På vei til tre små...

Etter noen dager på hostelet med det fengende navnet, Ninja! Så også Japan ut til å bli en historie fra fortiden. Her satte vi kursen mot det store og ukjente Kina og Shanghai. Det vi viste om Kina i det vi landet litt utenfor Shanghai, var vel følgende, "alt" er laget der, der bor kinesere, de har en lang mur, de er litt smaløide, der bor over 1 milliard kinesere og de har nettopp arrangert OL. Foruten om dette var vi meget blanke, dette skyldes selvfølgelig ikke dårlig planlegging, men vår overraskende reisemåte. Da blir vi aldri missfornøyd med noe, siden vi ikke vet å savne det.

Da vi skulle spør oss fram på flyplassen for å finne en måte å komme oss til hostelet, finner vi fort ut at vi har en utfordring i vente. Å finne kinesere som kan prate engelsk er like lett som å finne en hvit person på Holmlia. Vi finner tilslutt noen som kan hjelpe oss, og vi setter oss på en buss. Da vi nærmer oss Shanghai sentrum oppdager vi en rekke hus med litt spesiell arkitektur. Dette er vel den byen vi har sett flest spesielle arkitekttegnede skyskrapere på hele turen. Det finnes ikke en eneste vanlig skyskraper, og her snakker vi lyseffekter, buer, skulpturer, vinkler og høyder utenom det vanlige. Vi finner også ut at de har fått plass til verdens høyeste hus. Dreyer drar kjensel på det høyeste huset og mener han har sett det på Discovery. Og jammen var det ikke det huset, og det var ferdig og hadde kun vært åpent i en måned.

Vi har prøvd en del kinesiske restauranter med variert resultat. Dette har ført til at vi har blitt vanemennesker når det gjelder frokosten. Vi har hele turen vært veldig bestemt på at vi aldri skal spise samme plass to ganger, for å få en større bredde på matutvalget vårt. Siden vi ikke alltid blir like mett når vi spiser middag er det viktig å ha spist en solid frokost, så derfor har vi syknet så lavt at vi velger samme frokosten vær dag. Siden vi er de enste hvite i området trenger vi ikke handle med folk mer enn to ganger før vi er stamgjester. Så når vi har vært å spist forkost på McDonald’s (jepp, vi er stamgjester der også, og alle vert hva vi bestiller) går vi bort til ”kakemannen”. Han ser oss i det vi er nesten et kvartal unna, og da spretter han opp og gjør klar to stk kaker til oss, som vi bare plukker opp når vi passerer ”butikken” hans. Han er en lokal ”kakemann” som lager noen små tjukke sveler/boller i en liten vogn med hjul som han triller rundt på.

Vi hadde lenge hatt lyst på egne visittkort, og endelig fikk vi ut fingeren å fikk laget oss en logo og ett design. Vi trodde lenge at det var selve designet som skulle ta lang tid og selve trykkingen skulle gå som en lek. Vell, der tok vi skammelig feil! Siden vi befinner oss i ett litt snodig strøk i utkanten av Shanghai hvor absolutt ingen snakker engelsk, skulle dette vise seg å by på en del problemer. Etter litt vandring fant vi ett ”trykkeri” i en 2x3m stor butikk halvveis ut i gata. Vi bestemte oss for å gå ”inn” å spørre på pris. Etter en halvtime tror vi at vi vet prisen og størrelsen på visittkortet. Så da var det bare stikke bort på hostelet for å fikse siste finishen og få størrelsen til å stemte. Nå trodde vi at det bare var å levere minnepennen og hente kortene litt senere, vell det var det ikke… For det var vist en del ting som var litt uklart. Vi skulle ha to forskjellige fremsider og samme baksiden, høres lett ut ikke sant? Vell ikke glem at de ikke snakker noe engelsk. Til slutt endte vi opp med google translate og for å si det sånn engelsk–kinesisk fungerer utrolig dårlig, tro oss. Vi har vell sjeldent sett merkligere sammensetninger av ord, men etter at Clausen hadde svettet en halvliter og drukket tilsvarende mye homsecola eller cola light som det også heter. Var både vi og hele familien fornøyd. Ja hele familien, for her var nemlig alt som kunne krype å gå samlet for å se og prøve å forstå hva de to hvite ville frem til.

