk når en vil sove i fred)


The Losers...

Bold and the beautiful

Da var tiden kommet til at vi skulle forlate Vang Vieng. Vi hadde ikke lagt noen plan for hvor ferden skulle gå videre (bombe), men vi begynte å bli lei av å se Friends til alle døgnets tider, så vi ville bare komme oss videre. Etter at vi hadde snakket litt med Kristin, som nå har blitt fast inventar på bloggen. Fant vi ut at vi skulle møtes i Vientiane og dra sammen til Thailand en plass, eneste kriteriene vi stilte var sol og strand, noe som ikke er så veldig vanskelig å finne i Thailand.

Men siden vi ikke klarte å få ut fingeren, endte det med at vi ikke rakk bussen i Vientiane hvor vi skulle møte Kristin. Vi endte da opp med å utforske hva denne byen hadde å tilby, men vi fant fort ut at det stort sett bare var en svensk pizzasjappe? en tannlege hvor du kunne få regulering om du var en liten tass, samt en rekke boder hvor du kunne kjøpe hjemmelaget saft av alt du ikke vil lage saft av, som ”rødbeter” og andre uspiselige ting.

Vi hadde også funnet oss et meget billig guest house, og selv om det var litt skittent der var vi meget fornøyd. Helt til vi skulle legge oss (første gang vi tester ”madrassene”) vell det var europaller med laken over. Det var ikke det at det var så hardt som var problemet men mellomrommene på plankene som varierte med alt fra 5 til 10cm… Vi kan vell ikke skryte på oss den beste nattessøvnen vi har hatt, men vi klager ikke …så veldig mye.

Neste dag skulle vi ta bussen over grensen, men i det vi ankommer busstasjonen treffer vi på en hyggelig fyr som vil kjøre oss til grensen billigere en bussen, noe vi selvsagt ikke stusser på. Så etter en liten kjøretur i luksus vogna i lag med noen lokale kompiser kommer vi endelig til grensen, bare til å finne at datasystemet deres er nede og det er en utrolig laaaang kø der. Så da er det bare en ting å gjør, sette seg ned å vente.

Men etter et par timer kommer vi oss endelig over grensen og vi kan sette kursen mot togstasjonen. I det vi bestiller billetter blir det litt kluss siden kompisen i skranken snakker veldig dårlig engelsk og ordene ”cheap” og ”sleep” blir tydeligvis missforstått i løpet av samtalen og vi ender opp med å måtte sitt i den kjipe delen av toget med rassa skinnseter i stede for å få hver vår seng som vi hadde planlagt, siden toget gikk om natten og turen tok 13 timer, men vi klager ikke …så veldig mye. Toget hadde nemmelig vindu som kunne åpnes og da var stemningen hos crewet helt i taket, for dette har vi bare sett på tv!

Tretten timer med musikk, ”filmer” på iPoden og sovepiller ankom vi Bankok med ”stil”. Da var det bare å finne et reisebyrå som ville selge oss billetter til Koh Chang. Siden vi var i Bangkok kl 8 var omtent alt stengt, så vi satt oss på en Café og ventet. En liten time senere fant vi ut at vi ikke kunne komme oss til Koh Chang denne dagen, så da var det bare en ting å gjøre. Finne gode gamle Nat2 og legge seg inn der for kvelden. (PS: Vi ønsker fortsatt at Nat2 skal ha søndagsåpen restaurant og håper folk støtter oss i denne saken)

Dagen etter var det bare å komme seg ut døren og inn i en minibuss som kjørte oss til busstasjonen. Det var kun snakk om 6 timer med buss og en liten time med båt, så dette var bare barnemat.

Så etter en god halvtime bak i en ”taxi” i lag med en veldig låk fyr, var vi endelig framme ved Lonely Beach. Men først litt mer info mon denne Amerikaneren vi traff baki taxien. Han var vell over gjennomsnittet sexylubben, rundt 45år og hadde med seg en lokal thaijente. Han la ikke skjul på hva han hadde i tankene og kom stadig med ”morsomme” kommentarer som at han ikke skulle være lonely på lonely beach… Og når det kom frem at vi hadde vært i Amerika og vært innom Area 51, tok det ikke mer enn 2 sekunder før han hadde fisket opp en bok fra sekken sin med tittelen ”Area 51 The Truth” WTF… Nå satt vi plutselig å diskuterte kornsirkler og ufoer, og når Clausen kommer med en uttalelse som tilsir at han ikke tror på de greiene der blir vår nye kompis nesten målløs. Han vil Clausen skal kontakte en forsker han kjente i San Francisco, og for å sitere han ordrett mente han hun ville ”blow you away”.

Det tok ikke mer enn et par minutter etter at vi ankom før vi treffer igjen vår nye favoritt venn, Kristin. Og en kompis fra Portugal, og hold dere fast han heter Diego… hehe, veldig klisjé, men Diego er faktisk en knakende kjekk kar. Etter en liten runde rundt Lonely Beach kan vi fort fastslå at dette er en plass vi kommer til å stortrives!

Bold and the beautiful

The Crib


Dreyer ser muligens et spøkelse...


Ditta går så bra vet du...


Dreyer tester ut den nye silkeposen...


En av de lokale "Friends" restaurantene


Ja det er helt sant, vi er helt crazy! den er ikke safe! vi måtte ta bilde for å dokumentere galskapen!


Alle guest housene har krykker til utlån...?
Det at det er feilstavet er bare en bonus


Se der ja, dette blir flott vet du...


Nok et eksempel på at asiatere en en smule lavere en oss...


Dreyer med troa


Helt til vi ble henvist til desse setene...


Og etter 13 timer, har Clausen opparbeidet seg en solid sexylubbenfot


Det "rene" rommet med europalleseng...


Dreyer geting some solid hangtime


Gøy med ting som ikke er dine egne...


Men etter litt for mye herjing, presterer Clausen å dele sykkelen sin opp i flere deler. Flaks vi leverte dem tilbake i mørket...


Lokal bensinstasjon...


Kalv med bleie... for de som er interessert i slikt.


