søndag 31. august 2008

MIX & PURE

Siden vi følte vi hadde ett par ting ugjort i Vegas dro vi like godt tilbake til Sin City. Etter å ha fått en topp suite på Sahara (24etg.) var det bare en ting å gjør å det var å komme seg inn på ett av de hotteste utestedene The Strip har å tilby, nemlig MIX som holder til i 64 etg. på THEhotel ☺ Og som vanlig har vi hellet med oss, etter ett par minutter i kø kommer det bort en dame til Clausen og gir han ett kort som gir han gratis inngang. I det vi går bort til vaktene klarer vi selvsagt å få korte til å gjelde for begge to. Så da var det rett inn i heisen å trykke på 64 eller rettere sagt ”MIX Lounge”.

Dagen etter syns vi ikke at vi kunne være noe dårligere å bestemte oss for å prøve å komme oss in på PURE, som er den absolutt hotteste klubben Vegas har å tilby og som ligger på Caesars Palace. For dere som har vært der eller har prøvd å komme inn der, vet hva vi snakker om når vi sir at det var den lengste køen vi noen gang hadde sett! Det var tre køer: vanlig, gjesteliste og VIP. Vi var på gjestelisten men allikevel var det rundt 300 foran oss… I det vi stod der å lurte på om vi skulle gidde, kommer det en kar bort til oss i lag med dama si å lurer på om vi kjente noen som kunne få oss inn, vi svarte nei og da sa han ”just come with me guys”. Vi gikk forbi hele køen og kom fremst i VIP køen og ett minutt senere var vi inne. Eneste skrapen i lakken var at i det vi gikk forbi siste vakta, sa han ”Who the fuck is those two?” til en annen vakt. Men da var Eric, vår nye venn, rask med å svare at vi var med han. Etter noen drinker på taket tenkte vi at vi skulle sjekke trykket inne, og til vår store glede traff vi på en artig jente med navnet Paris Hilton og hennes søster Nicky ☺ Og hvem andre er det ikke som står å ta bilder av henne… jo, vår gode venn Eric. Han var vist paparazzifotograf og han kunne også fortelle oss at det var en annen morroklump der, nemlig Chris Rock, samt noen andre ”kjendiser” som vi som bare leser se&hør en gang i bant på legekontoret ikke kjente så godt til. Men moro var det!

Vell etter en liten tur på nettet kom vi over denne siden, og vist dere leser hvem som har tatt bildene… stemmer, vår gode venn Eric Boone!

Eric Boone bilder av Paris Hilton på PURE

Aldri før har det vell passet bedre å si: ”That’s the way we roll”

MIX & PURE - Paris Hilton

Were it all goes down...


Paris & Nicky Hilton


Vår gode venn Paris Hilton...


Bevis på at vi var der... :)

fredag 29. august 2008

Gutta boys

Try JibJab Sendables® eCards today!

onsdag 27. august 2008

We are going to San Francisco...

Da var dagen kommet og vår tid var over I Las Vegas. Etter et bedre måltid som vi inntok på Ceasars Palace satte vi kursen mot område femtien, eller Area 51 som de lokale kaller det. Etter ett par timer i bilen og de lengste beine strekningene vi har sett, senket mørket deg over Area 51. Vi kjørte inn på en grusvei midt i en ørken, og kjørte til enden. Vi var klar for å se en UFO.
Etter en liten stund fant vi ut at dette ikke var helt vår hobby, så vi kjørte tilbake på veien og satte kursen mot San Francisco. Dyrelivet på denne veien var meget utbredt, så etter noen timer gikk det med 4 kaniner og en fugl. Vi synes også det var litt dårlig gjort av han Texas og sitte å le i baksete og si de var for treige over veien…

Vi overnattet i bilen og startet den nye dagen med å kjøre gjennom Yosemite National Park. Vi kan vel konkludere med at denne parken er meget godt egnet for de stakkarsene som liker å gå tur i skog og mark med stokk og telt. Så det ble en rask gjennomkjøring, eller speed sightseeing som vi kaller det.

Noen timer senere var vi så nært SF som aldri før. Spenningen var til å ta og føle på. Vi hadde hørt rykter om røde broer, bratte bakker og bebygde øyer. Vi kommer oss inn i sentrum, og vi må selvfølgelig begynne jakten på en plass å bo. Dette var ett litt større problem enn først antatt, men etter ett par timer hadde vi husly, og det kan knapt kalles det. Et lite slitent og skittent rom, og vi var ikke der alene for å si det pent. Av praktiske årsaker er veggene på slike plasser helt hvite, dette er pga man lettere skal se alle insektene.