Dagen etter var det bare å finne fram spaserskoene og spasere ned på det lokale trykkeriet. Og der hadde de faktisk klart å laget 400 helt korrekte visittkort til Dreyer & Clausen.

På vei til tre små...

Shinkansen


Jordingfeil sa du...?


Vi hadde litt tape til overs etter å ha sendt hjem noen pakker. Clausen mente det var en god idé, helt til han skulle ta den av...


Nei vettu ka... ditta blir for spesielt!


Who saves us?!


Shanghai by night
(vi har sett andre turister som har leiket seg med lukketiden)


Ekorn... for de som er interessert i slikt.


Småguttene har fått seg smågodt.


Verdens ant høyeste hus (492m)
Check! vi var selvfølgelig på toppen (verdens høyeste utkikspost)


Livet er hardt og brutalt...


Hei og hopp, nye salgsvenner er topp!


Vi kom over en litt artig butikk der de solgte haiskinn, skinnsaks, hulldor, skinnreimer, stålbøyler og andre morsomme ting.


Så etter en litt lengre stund enn antatt endte ontheroad crewet opp med meget ekslusive iPod vesker i haiskinn.

Japan sa du... ?

Da vi følte oss ferdig med Hiroshima satte vi kursen oppover landet Japan i retning Kobe. Vi viste selvfølgelig fint lite om denne byen også, foruten at det raske toget vi tok stoppet der. Så vi hoppet av, og tok et lite lokaltog for å finne veien til hostelet. Siden vi ikke har blitt helt klok på dette gatesystemet i Japan måtte vi ty til profesjonell hjelp. (det er praktisk talt umulig å finne en adresse, det er inndelt i områder og ikke gater så … ) Så vi måtte stoppe en lokal dame å spør om veien. Hun beklaget seg så meget siden hun ikke viste hvor det var, men så tok hun opp telefonen og ringte en venn. Denne vennen viste selvfølgelig hvor det var, og vi fikk da denne damen vi stoppet til å følge oss bort. Siden vi trodde hun skulle denne veien, men da vi kom fram viste det seg at hun skulle andre veien. Så vi takket for guidingen og hun forsvant tilbake der vi kom fra, så takk til den ukjente japanske damen.

Det hostelet vi var kommet på nå var vel det vi kaller et lite lokalt hostel uten så mange fasiliteter. Den eldre mannen spurte når vi ville checke ut, og vi tenkte vi skulle vær storkarer og velge et meget tidlig tidspunkt, nemlig 10.00. Men det var tydeligvis for seint, siden man måtte sjekke ut før 9.30!? Vi fant fort ut at vi var de eneste som bodde i det 4 etasjer store huset, foruten de som to pensjonistene som drev og eide stedet. Husreglene var meget enkle. Varmevannet var kun å finne fra 17.00 til 22.00 og fra 07.00 til 09.30. Air condition var fra 17.00 til 20.00, mens tv’en var fra 17.00 til 22.00 og fra 07.00 til 09.30. Og om vi ikke skulle ha nytt sengetøy var det bare å sette søppelbøtten utenfor rommet kl.07.00 !? Etter en lang dag i Kobe skulle Clausen hoppe opp i sengen for å slappe av. Clausen fant for ut at det ikke var noe vanlig madrass, her var det en sponplate med et lake på. Så om det var veldig behagelig, nja vi har bodd bedre. Men vi overlevde dette oppholdet også.

Tiden i Kobe gikk vel med til litt sightseeing og en tur innom en sykt lang handlegate under tak, og her snakker vi mange kilometer. Vi tok også å slo på stortrommen og tok cable car opp på fjellet bak Kobe, så vi hadde god utsikt og muligheten til å sjekke ut mange fine blomster.