Clausen er litt snurt siden han ikke fikk kjøre ambulansesykkelen...


Og helt til slutt en liten gladsak, Knut-Einar har valgt å støtte crewet på en måte som ikke går oss hus forbi, Go Knut-Einar!

Korrektur

Først og fremst:

Aprilsnarr!
Vi bruker jo ikke tursko i Laos, det er jo alt for varmt til det!
Åja, det med sirkuset var også en spøk

Så tilbake til historien igjen...

Vi var litt rask på avtrekkeren i på forrige blogg å ga ”Tubing i Laos” hele ni av ti mulige poeng på ontheroad crewets ”must do list”. Vi vil her komme med en liten korrektur, etter at vi har gått tubing konseptet litt nærmere i sømmene.

Vi hadde bestemt oss for at det ikke det ikke var noen vits i å ligge på latsiden siden vi hadde en så fet attraksjon som tubing bare et lite steinkast unna. Så hakket mer rutinert enn forrige gang la vi ut på nok en tur til den velkjente elven. Alt starter bra, bøttene er billig og damene er mange. Etter et par timer med festing og ville stunts fra diverse slynger, var det brått en jente som tok kvelden. Ta det med ro, hun døde ikke, men det var tydelig at neste stopp var sykehuset, muligens en smule for mye alkohol… Vi lo selvsagt av hele situasjonen og fikk selvsagt dokumentert det hele med masse fine bilder.

Dere har hørt om karma ikke sant…? Bare pølsevev, eller er det noe i det…? For bare minutter senere fant Clausen seg to jenter som akkurat hadde drevet med gjørmebryting. Dette kan jo minne svært om en fantasi i en hvilken som helst guttehjerne, men nok om det…

Etter at Clausen har blitt tilgriset av (vi vet ikke hva dem heter så vi kaller dem bare ”Gjørmejentene”) Skal han stupe ut i elven for å vaske seg litt…

Clausen forteller sin versjon av hendelsen:
Jeg tar en rask sveip over kanten og ser at det er helt trygt å stupe der, så tar jeg rennfart og hopper. Men bare noen centimeter under vann kan jeg kjenne noe som treffer skuldrene mine før det smeller noe helt jævlig og jeg skjønner fort at jeg har slått hode mot en av klippene. Det første jeg tenker er ”faen der røyk resten av ferien” men så tenker jeg ”hmm… jeg har ikke besvimt, så det er kanskje ikke så veldig ille” jeg svømmer inn til land, og blir der møtt med noen blikk som tilsir at dette ikke bare er et lite skrubbsår jeg har i panna. Det første jeg tenker i en slik situasjon er alle fansa, jeg sir til Dreyer ”ta bilder”. Dreyer prøver så godt han kan å ta bilder, problemet er bare at Dreyer ikke er så jævlig stor fan av blod, så det blir litt halvhjertet siden han står med ryggen til å skyter over skulderen. Fra Dreyer kommer det ingen trøstende ord men ”Faen, det der ser helt jævlig ut, tror du må ta en tur på sykehuset!”

Dreyer forteller sin versjon av hendelsen:
Jeg satt å koste meg med den dyre vodkabøtten jeg hadde investert i, da to jenter hiver seg over Clausen (han hadde forresten bare den billige whiskybøtten!) Vi snakker da om ”Gjørmejentene”. Etter litt lett kosing finner Clausen det for godt å hoppe i elven for å vaske seg. Jeg sitter på kanten og hører plutselig masse skriking og peking. Jeg skjønte ikke helt hva som var så gale og hvorfor alle hadde det rare ansiktsutrykket (=-0) Jeg snur meg tilbake og ser Clausen kommer opp av vannet i ekte Baywatch-stil, men med fryktlig mye rødt vann i ansiktet?! Jeg gjør slik som alle andre ”profesjonelle” fotografer, og begynner å skyte bilder av situasjonen. Det kommer til det punktet da jeg må takke for meg og bare skyte over skulderen. Det var heldigvis nok av folk som ville hjelpe Clausen med håndkle og is, så jeg gjorde som Clausen sa, fikk det på fotopapir. Jeg gikk selvfølgelig bort for å se hvor Clausen hadde hoppet, og siden han ikke så det fjellet der hadde han sikkert hoppet om der lå en båt også (det var hvitt og lyste opp hele vannet). Clausen lurte selvfølgelig på hvordan det hele så ut, og jeg kan vel ikke si jeg pakket det godt inn for han. Men hvor mye mer skuffet blir man ikke når man får sokker innpakket i en hard eske… !?

Vell, så vi hiver oss i en tuk-tuk og setter kursen mot sykehuset. Etter ti minutter er vi fremme og etter 20-30 minutter er Clausen lappet sammen med beskjedene ni sting i panna, og vi er nok en gang klar for fest. Vi sjekker trykket litt rundt om før vi ender på Sunnset Bar. Og vi får bestilt oss hver sin bøtte med Whisky, Redbull og Cola, bortsett fra Clausens lettere hodepine er det ikke mye å klage over.

Men det er her kvelden tar en vending til det bedre, Dreyer har sett seg lei av at Clausen alltid skal drive å hyle etter oppmerksomhet, så han fant ut at han skulle ta saken i egne hender… Han røyste seg opp ved baren og etter ett skritt bakover var han på vei mot baren med hode først…

Dreyer forteller sin versjon av hendelsen:
Jeg satt å koste meg med ei billig whiskybøtte (siden jeg måtte forlate den dyre forrige gang tok jeg ingen sjanse) i baren. Vi satt og pratet og den hyggelige damen bak baren kommenterte t-skjorten min, ”The vacation never ends…”. Noen minutter senere begynte alt å bli rødt… jeg prøver å komme meg på beina igjen og holder meg i barkrakken… jeg skjønner ikke hvorfor alle skal hjelpe meg opp igjen, jeg har da bare snublet… jeg ligger fortsatt på bakken men vil bort på benken… jeg sitter på benken men vil i hengekøyen… hvorfor er jeg på bakken igjen og hvorfor skal alle hold meg i armene, jeg kan da gå selv… hvor kom denne puten fra, og hvorfor ligger jeg på en grusplass jeg vil bort i hengekøyen og så ruslet vi bort dit. Men noen holder litt for harde grep rundt armene min, og de ville ikke slippe meg…