Siden det var lørdag kveld var det ikke annet å gjør enn å finne fram spanderbuksene, ja dette er første gang vi har brukt bukser på dagtid siden Norge. Vi søkte litt på nettet og fant fort ut at Ruby Skye var den hotteste klubben i SF (for oss som kjører i riktig fil). Vi spaserte ned og stilte oss i kø. Det som slo oss når vi stod der og speidet, var at der bare var indere, japanere samt litt eldre folk i kø. Dette stoppet ikke oss og vi kom oss inn, og det ble litt bedre der inne, men hovedsaklig var det de tre nevnte. Klubben var meget stor med et sykt bra potensial, og de hadde en kvinnelig DJ for kvelden.

Vi spaserte fra nattklubben og rettet nesen hjemover. På den 15min lange spaserturen treffer vi mellom 40-50 hjemløse, 10-20 horer og 30-40 homofile. Vi skjønner fort at dette strøket ikke er av beste sort.

Dagen etter treffe vi på en ”gammel kjenning” vi traff i Miami, Alex. Så vi hiver oss i bilen for å utforske byen i håp om å finne den røde broen, den bebygde øyen og de bratte bakkene. Etter noen timer kan vi checke siste tingen, og klokken nærmer seg kveld. Så da er det på med spanderbuksene og ut å sjekke nattlivet. Siden Alex har en lokal kjenning i byen følger han oss rundt på forskjellige klubber. Til slutt havner vi på en helt kurant bar, og vi blir sittende å drikke. Vi kan vel si at vi traff den merkeligste dørvakten vi noen gang har sett, men en veldig artig skrue. Denne baren har to avdelinger, og vi bestemmer oss for å betale en liten slant for å komme opp på loftet. Da vi kommer opp legger vi fort merke til at det er lov å røyke inne, og nesten halvparten har samme sveis som Bob Marley. Resten av gjengen har bilde av han på t-skjortene sine, og det vi la godt merke til den ”artige” røyken som fylte rommet. Så etter noen sanger valgte vi å ta kvelden og havnet på en liten lokal restaurant for litt nattmat.

Dagen etter var mandag, og vi pakket sekkene og var klar til å forlate SF. Vi kom oss ut på veien og satte kursen sørover, next stop is Vegas!

Vell det vi kom frem til er at San Francisco er en meget ideell by for hjemløse, horer, folk med ”artige” hobbyer og sist men ikke minst dem som ”kjører i feil fil” så vi kan vell si at dette ikke akkurat var vår type by.

We are going to San Francisco...

Vår gode venn og mindreader, Gerry

Silikon, hva, hvor?


Vell, dette var første og siste bilde vi fikk ta... (Area 51)


Clausen oppdaget plutselig noe på himmelen...


Og da var det ingen annen utvei enn å sette seg ned å vente på Aliens... Taxas var ikke så veldig fornøyd med situasjonen...


Slik kjørte vi i 4 timer, med cruisecontrollen på 100mph.... jeeeesp...


Var vist noen som hadde skrevet ned nett adressen vår på veien... vi takker alle fans :)


Dreyer fant igjen familiebedriften...



Cabel Car with Alex


De går litt rart her borte i SF... litt slakk liksom...


Jajaja, vi er turister av og til...


Vår gode venn og DJ, Sandra Collins...


Verdens fetest dørvakt! doing the "SF symbole"...

søndag 24. august 2008

Vegas Baby, Vegas!

Etter noen dager på Circus Circus syns vi det var en god idé å legge oss inn på ett annet hotell. Så hvorfor ikke legge oss inn på Hooters hotellet. Clausen heiv seg over mac’en og noen minutter senere var rommet booket. Det var mange valg når det kom til rom, men vi valgte det billigste som låg i ett lite hus ved siden av selve hotellet. Men da vi skulle sjekke inn skjønte vi at det hadde skjedd en ”liten” feil ☺ vi hadde nemlig fått rom i toppetasjen med ”ocean view” som de kalte det (utsikt mot bassengene) og med egen liten bar på rommet… vell hva kan vi si… Thats the way we roll!

