Det var en gang… ja dette kan nok minne litt om et eventyr …nei forresten det kan det ikke, det er bare nok en historie til ontheroad crewets ferie blogg.
Vi hadde nå kommet oss til Ha Noi, og fått booket oss inn på et ”hotell”, vi lurer stadig på hvor grensen går for å kunne kalle noe hotell. Men men rommet var ikke så veldig ille, det hadde trossalt en seng, og etter at vi hadde fått rappa en fjernkontroll til aircondition anlegget fra et annet rom (finneren er vinneren), ble dette rene suiten. Vi hadde til og med egen balkong, riktig nok var ”døren” ut til den en smule sliten, men den var veldig lett å åpne, både fra innsiden og utsiden (jo da veldig trygge greier).
Vi stilte oss selv og onkel google det samme spørsmålet, hva var det å finne på i denne byen… svaret ble ingenting. Bare enda en by, med et par gamle hus og noen statuer. Stemningen ble derfor stor når vi fant turens billigste pils! Her snakker vi 3000 dong for en halvliter eller rettere sagt en krone!!!
Gleden ble kortvarig ide vi innså at vi måtte være ute av Vietnam den 23. Mars pga. at vi bare har 15 dager med visa. Noe som ville gi oss to dager på denne plassen, egentlig mer en nok. Dette skulle vell ikke by på særlig store problemer, …eller skulle det? Vi fant ut at vi nok en gang skulle gå for transportmiddelet, buss. Vi bestilte turen med ”hotellet” vi bodde på, siden det absolutt skulle være billigere enn alle andre. Vi er da ikke helt dumme så vi sjekket selvfølgelig prisene med andre selskaper, og fant et par som var noen dollar billigere. Da vi kom tilbake med den informasjonen klarte vi til slutt å få det for det samme der også. Så da var det bare å lene seg tilbake å vente på bussen neste dag.
23 mars, 12 timer til vi må være ute av landet (i spenningsserien 24, hadde du nå hørt: tikk - takk, tikk – takk) klokken er 12 på formiddagen og vi har akkurat sjekket ut, når problem nummer en kommer snikende… kompisen i resepsjonen skulle plutselig ha tax (skatt) på både rommet og turen, og vi fyrer på alle pluggene. Vi har aldri betalt tax på noen av hotellene vi har bodd på og heller ikke noen av turene vi har booket, så vi er rimelig sikker på at dette bare er et siste nikk for å vri noen ekstra dong ut av oss. Etter veldig, veldig mye krangling å kjefting klarer vi til slutt å få jenka prisen til et passende nivå. Det er ikke det at det er så utrolig mye penger det er snakk om, men for oss blir dette en prinsippsak.
Lettere irritert stikker vi for å få oss en bedre frokost, Clausen har hatt for vane/uvane å alltid ha for mye penger siste dagen, så han blir alltid sittende igjen med noen slanter i det vi reiser over grensen. Men denne gangen er alt bedre planlagt, og i det vi skal til å reise har vi bare 30’000 dong eller ca. 12-13 kroner hver, noe som burde holde til litt vann og mat på veien til grensen. Turen til grensen skulle ikke ta mer en 7 timer så dette så vi på som et steinkast.
Vi setter oss ned å venter på bussen som skal komme å hente oss klokka fem, og ti minutter for sen, rettere sagt meget presis, kommer det en kar å vinker på oss. Vi slenger sekkene på ryggen å følger etter, det var bare det at denne karen skulle ikke kjøre oss men bare vise vei. Og som om det ikke var nok, kjørte han scooter mens vi måtte springe etter så godt vi kunne med store backpacker. Da vi kom frem til plassen hvor bussen skulle plukke oss opp viste det seg at bussen ikke gikk før 17.45, så vi setter oss ned å venter.