Clausen forteller sin versjon av hendelsen:
Vi sitter å prater, så røyser Dreyer seg opp for å gå bort til noen hengekøyer. Han tar ett skritt bak og det virker som om han kjenner igjen noen i baren for han peker og har ”heey, what are you doing here” tryne, før han detter fremover og druser hode i bardisken. Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, men Dreyer røyser seg opp igjen og sir ”alt er bra, bare litt svimmel” men han er ikke ferdig med å prate før han deiser i bakken en gang til. Her snakker vi ikke fylletull men fullstendig blackout og det er hode som får gjennomgå i det han smeller i bakken. Nå skjønte både jeg å folkene i og rundt baren at dette ikke var helt vanlig, og vi springer bort, det vil si jeg satt jo rett ved siden av. Vi røyser han opp, og igjen kommer der fra en lettere forvirret Dreyer ”det går bra, ingen problem”. Men det var det, for nok en gang ville han smake på grusen, bare denne gangen hadde han en bartender halvveis i mellom seg å bakken. Men like fort som han detter spretter han opp igjen, denne gangen får vi lagt han ned på en benk, men der ville ikke Dreyer ligge for han var jo på vei til hengekøyene… Så da var det bare å sette kursen mot hengekøyene, men etter tre skritt var det vist ikke så gøy å gå lenger. Vi var nå to så holdt Dreyer så godt vi kunne men Dreyer er tung i slapp tilstand. Så vi måtte gi etter å Dreyer blir nok en gang liggende på bakken. Denne gangen kommer en bartender med en pute…? og dytter den under hode på Dreyer… det er vanskelig å ikke le ide den iskalde bartenderen bare sir ”han kan bare ligge der”, da dette er rett foran baren, og det virker som om dette er helt vanlig. Det siste han sir er ”slapp av, det går bra” og så sjekker han om Dreyer har puls, eller som jeg ville sagt, sjekker om han lever…! Vell jeg fant fort ut at han ikke kunne ligge midt på gulvet så jeg fikk en annen bartender til å hjelpe meg med å bære Dreyer opp i hengekøyen, noe Dreyer ikke likte noe særlig og kommer med følgende setning ”hvem faen er dere, slipp meg”.

Men som sagt ”The vacation never ends” Så der lå vi, i hver vår hengekøy, Dreyer med lettere kutt skader i ansiktet og Clausen med turbann på hode. Livet er herlig dere!

Så vi har med dette hatt tubing oppe til ny vurdering i ontheroad crewets styremøte og blitt enig om å sette det ned fra en god nier til hen helt grei åtter på ”must do” listen. Happy Holidays!

Korrektur

Alt starter som en vanlig dag ved elven


Vi liker spesielt godt at det har blitt en turistatraksjon for eldre turister... "og til venstre kan vi se fulle ungdommer hoppe i vannet og leke i tuber"


Vi fant også igjen Kristin


Ehh.. ja vell...


Neste stopp sykehuset (looser!)


Dreyer syns dette er helt topp


Happy happy


Liten thaigutt... for de som er interessert i slikt.



Clausen har fått fyring på ene slynga...


"Gjørmejentene"
Funfact nr.1: Dette er siste bilde av Clausen som vi alle kjente han


Dette kan ikke være bra...


Clausen: At least my life is not boring


This is gonna leve a scar...
Funfact nr.2: V for Vegar!


30 min senere og Clausen er klar for fest!

Første gangen vi testet en slynge...

Ontheroad crewet går til manesjen

En litt sen kveld etter litt vell mange whisky bøtter, traff vi en knakende kjekk kar med navnet Bladowzki (vi vet ikke om dette er fornavnet eller etternavnet, men det er vertfall det vi kaller han). Og det tok ikke lang tid før vi oppdaget at dette var en kar som var ontheroad crewet verdig en samtale. Han hadde nemlig reist nesten hele livet, noe han også bar tydelig preg av der han satt i slutten av førtiåra, singel og halvveis ned i en flaske med rom. Det skulle nemlig viste seg at Bladowzki var direktør for et middelsstort sirkus, noe vi fant hysterisk morsomt. Vi begynte straks å fleipe med at vi ville bli med, og Clausen viste stolt frem sine sjongleringskunnskaper. Og etter en liten stund hadde vi inngått en avtale om å reise i lag med sirkuset hans og ende opp i England i slutten av august…

I det vi våknet dagen etter kommer vi på samtalen vi hadde med sirkus direktøren, vi fleiper litt rundt og lurer på om han mente alvor, noe vi ikke gjorde. Så etter en bedre frokost tok vi på oss turskoene og tuslet bort på sirkuset for å sjekke trykket, og kanskje fått sett en elefant eller noe annet morsomt. Det skulle vise seg at vi skulle få se mye, mye mer!

Vi var litt usikre på om han ville huske oss, siden han var rimelig brisen da vi traff han dagen før. Men vi hadde nesten ikke før kommet inn på området før han kommer mot oss med åpne armer å roper ”Chris” og noe som muligens skal ligne på ”Vegar”, etterfulgt av ”my friends”, ”my family” Det er i dette øyeblikket vi blir lettere skeptisk til hele situasjonen, og lurer på hva vi har rotet oss inn i.

Han tar oss med rundt og vi får hilse på alle som jobber der, her snakker vi alt fra dame med rødt skjegg til klovner og polske akrobater. Og vi blir presentert som ”The Amazing Norwegian Guys”, hva er det vi egentlig har sagt til denne mannen i fylla? Vi kan jo ikke en drit! Men etter en liten stund, finner vi ut at denne litt overivrige kompisen bare syns vi er ”amazing” og at jobben vår på sirkuset vil bli å hjelpe til med å rigge teltet, mate dyrene og selge billetter. Vi får også selvsagt mat og en liten slump med penger som holder til et par pils.