Vi forlot også Kobe med mange gode og fine minner, og hoppet på toget videre til Kyoto. Når vi skulle sette oss ned på toget merket vi at setene våres var opptatt, og vi var havnet i en vogn som var full av skolejenter. En av lærerne kom bort til oss og vi konkluderte med en feil fra billetteselskapet gjorde at de hadde bukket dobbelt. Vi tilbød oss selvfølgelig å stå de neste ti minuttene til denne skolen skulle av. Da fikk vi satt oss ned på de velfortjente plassene, og det tok ikke mer enn to min før det stod to eldre japanere og mente de også skulle sitte der. Siden vi ikke kan et kløyva ord japansk, og kun kan lese tallene på billetten. Oppdaget de to eldre japanerne at vi var på feil tog!? Vi hadde da hoppe på det superraske lyntoget til Kyoto som vi ikke kunne ta med vår billett, isteden for det som bare er kjemperaskt. Så vi flyttet sete og var framme 20 min før, så vi tok det med knusende ro og rullet majestetisk inn på Shin-Kyoto.

Vi var en rask tur innom hostellet for å legge fra oss bagasjen, da vi møter på to andre backpackere fra London, Leanne og Louise. Vi slo av en liten prat med dem, og så avtalte vi møte med vår gamle kjenning fra Hawaii, Shin. Han bodde nemlig i Kyoto og hadde lovet oss guidet tur i Kyoto om vi kom innom. Så da møtte vi han og fikk en innføring i den japanske kulturen, og svaret på alle spørsmålene vi hadde. Som for eksempel hva ”mas” betyr, noe som er en høflig ending på ”alle” setninger. Vi prøvde oss på noen eksempler, men det funket selvfølgelig ikke på noe av det vi foreslo. Ettersom vi kun planla en liten guidet tur stilte vi i shorts, slippers og t skjorte. Etter en liten middag endte vi på en lokal Engelsk Pub midt i Kyoto. Vi ble sittende å drikke her, siden de hadde Happy Hour og prisene ikke var så ille gale. Dreyer klarte også å vinne to stk musematter der!? Og som ekte sunnmøringer klarte vi å doble, så nå har vi 4 Jack Daniel’s musematter. I det vi er godt i gang, observere Dreyer to kjenninger borti lendet, og Clausen er ikke verre på den enn å hoppe opp i stolen og rope bort til dem. De kommer bort å setter seg og vi er alle like forbauset siden vi har havnet på samme bar i en meget stor by kalt, Kyoto. Det var nemmelig de to hyggelige jentene fra hostelet, Leanne og Louise. Vi ble sittende å drikke der neste hele natten før vi tok turen bort på en meget merkelig nattklubb. Vi kan vel si at dette var et sjekkested for spesielt interesserte, og siden vi kom inn i antrekkene våres var det ikke mye ”dresscode”, eller var det? Vi hadde i alle fall en kanon kveld med våre 3 nye venner fra rundt om.

Dagen etter rakk vi dessverre ikke en ny guidet tur med Shin, men vi får takke for initiativet. Vi måtte sette kursen mot Tokyo, og vårt nye hostel ved navnet, ”ett eller annet” NINJA! ( Vi kan vel innrømme at vi valgte kun hostelt pga navnet, siden vi ikke har sett noen Ninja enda. Vi sover også med åpent vindu i håp om en Ninja skal klatre opp, noe vi har stor tro på at en ekte Ninja klarer. Go Ninja! )

Japan sa du... ?

Clausen og småjentene med japan-tegn.


Toalettpapir med tegneserie!?
(nei vettu ka, ...ditta blir for spesielt!)


Livet er hardt og brutalt, der var fira andre massasjestoler vi også måtte teste.


Viktig å holde seg fast...


Crew member at A-Bomb Dome.


Clausen prøver fredsklokken...


Mens Dreyer hjelper flittige skoleelever.


Vanlig sykkelbekledning, "sveiskemaske" og håndposer mot sol.


The Crib.


Homotape... for de som interessert i slikt.


Gangfelt sa du...?


Lokale brannmenn som har kjørt fra tøfflene...


En snurt kompis, men bamser har han!


Kobe Harbour.


Dreyer måtte kjøpe seg dame i Japan.


Clausen gikk for den litt yngre modellen.


Selv med kjøpestopp, så Dreyer sitt snitt med å utvide solbrilleutvalget.


Verdens lengste hengebro


Clausen, Louise og Shin O på Sam&Dave


Hei og hopp, slippers er topp!


Leanne og Clausen... what the... ?


Clausen har delt ut partyutstyr.


Hei og hopp, nye venner er topp!


Clausen, Shin O og ei som hadde bursdag?


Clausen og Dreyer drar en Usher, eller solbriller på utested som det også heter.