Vi har brukt litt tid siste dagene på å finjustere vinnerrekken i rulett. Black Jack er også et morsomt tidsfordriv, så lenge man ikke lar spillegalskapen gå seg til hode trenger det ikke bli så veldig dyrt. Vi kan vel ikke skryte på oss og ha tømt casinoene for penger, men vi har da ikke gitt dem alt heller. Så begge har gått seirende ut av denne situasjonen.

En vanlig dag hos Dreyer & Clausen.
Vi våkner, finner ett par ting vi må kjøpe, ordne, fikse eller kontrolleres. I dag var det innkjøp av box-fresh boxers og forlengelse av leiebilen som stod på timeplanen. Dette blir da 3. forsøket på å kjøpe nye boxere, og siste mulighet før vi må begynne å vrenge de vi har eller vaske dem. Vi fant en liten shopping by som var bygd opp midt i ørkenen med kun butikker og spisesteder. Så å bare kjøpe boxere ble en liten utfordring. 7 par sko, bukser, skjorter, ei lue, armani solbriller, 15 min i oksygen bar, massasje, liten tur på ett nytt casino, meget dyr frokost, 12 boxere og 8 timer senere var vi hjemme igjen. Så da har vi bare det med leiebilen igjen, så vi kan si oss fornøyd med den dagen.

Siste kvelden her i Vegas tenkte vi at vi skulle ta oss en tur innom en av det mange Gentelman’s klubbene som ligger rundt ”The Strip”. Etter noen søk på nettet fant vi frem til en vi mente ville passe utmerket for oss. Clausen heiv seg over telefonen å ringte bort til klubben, 10 min seinere stod det en limmo å ventet på oss utenfor hotellet. I det vi ankommer har vi selvsagt ”head of line admission” så vi kommer rett inn og får hvert vårt selvlysende bånd, som indikerer at vi kan drikke så masse alkohol vi vil …gratis ☺ og etter at en kompis på to meter rydder plass til oss, så vi får ”VIP seating” er det bare å nyte resten av kvelden. Dessverre er dette en historie som bare noen få utvalgte får høre slutten på når vi kommer tilbake til Norge og har fått litt for mye alkohol på ett nachspiel… ☺

Vi har planlagt å ta turen mot San Francisco slik vi får en helg der borte også. Siden Dreyer har vært aktiv på internettet har han funnet et område som heter ”Area 51”, noe vi planlegger å svinge bortom på veien. Så får vi se hva som venter oss på den siden av USA.

Vi har dessverre lite med bilder fra Las Vegas, men som alle vet. ”What happens in Vegas, stays in Vegas!”


onsdag 20. august 2008

På vei til Las Vegas

Vi fant oss liten indianerlandsby og la oss inn på et lite og veldig billig motell for å få internett og litt søvn. Siden dette ikke er et seks stjernes hotell er det selvfølgelig ikke mye å forvente. Toalettet på det første rommet var ikke helt på vår side, og vi byttet rom. Selv om toalettet fungerte var det ikke mye mer å si om rommet. Stikkord, skittent, flekker, dyr og bra air condition. Så etter vi hadde fått jaget vekk alle dyra fra senga var det bare å legge seg ned å kvile. Vi overdriver ikke mye om vi sier vi har fått 10-15 ”myggstikk” hver, av noen dyr vi aldri har hørt om. Det klør som faen!!

Vi oppsøkte en liten lokal restaurant for ett fortreffelig måltid før vi tok ”sekken på ryggen” og fortsatte vestover. På veien mot verdens største meteorkrater var vi innom flere severdigheter som, Meteor City, Twin Arrow og Two Guns. Det er vel ikke så mye å si om det store meteorkrateret enn at det var et sinnsykt stort hull midt i en ørken. Så etter våre beregninger tror vi den lokale befolkningen har brukt flere år på å grave et så stort hull. Siden dette var det eneste som skjedde mellom Gallup og Grand Canyon hadde vi god driv for å rekke Grand Canyon før det ble mørkt. Noe vi selvsagt klarte, akkurat som vi planla :P

Etter noen timer var vi ankommet Grand Canyon, som for så vidt var en artig liten sprekke i bakken. Etter litt klatring hadde Clausen klart å komme seg ut på en liten tapp, hvor han mente det var fornuftig å stå på hendene, var jo bare 2270 meter ned… men siden Clausen er helt talentløs når det kommer til akrobatiske kunster og ikke har gått på Circusskolen slik som Dreyer, klarte han å brekke en tå i det han skulle ”gå” ned fra hendene…!? Etter ett lite stopp på ett apotek fikk vi kjøpt litt sportstape, så nå har Clausen fått tapet sammen noen tær så de nesten ser bein ut. Så nå går han rundt å halter som en annen krøpling.