Så kommer en av det velkjente minibussene, og her snakker vi trangt. Vanlig vis er det trangt nok med et par personer i overlast på en slik bil. Men når alle i tillegg har en gedigen backpack på størrelse med en forvokst dverg blir dette utrolig trangt! Men etter en liten time ser ting lysere ut, vi blir sluppet av i veikanten og får beskjed om at vi skal bytte buss. Stemningen er meget høy i det en stor men gammel buss runder svingen og stopper, alle snakker om hvor digg det skal bli og få en skikkelig buss. For noen idioter vi var…
All bagasjen blir slengt opp på taket og vi går inn i bussen. Her sitter det kanskje ti lokale fra før alle med doble seter så de kan ligge å sove. Vi sprer oss utover resten av setene og alle er fornøyd. Helt til ”diktatoren” kommer inn i bussen, dette blir i senere tid også omtalt som ”mannen med lommelykten”. Han begynner å kjefte å peke og skal ha alle ”turistene” bakerst i bussen (for dere som har kjørt gamle busser med bladfjører, vet a det ikke akkurat er den mest gunstige plassen å sitte når du skal kjøre på dårlige veier). Når noen prøver å snakke til han kommer han med følgende setning: ”quiet, don’t talk!”. Og om man ikke flyttet på seg begynte han å dra i t-skjorten og slå. Det skal vel sies at dårligere behandling har vi ikke fått …noen gang! Vi begynner å kjøre og alle er meget forbanna, og det hjelper ikke mye å se på det små lokale folka som ligger å godter seg i dobbelsetene. Etter en liten stund prøver en av jentene å sette seg frem et hakk for å få bedre plass, dette blir selvsagt oppservert og en kjefting uten sidestykke starter, dette går såpass inn på den stakkars jenten at hun nesten begynner å grine. Clausen er så forbanna at han må slenge innpå et par valium for å roe seg ned (noe som sener skal vise seg å ikke være det smarteste han har gjort).
Clausen: Jeg blir så forbanna på idioter som har et liv som suger og en jobb som gjør at de tror de kan leke gud, de stiller i samme gate som dørvakter. Det har en kjedelig ni til fire jobb og en kjerring så peser dem hjemme, og på lørdagen står de utenfor et utested å tror det eier hele jævla byen. Forbanna tapere! Få dere et liv!
Vell, tilbake til valiumen, det er tydeligvis ikke helt lov å selge valium her, så her snakker vi inn på bakrommet og i bunnen av c-vitamin eska… Clausen hadde kjøpt disse til bussturen fra Hue til Ha Noi, de lå riktignok ikke i original emballasje, det vil si de hadde ikke emballasje i det hele tatt, kom bare i løsvekt… Disse fikk fort navnet trygdevalium, siden vi er ganske sikker på at dette er såkalte ”same same” piller. Clausen hadde prøvd 40mg på vei til Ha Noi uten noe særlig merkbar virkning, nå skal det også legges til at Clausen er omtrent immun mot alt av smertestillere. Men siden han hadde fått krampe i magen av dem tok han bare to denne gangen, og det er han ganske glad for. For etter tjue minutter begynner han å få problemer med, ehh… alt! Han klarer så vidt å sitte oppreist å prate er bare å drite i, å det er i dette øyeblikket en hyggelig blondine fra Sverige snur seg får å spør om det er greit at hun tar bak sete litt… Konklusjon: ”same same” er ikke ”same same” vertfall ikke når det kommer til medisiner.
Turen går videre og Clausen kommer til seg selv …etter hvert. Det vi reagerer på er at vi stadig stopper å tar på flere lokale og tilsynelatende alt dem eier. Så etter et par timer med leken ”la oss se hvor ubehagelig vi kan gjøre det for turistene” Var hele bussen fylt opp og da snakker vi hele! Midtgangen full i rissekker, esker med alt fra øl til tøymykner var stappet under alle setene for å være sikker på at du hadde null beinplass. De lokale måtte også lide litt så de ble sittende tre i hvert sete, det ble også plassert ut røde plast krakker i midtgangen. Det var faktisk ikke fysisk mulig å få flere inn i bussen, trodde vi… riktignok tjue minutter til å vi stopper, nok en gjeng entrer bussen, er det mulig! Vi kommer nok aldri til å klage på kollektivtransport igjen.
Folk sitter å leser i Lonely Planet bøkene sine å begynner å bli stressa i det vi nærmer oss grensen, dette skal vist være den verste grensen å krysse i Asia. Og det er i dette øyeblikket vi oppdager at denne bussturen som skulle ta 7 timer nå har tatt 12, og vi er nå kommet inn i 24 mars… En dag overstay. Og bedre blir det ikke når folk begynner å snakke om visum og hvor mye det koster… Vi hadde jo bare 30’000 dong som vi hadde svidd av på småkaker og vann. Vi krysser fingrene å håper på en minibank ved grensen. Men nei, ingen minibank dette er første grenseovergangen så her skal vi bare ut av Vietnam. Det koster en dollar, penger vi ikke har, får å få dette stempelet (bare svindel). Men vent nå litt, Clausen drar opp tre dollar han hadde til overs fra Cambodia, dette ser lovende ut, men vi har jo en dag overstay. Vi slenger passene på disken ser en annen vei å krysser fingrene. Og endelig litt flaks, de legger ikke merke til at vi har vært der forlenge så vi hører den velkjente lyden av stempel som slår mot passene våre.