Vi vurderte lenge om vi bare skulle springe, men etter en liten diskusjon fant vi heller ut at sirkus i noen måneder ikke hadde vært så hakkende gale. Hvor mange kjenner du egentlig som har jobbet på sirkus? Nå kjenner du vertfall to…

Og med litt øving blir vi kanskje ”The Amazing Norwegian Jugglers” men dette er nok, og forblir nok bare en ønske tenkning. Men vi ser for oss at det kunne funket gjør ikke du?

Go Sirkus!

Lao Lao - Go Tube!

Dette liker vi, Laos viser seg å være verdt hver eneste time vi tilbrakte på den forbanna bussen. For her er alt laidback og folk er utrolig hyggelig, ikke minst er alt veldig billig. Noe som alltid hjelper.

Bare sånn for å forklare litt hva vi mener med ”veldig billig”, kan vi fortelle at vi kjøpte en liter med det lokale brennevinet ”Lao Lao” som faktisk er så lokalt at de ikke har etiketter på flaskene, hmm… dette hørtes litt kjent ut, lurer på om du få kjøpt det samme på sula… jaja, nok om det. Denne flasken kostet da altså 10’000 kipp eller rettere sagt er under ni norske kroner. Go alcoholic!

Vi er nok en gang i besittelse av eget hus, denne gangen en smule større en hva vi hadde i Thailand. Og restaurantene her er bare de kuleste, de har store ”senger” med bord i midten og alle har sin egen tv-serie som de sender hele dagene. De mest populære er Friends, Family Guy og Simpsons. Så her er det lett å bli sittende litt lengre en planlagt, men hei, vi har da ikke dårlig tid, har vi?

Vi benyttet også ene dagen til å leie oss en scooter for å sjekke hva som ligger rundt her. Vi fikk også med et håndtegnet kart som gav oss ”veibeskrivelse” til viktige ting som bensinstasjoner, marked og grotter. Veibeskrivelsen til bensinstasjonen var tennelig enkel, bare å ta første til venstre og krysse rullebanen til flyplassen!? Vi kjørte en liten stund etter dette ”kartet” før vi måtte legge det på hyllen. Vi endte til slutt i en liten lokal landsby som ikke kunne by på så mye mer enn vannmeloner og en barneskole. Så etter noen timer i ødemarken ble vi nødt til å snu, vi fikk da selvfølgelig tid til å se hvordan de lokale har det i dette landet også. Siden vi har gjort dette i alle de siste 5 landene vi har vært i, begynner det å bli samme opp igjen. Dog en artig liten gjeng som smiler når vi kommer rullende med neonbrillene våre.

Hovedattraksjonen her er å leie tube å cruise ned elva, hvor det ligger barer/utesteder som drar deg inn for påfyll av alkohol. Høres bedagelig ut ikke sant? Vell vist du tar deg en tur i gatene her, tar det ikke lang tid før du finner folk med brekte armer, krykker og stygge blåmerker i tryne. Dette skyldes at det faktisk ikke finnes noen regler her, og det hjelper lite at alle barene har montert noen jævla store slynger som lett kaster deg femten, tjue meter. Og med alkohol priser vi Nordmenn bare kan drømme om, er dette en litt farlig kombinasjon. Og som om dette ikke er nok, kan du også bestille såkalte ”Funny Shakes”, for den som liker å se verden med litt andre øyner. Så dette er muligens det mest morsomme …ehh, mener utrygge ”arrangementet” vi har sett. Synet av drita fulle jenter med teksten ”sperm container” på ryggen som slenger seg fra dårlig bygde tårn ut i elva og ”dommere” som sitter med poengtavle er rett og slett priceless!

Så etter en liten dag med å sjekke trykket, skulle vi endelig få testet tubing. Vi huket oss på Kristin (den hyggelige jenten som lånte oss penger slik vi kom oss inn i Laos) og hennes seks svenske venninner. Så dette kunne bare gå en vei, i tillegg til alle vinklene de kjempe slyngene ville slenge oss da. Det eneste som er litt kjipt her, er at utestedene må stenge klokken tolv eller et (dette er muligens den eneste regelen de har her) men hva gjør man da? Jo man starter drikkingen klokken ett. Dette medfører at en er ”full”stendig (nok en How I Met Your Mother, highfive) møkings klokken fire, fem. Noe som er et litt morsomt avbrekk fra den ellers så velkjente midnattsfylla.

Så for å oppsummere kvelden ehh… dagen, kan vi vell si at det var masse våte halvnakne damer, alt for mye billig alkohol, fete slynger og ikke minst tubene selv. En god nier på ontheroad crewets must do list (ti er nirvana).

Eneste skadene vi kan lokalisere så langt er litt såre kroppsdeler og Clausen har muligens brekt en tå igjen… Så dette ser vi på som en brakendes suksess!

Lao Lao - Go Tube!

Noen tilber buddha, andre denne doningen

Nei dette var da vertfall ikke barnslig!

Lakkverksted... for de som er interessert i slikt.

Kristin og de seks svenske...

Halvnaken dame i luften...?

Go Tube!

Kristin, den hyggelige norske jenten som lånte oss penger på grensen...

Clausen får teksten "the sexy beast" skrevet på ryggen...?

ps. man får ikke velge tekst selv...

Happy Happy!

Clausen & Kristin

Denne sklien måtte selvsagt testest, vi fikk riktignok beskjed om at det var to stk som hadde brukket skulderen... men dette var jo mange timer siden...

Etter en litt lang tur fikk vi nok, å prøvde å komme oss vekk fra elven (ilag med en hyggelig svensk jente vi møtte på bussen)

Og etter vi hadde funnet en tuk-tuk inntok Clausen og denne kompisen taket...?

Skal du til Laos blir det kaos...

Det var en gang… ja dette kan nok minne litt om et eventyr …nei forresten det kan det ikke, det er bare nok en historie til ontheroad crewets ferie blogg.