Getting cosy.




WTF!? flott skal det faen meg vær!
(musikken er på toalettet)

Hvem vant vegetaruken?

Den som kan krone seg med tittelen årets vegetarianer er Clausen med sine 77kg mot Dreyers svimlende 78kg! Så for dere som ikke er så rask i matte betyr dette at Dreyer har gått ned 0,6kg mens Clausen har trimmet bort 1,6kg… Noe som nå resulterer i at Dreyer må fortsette som vegetarianer en uke til. Og som om dette ikke var nok, tapte han også ”publikumsavstemningen” noe som fører til ytterlige tre dager på frukt og grønt.

Big in Japan

De tre dagene vi tilbrakte hos Mama var vel det vi kan kalle rolige dager. Vi var ned i Nadi sentrum en dag, og mer aggressive selgere har vi aldri sett maken til. Alle skulle ha oss inn i butikkene sine og gi os gratis ting, mot at vi hørte på en historie fra hjembygda deres. De hadde da selvfølgelig laget noe flotte greier som vi kunne få kjøpe ”billig” for å støtte denne bygda. Siden vi har pratet med andre backpackere viste vi at det bare var tull og tøys, og om man gikk på markede kunne man få det til langt under halv pris. Clausen gav tilslutt unna og lot seg lure for noen kroner, mens Dreyer viste bedre.

Siste dagen på Fiji gikk med til å jakte på kokosnøtter, noe som vi har nevnt tideligere.

Flyturen til Japan gikk som en leik, siden vi hadde helt egne rader for oss selv, noe vi for øvrig hadde til Fiji også. Så etter en del timer lander vi trygt i Japan, Tokyo. Denne gangen hadde vi vært så rutinert å reservere rom i Tokyo. Da vi ankom Narita flyplass utenfor Tokyo så vi på dette som en lek, men siden Tokyo ikke er noe småby og alt står på japansk var det ikke så lett allikevel. Vi måtte da ty til turistinformasjonen, noe som byr oss i mot. Vi endte da opp med 13 forskjellige brosjyrer og ett kart som viste oss veien til hostelet. Her i landet kjører de også på feil side av veien, slik som de gjord på Fiji også. Vi kan vel ikke si at det gjør det enklere, siden vi alltid ser feil vei og spaserer rett ut i veien.

Clausen begynner vel å bli kjent for sine hyppige toalettbesøk, så da vi landet i Japan var han snar med å sjekke ut fasilitetene. Etter noen minutter kommer han flirende ut igjen. Vi har hørt mye om de Japanske toalettene, men trodde lenge det meste var gode røverhistorier. Her kan vi da bekrefte en del ting. Ja, de har hull i bakken som de kaller toalett, de har også ”vanlige” toalett, de har toalett med vask oppå og de har de ”kjente” underspylingstoalettene. De råeste modellene kommer med vask oppå sisternen, varme i setet, underspyling for damer og herrer, varmt eller kaldt vann ved hjelp av nivåjustering, pulserende spyling, roterende spyling samt nivåjusterende styrke på spylingen. Så å gå på toalettet i Japan er ikke bare bare.

Vi kan vel trygt si at det ikke skal vær enkelt å leve i Japan uten å kunne japansk. Dette oppdaget vi på den første plassen vi skulle spise. Ingen kunne forklare oss hva de kunne lage, så vi måtte bare velge noe av det vi så på bildene. En annen plass vi skulle spise, var der en slags ”colaautomat” man bestilte maten. Så fikk vi en lapp vi måtte ta med inn i restauranten for å få mat. Vi har vel fått et lite kultursjokk siden vi har vært i USA og på Fiji. I USA er servicen på matplasser så dårlig man kan få det uten å få sparken. I Fiji går det så seint at man ikke skulle tro det gikk rundt i det hele tatt. Her i Japan er det noe helt annet. Her springer de som noen tullinger rundt i restauranten og roper ”Mass Mass” i hytt og gevær. Vi har enda ikke funnet ut hva det betyr, men vi antar, Takk. Når vi får igjen penger i butikker gir de penge til oss som om vi var kongelige og roper og skriker gloser vi aldri før har hørt. Vi kan vel si at japanerne er overhøflige personer som gjør alt for kundene. Men når man går på gaten er det en helt annen innstilling, der lever alle etter mottoet ”Only the strongest survive!” Her blir vi dyttet over ende av eldre damer og folk sniker i køer som om vi ikke var til stede. Det finnes alltid unntak, men vi må generelt sloss for å komme oss fram.