Nå var vi klar for neste problem, visa. Vi må gå til neste grenseovergang og vi ser etter en minibank, men nok en gang nei, det finnes ikke. Å nå skal vi punge ut 35 dollar hver og der stod vi Clausen men en dollar og Dreyer med en neve med penger i lokal valuta, tilsvarende fem seks kroner.
Vi springer rundt å prøver å snakke med de som jobber der, men ingen vil hjelpe oss. Og ikke snakker de engelsk heller (kanskje det var derfor de ikke ville/kunne hjelpe oss) Vi finner til slutt en kar som kan engelsk og han forteller oss at vi må prøve å låne penger av bussjåføren, du husker diktatoren? Vell han var vår eneste sjanse, og ikke snakket han særlig mye engelsk heller. Så det første gangene vi prøvde å snakke med han bare freste han til oss å peket mot passkontrollen. Det eneste vi hadde oppnådd så langt var å finne ut at det ikke kostet 35 men 36 dollar, kompisen med stempelet skulle også her ha en dollar for strevet. Vi så etter andre muligheter, og endte opp med å få låne 35 dollar fra en utrolig hyggelig og sjarmerende Norsk jente (kristin) Norge stiller opp vet du. Dreyer fikk også vekslet inn småpenge sine å hadde fått en dollar til, så nå hadde vi hele 37 dollar, nok til at en person kunne krysse grensen, dette ble backup planen.
I et siste forsøk på å få noe fornuftig ut av bussjåføren klarer vi å få med oss kompisen som kan engelsk opp til bussjåføren. Etter mye frem og tilbake blir Clausen med inn på ett kontor hvor det sitter en sjef, og etter litt diskusjon dem i mellom, begynte diktatoren å rope å skrike til Clausen at han skulle dra seg ut…? Letter forvirra av situasjonen kommer Clausen ut i gangen for å prøve å forklare Dreyer hva som skjer …ehh, problemet er bare at han ikke vet hva som skjer. Etter noen minutter kommer diktatoren og hans høyre hånd ut, og ingen av dem sier noe til oss. Alle var for lengst kommet seg inn i bussen og det var bare vi to igjen på hele grenseovergangen. Men plutselig kommer de tilbake å lurer på hvor mye vi trenger, vi sier 36 dollar, og jammen bladde ikke ene kompisen opp pengene. Lykkelig tusler vi bort til luken for å få stempel, denne karen hadde selvsagt gått for dagen så her måtte det ringes, vi ble stående å vente på at han skulle komme tilbake og når han endelig kom stiller han sjefsspørsmålet ”hvor er bildene deres?” vi hadde selvsagt ikke noe bilder, så løsningen ble at han skulle ha to dollar… Clausen som i all forvirringen hadde prestert å låne en dollar for mye av diktatoren fisker denne opp av lommen og en liten diskusjon senere hadde vi endelig fått visum. Lett som en plett!
Vi hiver oss på bussen og etter at noen lokale har fleipet med oss og dratt ned shortsen til Clausen sitter vi nok en gang på bussen mot Vang Vieng. Som sagt var ikke dette den nyeste bussen i gata, noe som ble gjort enda klarere når vi måtte tømme halve bussen for å komme oss opp en bakke. Og en time senere var det klart for litt mekking, det hadde nemlig røke noen viftereimer. Og som toppen på kransekaken holdt Dreyer på å bli giftet bort til datteren til mais-mannen. Dreyer ble også forsøkt skjenket på det lokale brennevinet ”risvin” som mais-mannen hadde på en cola flaske. Så etter alt for mange timer med forskjellige komplikasjoner kommer vi endelig frem, bare til å finne ut at vi er på feil plass… Så da var det ikke annet å gjør enn å huke en tukk-tukk få han til å kjøre oss til den andre busstasjonen (hadde vert for enkelt om bussen hadde gått fra samme stasjon) bestille to billetter, og denne gangen litt flaks, det var nemlig de to siste setene og bussen gikk om 15min. Og etter tre og en halv time på denne bussen var vi faktisk fremme! Eneste knekken var at vi ikke klarte å runde 30timer, bussturene våre endte bare på 29,5 timer…
Så nå håper vi faen med Laos er bra!
Go Sirkus! 