Vi hadde nå kommet oss til Ha Noi, og fått booket oss inn på et ”hotell”, vi lurer stadig på hvor grensen går for å kunne kalle noe hotell. Men men rommet var ikke så veldig ille, det hadde trossalt en seng, og etter at vi hadde fått rappa en fjernkontroll til aircondition anlegget fra et annet rom (finneren er vinneren), ble dette rene suiten. Vi hadde til og med egen balkong, riktig nok var ”døren” ut til den en smule sliten, men den var veldig lett å åpne, både fra innsiden og utsiden (jo da veldig trygge greier).

Vi stilte oss selv og onkel google det samme spørsmålet, hva var det å finne på i denne byen… svaret ble ingenting. Bare enda en by, med et par gamle hus og noen statuer. Stemningen ble derfor stor når vi fant turens billigste pils! Her snakker vi 3000 dong for en halvliter eller rettere sagt en krone!!!

Gleden ble kortvarig ide vi innså at vi måtte være ute av Vietnam den 23. Mars pga. at vi bare har 15 dager med visa. Noe som ville gi oss to dager på denne plassen, egentlig mer en nok. Dette skulle vell ikke by på særlig store problemer, …eller skulle det? Vi fant ut at vi nok en gang skulle gå for transportmiddelet, buss. Vi bestilte turen med ”hotellet” vi bodde på, siden det absolutt skulle være billigere enn alle andre. Vi er da ikke helt dumme så vi sjekket selvfølgelig prisene med andre selskaper, og fant et par som var noen dollar billigere. Da vi kom tilbake med den informasjonen klarte vi til slutt å få det for det samme der også. Så da var det bare å lene seg tilbake å vente på bussen neste dag.

23 mars, 12 timer til vi må være ute av landet (i spenningsserien 24, hadde du nå hørt: tikk - takk, tikk – takk) klokken er 12 på formiddagen og vi har akkurat sjekket ut, når problem nummer en kommer snikende… kompisen i resepsjonen skulle plutselig ha tax (skatt) på både rommet og turen, og vi fyrer på alle pluggene. Vi har aldri betalt tax på noen av hotellene vi har bodd på og heller ikke noen av turene vi har booket, så vi er rimelig sikker på at dette bare er et siste nikk for å vri noen ekstra dong ut av oss. Etter veldig, veldig mye krangling å kjefting klarer vi til slutt å få jenka prisen til et passende nivå. Det er ikke det at det er så utrolig mye penger det er snakk om, men for oss blir dette en prinsippsak.

Lettere irritert stikker vi for å få oss en bedre frokost, Clausen har hatt for vane/uvane å alltid ha for mye penger siste dagen, så han blir alltid sittende igjen med noen slanter i det vi reiser over grensen. Men denne gangen er alt bedre planlagt, og i det vi skal til å reise har vi bare 30’000 dong eller ca. 12-13 kroner hver, noe som burde holde til litt vann og mat på veien til grensen. Turen til grensen skulle ikke ta mer en 7 timer så dette så vi på som et steinkast.

Vi setter oss ned å venter på bussen som skal komme å hente oss klokka fem, og ti minutter for sen, rettere sagt meget presis, kommer det en kar å vinker på oss. Vi slenger sekkene på ryggen å følger etter, det var bare det at denne karen skulle ikke kjøre oss men bare vise vei. Og som om det ikke var nok, kjørte han scooter mens vi måtte springe etter så godt vi kunne med store backpacker. Da vi kom frem til plassen hvor bussen skulle plukke oss opp viste det seg at bussen ikke gikk før 17.45, så vi setter oss ned å venter.

Så kommer en av det velkjente minibussene, og her snakker vi trangt. Vanlig vis er det trangt nok med et par personer i overlast på en slik bil. Men når alle i tillegg har en gedigen backpack på størrelse med en forvokst dverg blir dette utrolig trangt! Men etter en liten time ser ting lysere ut, vi blir sluppet av i veikanten og får beskjed om at vi skal bytte buss. Stemningen er meget høy i det en stor men gammel buss runder svingen og stopper, alle snakker om hvor digg det skal bli og få en skikkelig buss. For noen idioter vi var…

All bagasjen blir slengt opp på taket og vi går inn i bussen. Her sitter det kanskje ti lokale fra før alle med doble seter så de kan ligge å sove. Vi sprer oss utover resten av setene og alle er fornøyd. Helt til ”diktatoren” kommer inn i bussen, dette blir i senere tid også omtalt som ”mannen med lommelykten”. Han begynner å kjefte å peke og skal ha alle ”turistene” bakerst i bussen (for dere som har kjørt gamle busser med bladfjører, vet a det ikke akkurat er den mest gunstige plassen å sitte når du skal kjøre på dårlige veier). Når noen prøver å snakke til han kommer han med følgende setning: ”quiet, don’t talk!”. Og om man ikke flyttet på seg begynte han å dra i t-skjorten og slå. Det skal vel sies at dårligere behandling har vi ikke fått …noen gang! Vi begynner å kjøre og alle er meget forbanna, og det hjelper ikke mye å se på det små lokale folka som ligger å godter seg i dobbelsetene. Etter en liten stund prøver en av jentene å sette seg frem et hakk for å få bedre plass, dette blir selvsagt oppservert og en kjefting uten sidestykke starter, dette går såpass inn på den stakkars jenten at hun nesten begynner å grine. Clausen er så forbanna at han må slenge innpå et par valium for å roe seg ned (noe som sener skal vise seg å ikke være det smarteste han har gjort).

Clausen: Jeg blir så forbanna på idioter som har et liv som suger og en jobb som gjør at de tror de kan leke gud, de stiller i samme gate som dørvakter. Det har en kjedelig ni til fire jobb og en kjerring så peser dem hjemme, og på lørdagen står de utenfor et utested å tror det eier hele jævla byen. Forbanna tapere! Få dere et liv!