Vi ankom Las Vegas kl.5 på natten for å få et godt førsteinntrykk, eller vi gadd ikke overnatte på et crapy motell så vi bare kjørte direkte fra Grand Canyon. Å finne billig hotellrom var vist ikke så enkelt som først antatt. Vi kjørte rundt på forskjellige hoteller og fikk priser fra $150 pr natt. Dette var nok grunnet helg og litt andre ting som inntraff denne helgen. Etter noen timer kom vi tilslutt over det billige hotellet Circus Circus. Så da måtte vi bare slå i hjel 5 timer før vi fikk sjekke inn, og for de som har kjørt bil i Vegas vet at 5 timer går fort. Vi har kjørt bil i en del store byer nå, og Dreyer har aldri bannet, ropet og skreket så mye før. Å lage ett så sinnsykt dårlig trafikk system skulle ikke vært lov, når ”the strip” 4-5km med 30 lyskryss, og man må stoppe i alle i ca 2 min. HELT UTROLIG!!!

Fredag kveld/natt brukte vi til å støtte det lille lokale samfunnet, ved å spille vekk litt penger på casino. Da lørdagen kom skulle vi finne ett bra utested, og spurte vår gode venn Google. Vi fant fort ut av Body English var en av de hippeste klubbene i strøket. Etter noen drammer fikk vi tak i en taxi og satte kursen mot Body English. Taxisjåføren pratet flittig om en fin strippeklubb som han kunne anbefale. Vi fikk prisene og han hadde ”forbausende” nok rabattkuponger som vi kunne få fri inngang. I følge han var det umulig å komme inn på Body English, så om vi skulle ha det moro måtte vi stikke på strippeklubben han anbefalte. Vi ble da litt i tvil siden han sa han hadde gjort dette i 20 år!?(kjøpe hore på strippeklubb eller kjøre taxi? , vi turte ikke spørre), men vi endte i køen på Body English.
Her, som i alle andre byer slipper alle damene inn, og gutter blir stående igjen. Den ene vakten kom bort til oss og spurte hvor mange vi var. Vi begynte å småprate med han og lurte på hva det kostet og komme inn. Clausen håpte at det snart var vår tur å komme inn, så han tok opp litt mer penger enn det kostet og komme inn. Vakten spurte hvor mye han hadde i hånden og Clausen svarte så godt han kunne. Vakten: ”Hold it low! Hold it low! Give me the money with your empty glass and walk to the right!” Dreyer i det vi går på feil side forbi kassadamen: ”Clausen, skal vi ikke betale for å komme inn?” Clausen: ”Vetta faen jeg, tror vakten trodde vi skulle bestikke han, men vi sparte da masse penger på det, så That’s The Way We Roll”
Det er ikke ofte Dreyer legger merke til musikken og hvordan DJen mikser overgangene sin, men på Body English var der en DJ fra en annen planet. Sykeste og beste vi noen gang har hørt, men vi regner med at de ikke tar inn lærlinger på lørdagskveldene. Uten at vi skal sitte her fastslå det, men det er da det vi kan tørre å påstå på gitt tidspunkt.

Søndagen kom brått på og vi var klar for noe heftig mat, siden vi velger å legge oss på en eksklusiv linje(helt til vi begynner å få lite penger) valgte vi en av Vegas’ beste restauranter. Kåret til Las Vegas beste restaurant omtrent samtlige år siden 1985(med unntak av 2 eller 3 år) Valget var såre enkelt, den dyreste Filet Mignon. Vi kan vel med trygghet tørre å skrive at dette var den beste biffen vi noen gang har spist, så vi kan anbefale THE Steak House, Las Vegas, NV. Vi spiste ikke mer før neste formiddag.

På vei til Las Vegas

Clausen i det han skal riste skiver til kyllingen i gassgrillen vår. Her snakker vi 7 typer grillsaus, potetgull, kald drikke, salat, vannmelon og musikk fra Clausen sitt annlegg mens vi venter på maten og slår noen slag golf.


Vi tror fortsatt det er en menneskeskapt turistmagnet. Vi har ikke sett så store meteorer før, så vi er fortsatt i tvil.


Her er BYEN Twin Arrow, eller her var bensinstasjonen...


Dreyer er altid på utkikk etter noe...


Clausen sjekker om kløften blir like høy opp ned som den er dyp, noe vi tror han angrer litt på i ettertid...


