fredag 10. april 2009

On The (fast) Road

Vi har i lengre tid ventet på et bestemt bilde fra usa turen vår. Vår gode venn Alexandre ”fra” Amsterdam fikk endelig ordnet ut og vi har nå mottatt bilde. Hva kan være så viktig at vi har valgt å vente i over 7 måneder med en blogg? Grunnen har også delvis vært i fare for en stor baksmell angående leiebilen vår, noe vi nå kan si med trygghet aldri kommer.

For å få hele historien, må vi helt tilbake til Chicago den 2. August 2008. Vi dukket opp hos det litt lugubre og billige leiebilselskapet Advantage. De kunne gi oss den beste prisen på leiebil på den strekken vi skulle til å begi oss ut på. Det var en ung søt jente, som tydeligvis var på tiltak som var så hyggelig å hjelpe oss med leiebilen. Da vi hadde fått nøklene og alt var klart spurte vi om vi kunne få ta en titt på bilen. Vi kom ut og fant en grå og kjedlig bil, med absolutt null utstyr, og da mener vi ingen ting. Dreyer fikk plutselig øye på en lignende bil bort i lende, og spurte den litt tiltaksløse damen om vi kunne ta den i stede. Dreyer hadde nemmelig observert 2 eksosrør, v6 symbol, lyst interiør og alt utstyr. Damen ser på bilen og drar sin egen konklusjon med at det er samme bilen, og vi får nøklene til den i stede. Vi setter oss i bilen og forlater stedet med kvining fra dekkene, noe vi faktisk gjorde siden bilen hadde en del mer hester en først antatt. (Vi spurte onkel google, og han kunne fortelle oss at vi hadde 235hk)

Så nå kjørte vi rundt i en splitter ny bil, kun rullet noen mil med alt elektrisk, opplagt for iPod, bra motor, hvit perlemor lakk og en ellers meget spenstig bil.

Tiden gikk fort og bilen gikk fortere, vi tok også med bilen ut på noen halsbrekkende stunts på gamle route 66 veien. Den verste plassen var faktisk merket med ”Dead End”, noe vi tok som en utfordring. Vi måtte ut å sjekke om bilen var like heil et par ganger siden vi slo litt vell hardt nedpå noen ganger, og som regel var bilen omtrent like heil. På den ene av de ikke anbefalte veien vi valgte slo vi litt ekstra hardt nedpå grunnet at bilen var pittelitt for lav for veien, men dette endte kun med en liten sprekk i fangeren og litt manko på lakk. I det ene tilfellet ble vi nødt til å legge inn årene og snu, og da mener vi det bokstavlig talt. Vi hadde kjørt langs ei togskinne i 30 min, gjennom meget dype dammer helt til vi så vår overmann. Den siste dammen var 20-30m lang og i en svak bue. Vi hadde klart tilsvarende dammer før, men det var bare akkurat og de var rett fram, så vi måtte returnere. Siden dette var i et meget skittent område med rød sand, var vår hvite bil plutselig blitt rødbrun. (vi fikk ikke vekk all den rødbrune gjørmen før vi leverte den inn, faktisk helt umulig å få vekk. Og den var overalt!)

Bilen funket knirkefritt i hele 3 uker uten problem, da vi plutselig måtte akselerere forbi en bil. Clausen hadde bånn gass, men bilen orket ikke mer. Vi ble nødt til å ta en pitstop, men til ingen nytte. Bilen vår gikk bare for halv maskin, noe den valgte å gjør hele den dagen. Dager etter var den frisk og rask og klar til nye eventyr, så det ordnet seg selvfølgelig. Vi tror heller ikke det skulle ha noe sammenheng med den gule varselslampen formet som en bilmotor som hadde lyst i to uker…

