Koh Chang, med ett pang!

Som sagt er Koh Chang en plass hvor man kan slappe av og nyte livet, og det er akkurat det vi har gjort i det siste. Man får fort en stamplass hvor man spiser mat (Ting Tong) og alle folkene her er kjempe hyggelige. Det er også fest hver eneste kveld og siden plassen her ikke er så veldig stor, har barene laget en ordning seg imellom så det er hver sin dag å arrangere fest. Noe som resulterer i at alle er samlet på samme plassen i stedet for å være spredd utover. En liten genistrek siden det da alltid vil vær en bra fest.

Vi bestemte oss få å sjekke ut en av festene og teamed up med Kristin for å finne kveldens location. Etter en litt spesiell vei gjennom en restaurant og under gjennom noen piggtrådgjerder var vi endelig fremme (lite tenkte vi på at vi skulle samme vei tilbake). Etter en liten stund traff vi på Diego, samt en rekke andre morsomme folk. Og etter at Clausen forsvant med to jenter fra England, ble Dreyer igjen på stranden i kjent Dreyerstil. Det vil si at når Clausen kom tilbake tidlig på morningen etter at alle andre var reist hjem, det vil si, nesten alle. Stemmer, da satt Dreyer der fremdeles riktig nok i selskap av en jente, men i kjent Dreyer nachspiel modus. Og etter at Clausen hadde sovet en liten stund på stranden var tiden kommet for å finne veien hjem… letter sagt en gjort, og piggtrådgjerde etter et hyggelig selskap med selskapelige drikkevarer, ikke smart…

Etter noen dager med ”avslapping” fant vi ut at vi skulle leie oss noen scootere å for å sjekke trykket på øya. Clausen som har godt å maset som en liten dritunge om å kjøre crosser, fant endelig en kompis som ville låne han en sykkel. Og det er lenge siden Clausen har smilt så breit der han suser gjennom ”byen” på en 250cc fullblods crosser, jo da dette er helt lov her nede, så nok en gang. Vi elsker Thailand!

Etter en liten tur finner vi plutselig en plass hvor vi kan bli med på elefant trekking, og vi er ikke vond å be, dette er noe vi lenge har ville gjort. Så da var det bare å parkere syklene og bytte kjøretøy. Etter en stund hadde vi kommet inn i jungelen og ”sjåføren” hopper av. Clausen tar på seg ansvaret med å ”kjøre?” elefanten, og vi får en idé om å stikke av… eneste problemet, elefanter er jævelig vanskelig å styre. Spesielt når den bare skjønner thai, men etter en liten stund fant vi ut at man styrer den ved å sparke den i øre…?

Så etter å ha lekt litt med Sai Thong (elefanten), kjørte vi videre. Clausen er ikke kjent som den mest forsiktige sjåføren, å det er vell ikke mye tvil om at det er lenge siden sykkelen han kjørte hadde fått så mye juling. Etter noen timer hadde den fått nok, og ene slangen på radiatoren blåste av. Dette var jo ikke rare greien å fikse så etter en liten stund var vi klar igjen. Eneste problemet var at det hadde vært en luring å skrudd på denne sykkelen før, og koblet ut ene radiatoren (den som hadde påfyllingen) dette resulterte i at det virket som om sykkelen hadde kjøleveske. Men det viste seg fort at den ikke hadde kjøling, for etter en liten tur med rolig kjøring blåste slangen av igjen og sykkelen gikk nesten ikke fremover lenger… Clausen med litt erfaring innen feltet var sikker i sin sak, denne sylinderen var varmeskjert.

Så da var det bare å parkere før det ikke var mulig å få fyring på den igjen (noe som var for seint) og finne kompisen som hadde lånt den til oss. Vi fant han og han fulgte oss bort til sykkelen, og maken til sleggemekaniker skal du lete lenge etter. Vi stod bare å lekte dumme turister mens han prøvde å fikse sykkelen med søppel han fant i veigrøfta. Men til slutt måtte han gi opp og heldigvis var han en real kompis som var enig om at det var sykkelen sin feil og ikke sjåføren sin. Så da ble det scooteren til Dreyer som trakk det lengste strået og fraktet oss hjem.