Vell, tilbake til valiumen, det er tydeligvis ikke helt lov å selge valium her, så her snakker vi inn på bakrommet og i bunnen av c-vitamin eska… Clausen hadde kjøpt disse til bussturen fra Hue til Ha Noi, de lå riktignok ikke i original emballasje, det vil si de hadde ikke emballasje i det hele tatt, kom bare i løsvekt… Disse fikk fort navnet trygdevalium, siden vi er ganske sikker på at dette er såkalte ”same same” piller. Clausen hadde prøvd 40mg på vei til Ha Noi uten noe særlig merkbar virkning, nå skal det også legges til at Clausen er omtrent immun mot alt av smertestillere. Men siden han hadde fått krampe i magen av dem tok han bare to denne gangen, og det er han ganske glad for. For etter tjue minutter begynner han å få problemer med, ehh… alt! Han klarer så vidt å sitte oppreist å prate er bare å drite i, å det er i dette øyeblikket en hyggelig blondine fra Sverige snur seg får å spør om det er greit at hun tar bak sete litt… Konklusjon: ”same same” er ikke ”same same” vertfall ikke når det kommer til medisiner.

Turen går videre og Clausen kommer til seg selv …etter hvert. Det vi reagerer på er at vi stadig stopper å tar på flere lokale og tilsynelatende alt dem eier. Så etter et par timer med leken ”la oss se hvor ubehagelig vi kan gjøre det for turistene” Var hele bussen fylt opp og da snakker vi hele! Midtgangen full i rissekker, esker med alt fra øl til tøymykner var stappet under alle setene for å være sikker på at du hadde null beinplass. De lokale måtte også lide litt så de ble sittende tre i hvert sete, det ble også plassert ut røde plast krakker i midtgangen. Det var faktisk ikke fysisk mulig å få flere inn i bussen, trodde vi… riktignok tjue minutter til å vi stopper, nok en gjeng entrer bussen, er det mulig! Vi kommer nok aldri til å klage på kollektivtransport igjen.

Folk sitter å leser i Lonely Planet bøkene sine å begynner å bli stressa i det vi nærmer oss grensen, dette skal vist være den verste grensen å krysse i Asia. Og det er i dette øyeblikket vi oppdager at denne bussturen som skulle ta 7 timer nå har tatt 12, og vi er nå kommet inn i 24 mars… En dag overstay. Og bedre blir det ikke når folk begynner å snakke om visum og hvor mye det koster… Vi hadde jo bare 30’000 dong som vi hadde svidd av på småkaker og vann. Vi krysser fingrene å håper på en minibank ved grensen. Men nei, ingen minibank dette er første grenseovergangen så her skal vi bare ut av Vietnam. Det koster en dollar, penger vi ikke har, får å få dette stempelet (bare svindel). Men vent nå litt, Clausen drar opp tre dollar han hadde til overs fra Cambodia, dette ser lovende ut, men vi har jo en dag overstay. Vi slenger passene på disken ser en annen vei å krysser fingrene. Og endelig litt flaks, de legger ikke merke til at vi har vært der forlenge så vi hører den velkjente lyden av stempel som slår mot passene våre.

Nå var vi klar for neste problem, visa. Vi må gå til neste grenseovergang og vi ser etter en minibank, men nok en gang nei, det finnes ikke. Å nå skal vi punge ut 35 dollar hver og der stod vi Clausen men en dollar og Dreyer med en neve med penger i lokal valuta, tilsvarende fem seks kroner.

Vi springer rundt å prøver å snakke med de som jobber der, men ingen vil hjelpe oss. Og ikke snakker de engelsk heller (kanskje det var derfor de ikke ville/kunne hjelpe oss) Vi finner til slutt en kar som kan engelsk og han forteller oss at vi må prøve å låne penger av bussjåføren, du husker diktatoren? Vell han var vår eneste sjanse, og ikke snakket han særlig mye engelsk heller. Så det første gangene vi prøvde å snakke med han bare freste han til oss å peket mot passkontrollen. Det eneste vi hadde oppnådd så langt var å finne ut at det ikke kostet 35 men 36 dollar, kompisen med stempelet skulle også her ha en dollar for strevet. Vi så etter andre muligheter, og endte opp med å få låne 35 dollar fra en utrolig hyggelig og sjarmerende Norsk jente (kristin) Norge stiller opp vet du. Dreyer fikk også vekslet inn småpenge sine å hadde fått en dollar til, så nå hadde vi hele 37 dollar, nok til at en person kunne krysse grensen, dette ble backup planen.

I et siste forsøk på å få noe fornuftig ut av bussjåføren klarer vi å få med oss kompisen som kan engelsk opp til bussjåføren. Etter mye frem og tilbake blir Clausen med inn på ett kontor hvor det sitter en sjef, og etter litt diskusjon dem i mellom, begynte diktatoren å rope å skrike til Clausen at han skulle dra seg ut…? Letter forvirra av situasjonen kommer Clausen ut i gangen for å prøve å forklare Dreyer hva som skjer …ehh, problemet er bare at han ikke vet hva som skjer. Etter noen minutter kommer diktatoren og hans høyre hånd ut, og ingen av dem sier noe til oss. Alle var for lengst kommet seg inn i bussen og det var bare vi to igjen på hele grenseovergangen. Men plutselig kommer de tilbake å lurer på hvor mye vi trenger, vi sier 36 dollar, og jammen bladde ikke ene kompisen opp pengene. Lykkelig tusler vi bort til luken for å få stempel, denne karen hadde selvsagt gått for dagen så her måtte det ringes, vi ble stående å vente på at han skulle komme tilbake og når han endelig kom stiller han sjefsspørsmålet ”hvor er bildene deres?” vi hadde selvsagt ikke noe bilder, så løsningen ble at han skulle ha to dollar… Clausen som i all forvirringen hadde prestert å låne en dollar for mye av diktatoren fisker denne opp av lommen og en liten diskusjon senere hadde vi endelig fått visum. Lett som en plett!