Da vi kom fram til Las Vegas kom Clausen over et artig lite bilskilt med den fengende teksten ”Loser”. Så da var det ikke annet å gjør enn å skru av skiltet framme på bilen, og sette på vår nye stolthet. Dette var en helt identisk Nevada skilt, så man kunne faktisk kjøpt et slikt hos vegvesenet. Dette skiltet kjørte vi med i nesten en måned. Folk lo og koste seg når vi komme trillende, og det ble ett artig fotoobjekt for mange forbipasserende. Til og med flere politi og parkeringsvakter dro på smilebåndet når de så oss. Men som alt annet morsomt, har også dette en trist slutt. Clausen valgte å ta en ”spansk” én, og parkere midt i veien med nødblink når han skulle inn på hostelet for å hente noe, da Dreyer satt igjen i bilen. Da Clausen kom ut igjen hadde Dreyer fått besøk av ei dame på sykkel, men det artige navnet ”Police” på ryggen. Det var selvfølgelig ei fra ”Pacific Blue” som skulle ødelegge moroen. Dreyer hadde lagt ut ei lang historie om at vi var turister og ikke viste bedre, og Clausen dro akkurat samme historien da han kom. Vi fikk også selskap av en politimann men egen golfbil, som synes det hele var litt artigere enn den litt sure damen i sykkeltights. Hun drev å leste opp både skiltet foran og det vi hadde bak, men begge kom opp uten merknader. Vi måtte dra på smilebåndet da hun begynte på ”Loser” skiltet vårt med, ”Can you run a plate for me, Lima, Oscar, Sierra … osv” Det hele endte med en advarsel, og vi måtte sette på igjen den gamle platen. Dette var siste dagen før vi reiste fra usa, så det gjorde ikke så alt for mye.

Vi hadde i grunn bare leid bilen for 3 uker, noe som gjorde vi måtte finne Advantage i Vegas. Rett før vi skulle levere bilen finner vi ut at vi tar oss en tur til San Francisco, vi lurer på om vi skal utvide først men Clausen kom med de betryggende ordene ”det er helt sikkert Advantade i SF også” (Det var det ikke). Og siden dette var helt umulig å ta dette over telefon, ble vi nødt til å stikke fra San Francisco etter kun ett par dager, så da dro vi tilbake til Vegas og vi ble en dag forsinket med bilen. De hadde tydeligvis et annet datasystem i Chicago, så det var et himla liv før vi fikk ordnet det.

Da vi kom til Los Angeles valgte vi å utvide ei uke til, noe som gjorde at vi måtte gjennom samme prosedyren en gang til. Vi brukte en god time for å forlenge. Det gikk selvfølgelig bra til slutt og vi skulle ha bilen til vi skulle reise til Hawaii.

Vi kan vell også nevne at den ideen til Dreyer om å samle på små smørpakker å legge dem i baksete ikke akkurat var så jævelig god. Siden temperaturen inni bilen steg til uante høyder, sprakk selvfølgelig smørpakkene, og smøret forsvant (ned i setet)

Siden vi hadde fått noen bulker og mistet litt lakk på vår 09mod. leiebil var vi vell mer enn skeptisk når vi skulle levere den. Så noen sikkert tror nå har vi krasjet og ødelagt hele bilen. Det er fullstendig feil, men at vi har skrapet litt bort i noen fangere pga ulent terreng og dype kløfter, kan vi ikke gjemme under juletreet. Vi satt fra oss bilen og gikk inn på kontorene og håpet å bli fort ferdig så de ikke fikk sjakket over hele bilen. Vi kom inn og var belaget på å betale det resterende beløpet på ca $1000 og drop off fee på ca $500. Det var samme styret igjen, og høyeste sjefen måtte settes på saken.

Vi trodde lenge løpet var kjørt da han satt i utallige telefoner. Men da Clausen gikk inn til han etter 30min for å spørre hvordan det lå an, unnskyldte han seg voldsomt og sa at det var noe kluss med datasystemet og at vi bare kunne dra vist vi ikke trengte kvitering…???!!! Så da kom Clausen smilende ut og sa til Dreyer ”Kom, vi slipper unna å betale!” Dreyer er litt usikker men reiser seg skeptisk. Clausen må gjenta seg selv, ”Kom fort! Vi må springe som faen!” Vell, vi kan vell si at vi hadde en liten smule flaks siden vi slapp unna $1500!!! eller rettere sagt veldig mye penger!

Så etter å ha kjørt fra Chicago til California og over 4000 miles har vi enda ikke fått noe fartsbøter. Vi ser på dette som en meget god prestasjon siden vi aldri holdt fartsgrensen, og vil utdele den prestisjetunge ”On The (fast) Road” prisen til oss selv ☺ Vi fikk kun en parkeringsbot som vi har ”glemt” og betale. Men siden leiebilselskapet har sponset bilen vår i 3 uker, ser vi ikke noe grunn til at vi ikke skal få med den boten på kjøpet.

Så vi vil med dette rette en stor takk til Advantage for en meget lukrativ deal, who’s the loser now?

1 kommentar:

Anonym sa...

jepp jeg ble nr.16000...gleder meg t dokke kjem heim. klem fra mamma clausen.