Vi var så heldig å få utdelt hver vår suvenir...


Vegas Baby, Vegas!!!


Circus Circus, ja vi bodde på et Circus...


Las Vegas Blvd aka "The Strip"


Stratosphere, der vi tok verden høyeste karuseller som er på taket.


Vi fikk også med oss en brann i et hotell, downtown Las Vegas.

mandag 18. august 2008

Sinte Innlegg!!!

Nå har vi reist rundt USA i ei lita stund, og vi føler det er ett par tre stykker som følger med oss her. Vi har som tideligere nevnt, oppfordret folk til å komme med tips om ting som skjer rundt der vi befinner oss. Eller slik vi kan ta et fly å få det med oss. Om DU sitter å lesere dette og har hørt om Gumball 3000, snakker vi kanskje til deg! Om du hadde hørt at de skulle starte i California og var i Las Vegas 13. august! Da bør DU faen med tie for livet, for vi er så jævla forbanna siden vi kun fikk sett ett par biler når vi ankom Vegas 14. august!! Vi hadde no selvfølgelig gitt faen i grand canyon og route 66, det er da tross alt bare noe gammalt søppel langs en gammel og dårlig vei!!

fredag 15. august 2008

NEW FEATURES!

Vi har nå også oppdatert bloggens høyre informasjonskanal, nå kan du finne GULLKORN og FUN ON THE ROAD under check listen vår. Enjoy

Route 66 - Third Base

Som tidligere nevnt fikk vi oss ett nytt crew member på vi inn mot Texas, nemlig Mr. Turtles eller Texas som vi har døpt han. Vi tømte ene kjøleskapet og fylte det med sand, steiner og noen trepinner som et provisorisk hjem inntil videre. Etter ett døgn i kjøle/varmeskapet og en hau med røverhistorier fra Texas, syns vi det var på tide å oppgradere kåken. Så vi kjørte innom K-Mart å kjøpte den største baljen vi kunne finne, så nå har Texas okkupert to bakseter. Eneste problemet med denne store kåken er at han drar i gang noen sinn syke nachspiel. Vi har også funnet ut at vi bare har plass til ei haikerinne, men ho må holde han Texas på fanget.

Ellers har vi selvsagt forberedt oss godt til Cadillac Ranch. Og vært innom en Autorepair sjappe å handlet spraybokser. Som en liten smakebit på hva vi hadde i vente tok vi turen innom ”Beetleranch” for å prøve lakke litt. Etter et meget vellykket lakkerings prosjekt, dro vi innom den velkjente Big Texan Steak Ranch. Hvor du får måltidet gratis vist du spiser det opp i løpet av en time. Lett, tenker du kanskje… vell ikke når steika er på 2 kilo! Etter middagen var selvsagt Clausen klar for dessert, Dreyer som var stapp mett ble til slutt overtalt til å bli med på en liten kakebit. Da servitøren kom litt brått på pekte Dreyer bare på første og beste, som var en gulrotkake. Og stemningen ble ikke dårligere når servitøren vår kom tilbake med det største kakestykket vi noen gang hadde sett. Dreyer hadde nemlig klart å bestille noe familie kake greier som var like dyrt som hele middagen. Dreyer hadde mange teorier om hvordan han skulle hive løs på kaka for at det skulle se ut som om han hadde spist mye, men måtte til slutt bare gi opp og det endte med en doggybag, er det vanlig å få det på desserten…? ☺

Vi har også hatt tid til å svinge innom en lokal mekaniker som driver å lager egne biler, og har gjenskapt en gammel restaurant i huset sitt. Siden Clausen skulle begynne å røle om sin tidligere mekaniker bakgrunn, ble dette stoppet ikke så kort som vi hadde planlagt. Så en times tid og mange røverhistorier senere var vi på veien igjen.

Midt på et jorde i Texas finner vi til slutt Cadillac ranch. Vi finner fram sprayboksene og rusler ned på jordet. Der står 10 nedgravde Cadillacer og vi finner fort det perfekte målet. På veien bort kommer en ukjent kar bort til oss og lurer på om vi er de to norske som var på Big Texan Steak Ranch dagen før. Vi ble litt paff, og svarer at det stemmer. Vi blir stående og prate om turen vår og hva vi skal. Vi ble tydeligvis lagt merke til på den restauranten, men det er en helt annen historie som vi kommer tilbake til senere. Etter en liten halvtime og en del spørsmål fra de forbipasserende var vi endelig ferdig med kunstverket. Vi kan ikke kalle det annet enn en suksess.