Vi hiver oss på bussen og etter at noen lokale har fleipet med oss og dratt ned shortsen til Clausen sitter vi nok en gang på bussen mot Vang Vieng. Som sagt var ikke dette den nyeste bussen i gata, noe som ble gjort enda klarere når vi måtte tømme halve bussen for å komme oss opp en bakke. Og en time senere var det klart for litt mekking, det hadde nemlig røke noen viftereimer. Og som toppen på kransekaken holdt Dreyer på å bli giftet bort til datteren til mais-mannen. Dreyer ble også forsøkt skjenket på det lokale brennevinet ”risvin” som mais-mannen hadde på en cola flaske. Så etter alt for mange timer med forskjellige komplikasjoner kommer vi endelig frem, bare til å finne ut at vi er på feil plass… Så da var det ikke annet å gjør enn å huke en tukk-tukk få han til å kjøre oss til den andre busstasjonen (hadde vert for enkelt om bussen hadde gått fra samme stasjon) bestille to billetter, og denne gangen litt flaks, det var nemlig de to siste setene og bussen gikk om 15min. Og etter tre og en halv time på denne bussen var vi faktisk fremme! Eneste knekken var at vi ikke klarte å runde 30timer, bussturene våre endte bare på 29,5 timer…

Så nå håper vi faen med Laos er bra!

Skal du til Laos blir det kaos...

På vei til Ha Noi


Clausen så en kompis gjøre et nytt triks...


Så da var det bare å stikke hjem å øve


Men han ble fort lei, og gikk tilbake til bayas på heltid


Steik kor e lika deilige dame som poserer!


Kjøp en sjampo og få med to kjøkkenglass...?


Vi var ikke klar over at du hadde startet café her nede Cathi...


men så skal det ikke store invisteringen til for å starte bedrift her nede... forresten en super frisørsalong!


Denne kompisen veier faktisk bare 51 kilo...?


AlternatiVespa


Blue Butterfly, ikke største restauranten i gata men god mat hadde de!


Hell on Wheels!

Litt fult...

Vi vet ikke helt hva det betyr men håper "diktatoren" blir utsatt for det.

Blomsterdrage... for de som er interessert i slikt.

Svaret på forrige bloggs spørsmål

Som sagt fortalte vi i forrige blogg at vi hadde bestilt noe litt uvanlig med skredderen. Clausen hadde nemlig fått en super idé, dressboxer. Og da mener vi ikke boxer til å ha under dressen, men boxer i dress-stoff. Her snakker vi Italienske stoffer i ypperste kvalitet. Og bare for å toppe det hele fikk vi sydd på navnene våre, så vet vi hvem som er hvem når vi springer rundt.

That’s the way we roll!

Med hjarte på rette staden...?

Nest siste dagen i Mui Ne oppdaget vi en ting vi ikke hadde vært å sett. Det dreide seg da om ei elv man kunne gå i, og et fossefall. Det var da ikke annet å gjør enn å bruke siste dagen på å sjekke ut denne tingen, kalt Fairy Stream. Vi kom bort og ble selvfølgelig møtt av en hel gjeng med små unger som ville guide oss mot litt penger. Siden vi har begynt å leve på ”budsjett” eller bruke mindre penger som det også heter, kan vi selvfølgelig ikke kaste vekk penger på slikt (selv om vi snakker 3-4kroner her). Siden vi stod midt i elven var vi temmelig sikker på at vi skulle klarte å guide oss selv opp til fossen… Vi fant til slutt denne ”fossen” og ble vel ikke akkurat slått i bakken av de massive vannmengdene, men dog det var en stilig foss. Vi klatret opp en liten fjellside for å finne ut hva som befant seg oppe på den lille klippen hvor fossen var. Det var da vi oppdaget noe helt fantastisk. Her snakker vi om ei strand oppe på fjellet, strand(a)fjellet… hadde dette vert en episode med ”How I met your mother”, hadde dette selvsagt blitt en ”high five” (for dere som ikke ser på ”How I met your mother”, start nå!) Her fant vi ei lang strand med palmer og alt som måtte til for å kunne kalle det ei strand. Det manglet selvsagt en vesentlig ting, nemmelig sjøen. Siden denne stranden som sagt låg oppe på en fjelltopp… det er lenge siden ontheroad crewet har sett noe lignende.

Som sagt har vi begrenset med dager her i Vietnam, så det var ikke annet å gjøre enn å hive seg på en buss å komme oss videre. Neste stopp på kartet var Hoi An. Vi fant fort ut at denne byen ikke hadde særlig mye å tilby, så vi bestemte oss for å reise dagen etter. Men med litt flaks så det ut som om vi akkurat skulle rekke å bli med på en tur til noen ruiner, vist vi tok trygdeversjonen med buss tilbake. Denne turen var nemlig en time kortere enn om vi skulle ha kjørt båt, noe som gjorde at vi akkurat ville rekke bussen videre til Hue.

Men så skjer det noe uventede, i det vi spør om prisen på noen sko får vi vite at de lager alle skoene ”coustom made”, så det var bare å peke på en sko i butikken eller i en katalog, og så var det bare å finne farger, mønster, bokstaver osv… etter dette var det bare å ta en tre-fire mål av foten pluss ett omriss å vips, dagen etter er du i besittelse av et par splitter nye coustom made sko! Dreyer var ikke sen om å bestille seg et par, og sprang rundt i butikken som en liten guttunge på julaften. Men siden han skulle være så jævla kreativ, tok det selvsagt ”litt” lengre tid å lage dem. Så her måtte vi bare smøre oss med tålmodighet og tilbringen en ekstra dag.

Dreyers nye "costume made" sko

Vi så da muligheten til å oppgradere trygdeturen til en tur verdig ontheroad crewet. Vi er litt usikker på om vi bare har sett jævla mange ruiner/templer, men det er liksom ikke helt det samme lengre, men det var sikkert veldig fint. Vi må vell også legge til at dette var den mest organiserte turen vi har vært på. Siden Hoi An ikke har så mye å tilby var det tydelig at alle turistene som er på denne plassen skulle på samme turen, noe som resulterte i at vi ble en del av en gruppe (å ja, vi fikk et navn… vi var nemlig ”kamel gruppen” WTF!) jaja, vi syns egentlig bare dette var morsomt, lenge siden vi har vært på charterferie.

I det vi kommer tilbake tusler vi litt rundt og ender opp på en plass hvor det bare har en masse stoff (ikke den typen man putter i nesen, men slikt man lager klær av) og det er her Clausen får en genial idé! Og etter en litt merkelig diskusjon og en del rare blikk og latter fra lokalbefolkningen, hadde vi nok en gang en henteseddel på noe håndlaget noe… Vi tusler meget fornøyd hjem og er begge enige om at det hadde vært en bra dag.