Etter noen dager i Tokyo har vi funnet ut at vi måtte sjekke ut mer av Japan, og valgte derfor å reise helt ned til Hiroshima. Siden vi har investert i JR pass, kan vi reise så mye vi vil med Shinkansen i 7 dager, noe vi akter å gjøre siden vi er fra sunnmøre. Før vi ankom Hiroshima var det vel bare en ting vi vist, at byen plutselig forsvant en tidlig morning høsten 1945. Utenom det var det ikke mye kunnskap vi satt med om den plassen. Så når vi kom fram var det bare å gjør det faste ritualet, spør han onkel Google ”What to do in Hiroshima”. Og snill som han var tipset han oss om, Atomic Bomb Dome, Peace Memorial Park og Mazda factory. Han gav oss også noen tips om noe småting, men det falt ikke inn under våre kriterier. Siden vi ikke er noe spesielt interessert i Mazda, ble det fort nedstemt. Så da var vi ikke verre på det enn å besøke de to andre tingene vi hadde plukket ut.

For dere som venter i spenning på resultat og info angående ”vegetaruken” som ontheroad crewet gjennomfører i disse dager, vil det komme utfyllende blogg med bilder når prosjektet er avsluttet.

Big in Japan

Clausen satt litt trangt på flyet...


Etter at Dreyer hadde puttet inn visakortet og trykket litt rundt. Begynte endelig maskinen å telle opp, vi var veldig spent siden minibanken brukte flere minutter. Og endelig åpnet en luke seg å Dreyer kunne hente frem hele en seddel..?! 10'000 yen


Fikk noen billetter ut av en maskin med masse japan tegn på, som vi skulle gi til dama i kassa for å få mat...?! Hva vi fikk... vell det vet vi ikke selv engang...


Her har vi da en utgave av "westeren style" toalett som de kaller det, riktig nok modifisert for japansk bruk med herrespyling, damespyling (spyler lengre frem, vi har prøvd) pulserende spyling og trinnløst justerbart trykk...


Hmm... javell...


The geeks.
Det var vist noe som het Tokyo Game Show som vi passerte på vår vei. Siden det hele hørtes temmelig stort ut måtte vi avlegge en liten visitt. Vi har hørt i ettertid at dette var en stor happening for de spillinteresserte.


Hei og hopp, nye venner er topp!


Hei og hopp, Dreyer syns også nye venner er topp!


Vi vet ikke hvem han er, men han er like rå som oss!


Cosplay,
Nei vettu ka... ditta blir for spesielt!


Clausen prøver litt hellig røyk over hode...


Mens Dreyer betaler seg til bedre karma...


Hvordan vinne penger i Japan:
Først må du finne en spille hall, så må du veksle inn pengene dine til mindre sedler så det går inn i vekslemaskinen. Da får du ut en skål med poletter som man kan spille med. Da er det bare å begynne å trykke på alle knappene å håpe på det beste, siden alt står på japansk er det ikke mye man skjønner. Så må en lokal helt komme bort å trykke på noen knapper slik det kommer fyrverkeri på skjermen. (spillet her handeler mye om presisjon og ikke flaks) Når man har fyrverkeri på skjermen vinner man uansett hvilken knapp man trykker på. Så når man er ferdig å vinne, må man putte alle polettene i små bokser. For så å putte de i en stor boks lenger borte, så må man ta med polettene bort til ei dame. Hun putter poletten inni ei tellemaskin og gir deg tilbake en kvitering. Denne kviteringen må man ta med bort til kassen og veksle inn. Da får man velge sjokolade for å runde av til nærmeste 100. Så får man gullbarer for resten. Damen kan ikke engelsk, så hun må tegne et kart som beskriver veien til damen som veksler inn gullbarer. Så er det bare å finne fram til denne damen i neste kvartal, og veksle inn gullbarene, og vips så har du 5 doblet innsatset. Temmelig enkelt...


Drømmesykkelen til Dreyer


Ape på styltrer... for de som er interessert i slikt.