I følge Route 66 guiden vi har er det mulig å kjøre på 85% av den gamle veien. Det er flere alternative ruter som ofte er grusveier, og de første delene av veien fra rundt 1930. Siden vi ikke leker turister tar vi på oss ansvaret og sjekke ut de veiene. Når vi var kommet litt inn i New Mexico var der en stiplet vei med teksten ” Rough road, NOT recomanded” Dette gjorde det hele enda mer spendene og vi svinget inn på veien. Da vi var kommet noen hundre meter inn på denne veien møter vi på skiltet ”Dead End”, men de klarer ikke skremme oss så lett. Etter noen minutter kjøring merker vi at denne veien knapt nok egner seg for bilen med høy bakkeklaring og 4x4. Dette resulterer i noen halsbrekkende stunts som ender med at vi må ut for å sjekke om alle delen fortsatt henger på. Vi kom oss gjennom denne veien og kan ikke gjør annet enn å kalle det enda en suksess.

Litt senere følte vi oss rimelig bråkjekke etter de suksessene vi har hatt, og Clausen mente han hadde funnet den perfekte ruten videre. I guideboken nevner de en tideligere ”Dirt Road”, men på kartet er den bare tegnet opp noen hundre meter. Vi hiver oss ut i det og setter kursen mot den ikke markerte veien. Vi kjører først feil og ender hos en lokal bonde, og da har vi kjørt den dårligste og sykeste veien vi noen gang har sett. Etter det finner vi en ny vei som går langs togskinnene. Denne veien er enda dårligere og vi frykter det verste. Vi holder på å sette oss fast noen ganger og etter en god halvtime og midt ut på prærien må vi gi oss. Vi kommer til en uovervinnelig myr, og må kjøre tilbake. Noe som fører til en liten påkjenningen på bilen, men alt henger der det skal så vi kan vel ikke gjøre annet enn å kalle det en liten bomtur.

PS: Bilen vår har merkelig nok veldig høy bakkeklaring. Så en perfekt hyttebil for de med dårlige veier. Om du skal gå til innkjøp av en slik bil ber vi deg styre unna automatkassen, da den ikke er like glad i litt frisk kjøring.

Route 66 - Third Base

Cadillac Ranch i det vi annkommer...


En halv time senere... :)


Vi er ganske fornøyd med resultatet, neimen står det ikke Dreyer og Clausen på bilen bak også...

Da var vi halveis, var vist ikke vanlig å dra bilen opp til skiltet... men det finnes nesten ikke noen hindringer for denne skuta :)


Clausen er så prippen på toalettene så han skal bare ha moderne greier...




Dreyer sjekker utsikten...


Dette er en av veiene som er merket med stippletlinje i kartboka, hvor det en gang hadde gått en vei...

tirsdag 12. august 2008

We got a new crew member!

Vi har vel ikke lagt skjul på at vi er ekte turister, og som ekte turister påtar vi oss en del ansvar. Noe av ansvaret som følger med er å få med oss kulturen som har vært i områdene vi besøker. Da vi valgte å ta den eldste delen av Route 66 som kun er grusvei holdt det på å gå galt. Vi kom i god driv rundt en sving og midt i veien lå et lite dyr, noe som gjorde at vi måtte ta en unnamanøver som nesten sendte oss i grøften. Da vi fikk stoppet å sjekket om vi klarte å svinge unna, så vi det var en liten skillpadde. Vi var ikke sein om å adoptere den lille krabaten. Og etter en liten omrokering i bilen hadde vi tømt ene kjøleskapet og laget det om til ett lite hjem til vår nye venn. Som nå tar fått navnet Texas!

Route 66 - Second Round

Skal det være noe mer før vi stenger...?


Dreyer fant endelig sitt store idol!


Clausen prøvde seg i budbil bransjen, men fikk litt problemer med bilen etterhvert...




Verdens deiligste hage!


Cruseing on Route 66!


Solgte over 500 sorter brus! ...og bensin


Dreyer: Ta bilde av meg da!


Vi droppet bilen og gikk siste stykke inn til Texas...


Ikke drikk Brain Wash!


Legg merke til Clausen nederst ved korset, STORT!


Top Gun in the sun...?


Måtte fylle litt gogo saft på skuta...


Testa sprayboksene vi har kjøpt inn...


Newest member of the crew, TEXAS!