Men hva var den geniale ideen? Og hvorfor ler lokalbefolkningen?

Med hjarte på rette staden...?

Happy happy!

Dritungen


Clausen tester ut hvordan The Flintstones hadde det...

Alltid noen som ikke klarer å holde seg på veien...

Nei guuuud så fint du!

Clausen leter etter noe...?

The Fairy Stream

www.ontheroad.no

Strand(a)fjellet

(bare morsomt for de som er fra sunnmøre)

Dreyer på tur, aldri sur

Vietnam

MTVespa

Slapp av, det er ikke vi som har giftet oss...

Vi fikk endelig prøvd en sovebuss!

Lampe... for de som er interessert i slikt.

Dreyer designer sine nye sko!

Ehh.. ja vell...

Kakedama!

My Son Temple

Mer av My Son

Tungt lasta sa du...?

Hvem kan segla for utan vind...

Still going strong!

Vi kom selvfølgelig inn i Vietnam uten problemer, utenom at det tok en liten time og krysse grensen. På bussen traff vi på en svensk kar som hadde tatt seg litt fri fra studiene i Japan. Han hadde valgt å reise noen måneder rundt i sør-øst Asia for å sjekke trykket. Vi slo følge når vi kom oss ned til Saigon og heiv oss inn på samme hostelet for å spare penger. Han hadde også vært på samme Full Moon partyet på Koh Phangan som vi hadde vært på. Det var da vi begynte å dra kjensel på han, vi sjekket gjennom bildene vi hadde, og jammen det hadde vi ikke klart å tatt bilde av han. Og da er det snakk om 1 av 20-30 tusen mennesker på ei lang strand…

Siden det eneste vi viste om Vietnam hadde med krig å gjøre, så vi for oss et krigsherjet land med masse ruiner og oppbrente biler. Siden de gav opp krigen i -75 kan vi nå rapportere herfra Vietnam. Det finnes ikke noe spor av krig eller elendighet og kunne like gjerne vært en storby i hvilket som helst annet land. For uten om en liten ting, det finnes 5 millioner motorsykler i Saigon, noe som bidrar til en helt syk trafikk som ikke ligner grisen. Vi følte oss meget bereist en liten periode og trodde vi hadde sett en del, men dette er toppen av kransekaken. Flere sykler skal man lete lenge etter.

Vi fant ut at vi kunne ta oss en liten tur rundt i byen for å se hva Saigon, eller Ho Chi Minh som byen egentlig heter, hadde å tilby. Vi kan vel konkludere med en spennende storby som har det en storby bruker å ha, samt masse motorsykler. Hele byen er vel oppbygd rundt dette og de fleste butikkene selger sykkelutstyr eller er sykkelverksteder. Etter en lang tur endte vi på en benk i den lokale parken. Vi er enda ikke sikker på om dette var et bra eller dårlig sjakktrekk men vi har da gjort det. Denne parken blir brukt til hovedsaklig to ting av de lokale. Det første er at alle skal trimme der, som i at de skal springe/gå rundt og rundt i timevis. Det som er mest irriterende er at unge folk bruker det for å treffe turister så de kan øve seg på å snakke engelsk. Det er vel morsomt de første 5 minuttene, men når vi har suttet der i 3 timer og pratet med 20 forskjellige begynner det å bli døvt. Vi traff på en som absolutt hadde masse på hjertet, og han hadde selvfølgelig at par artige hobbyer. Det første var karaoke, noe som i seg selv er artig siden det er snakk om asiater. Da vi sa vi ville vær med han på karaoke fikk vi et show uten sidestykke. Han satt å klappet i hendene og viste ikke hvor han skulle gjør av seg for han var så glad, han så ut som en liten mongis som hadde fått sjokolade. Siden ikke noen andre ville vær med måtte vi legge denne planen på hyllen. Vi takket til slutt for oss og trakk oss kjapt tilbake til hotellet.

Dagen etter var satt av til å utforske noen tuneller som var litt utenfor Saigon sentrum. Disse tunnelene ble brukt av den lokale befolkningen som skjulested under krigen. De var så godt gjemt at ikke amerikanerne fant dem før langt ut i krigen. De lokale holdt til under der på dagtid, og kom opp av masse små hull i bakken om natten, og da kunne de omringe amerikanerne og drepe de. En annen litt morsom ting var at de hadde poengtavle hvor de krysset av hvor mange amerikaner de hadde drept, og det ble selvsagt delt ut medaljer til vinnerne. Et meget genialt triks og en artig tur. Vi fikk selvfølgelig prøve å krype i noen ”turist” tunneler som var laget litt større for turister. Det skal ha vært rundt 20 mil med tunneler om vi husker rett. Så etter en dag med historie fant vi det for godt å reise videre opp gjennom Vietnam. Vi har som sagt bare fått lov å tilbringe 15 dager i dette landet, så vi må begynne å bli effektive.

Turen gikk da til en liten by kalt Mui Ne, vi viste ikke noe om denne ”byen” i det vi ankom. Men det skulle vise seg å være en meget koselig by eller ”fishing village” som det også heter, med lite turister. Vi fikk diskutert oss frem til en meget behagelig pris på et hotell med navnet Windsurfers Resort, fett ikke sant? Vi kan vell ikke skryte på så bra rom siden Vegas, så dette var rene luksusen. Vi fant oss en restaurant med utrolig hyggelig betjening som fort ble stam plassen vår (vertfall i noen dager). Og inne på denne restauranten hang det store bilder fra Mui Ne, og det skulle vise seg at ontheroad crewet endelig skulle få muligheten å besøke en ørken! Så etter at vi hadde fått betjeningen til å peke hvilken retning ørkenen låg, var det bare en ting å gjøre, leie en motorsykkel å kjøre til vi ser sand. Ps. ørken er varmt og tungt å gå i, ikke egnet for ontheroad crewet. Men hva gjør en ikke for fansen…