Nå har vi fått nok av Bangkok!

Ole, Dole og Doffen på nye eventyr
…eller var det bare Dreyer denne gangen.

Siden Clausen valgte å tilbringe to nye netter på sykehus, var Dreyer helt alene i den store verdene. Dreyer valgte å ta en liten spasertur, og begynte å gå fra sykehuset og hjemover. Etter kun 5 min havner han i noe han selv mener er det lengste toget han noen gang har sett. Vi vet ikke helt om det er lengre enn godstoget vi passerte på Route 66 med ca 100 lange vogner (Dreyer talte og kom fram til ca 100, så vi legger vår tillit til han) Her snakker vi demonstrasjonstog, og samtlige deltakere hadde gått til innkjøp av røde t-skjorter. Dreyer fikk aldri muligheten til å se hele toget, men fikk med seg de siste 50 minuttene, og fikk selvfølgelig ordnet bilde foran det lokale politiet. Det var vel ikke så mange prosent av de 10 mill som bor i denne byen som deltok, men det gjorde i alle fall meget sterkt inntrykk på Dreyer. Noen burde vel også lære de utstøtte sosiale ”vinnerne” som deltar i blitz-demonstrasjoner noe her, at slike demonstrasjoner er bedre. (Blitz suger og er for hjernedøde sosiale avvik! Sorry folk, Dreyers politiske hjørne).

Så vist bare Dreyer finner seg to kroker han kan henge opp hengekøyen han har kjøpt seg så tror vi alt skal bli bra!

Clausen ble utskrevet etter to dager, med den vell kjente sykdommen, stress og depresjon. Siden vi har vært så stresset de siste 7 månedene, må vi nå roe litt ned og ta livet med ro. Vi har sagt det før og vi sier det igjen, det er ikke bare bare å værer på ferie, og ferie er ikke for alle! Clausen skal nå prøve sitt beste med å ta livet med ro og håper på en bedre framtid.

Vi hadde også lenge gledet oss til det Kinesiske nyttår, som viss nok skal være store greier og varer over tre dager. Og Bangkok skulle være den byen i Asia som har den største feiringen (det har vertfall Clausen lest på nettet). Vell, vi har vell ikke vært mer skuffet siden Macao. Vi regnet med at siden det er Kinafolk som har funnet opp fyrverkeri (vell, vi tror vertfall det) burde dette bli en hei dundrendes feiring! Men der tok vi litt feil, dette minner mer om en blanding mellom julaften og skolens dag, man kjøper gave en dag, spiser en dag og leverer gaver en dag…? What the fuck!!! Hvor er kruttet! Vell, mindre eksplosjoner rundt om i byen ble riktignok observert, men vi hadde forventet at Chinatown skulle koke. Klokken ni var alt pakket vekk og bare noen få lokale matstander stod igjen. Så da var det bare å tusle slukøret hjem og slukke sorgene i en av de lokale barene i gata vår. Muligens samme plass Leonardo DiCaprio drakk slangeblod i filmen The Beach. Jepp, det stemmer vi bor nemlig i Khao San Road, som er samme ”location” som starten på filmen. Vi har nemlig ikke gitt helt slipp på ”stalker” livet vi levde i LA.

Siden Chinatown skuffet litt forrige gang, skjønte vi at vi måtte gjøre noe for å forbedre inntrykket. Vi satt oss i en taxi med kursen rettet mot chinatown. (vi kjørte nok en omvei siden taxifyren kjørte på taxtameter) Når vi kom ned var vi på jakt etter restauranter som solgte den verdenskjente haifinnesuppen. Etter en liten spasertur fant vi også andre ting vi ville prøve. Noen røyka nøtter og en spennende frukt. Vi kan vel si at det var meget dyrt, og den frukten smakte død katt, mens nøttene fikk en potetkonsistens som var overkommelig i små mengder. Etter det lille eksperimentet fant vi til slutt en anerkjent haifinnesupperestaurant. Vi tuslet inn og da var det ikke annet å gjør enn å bestille hafinnesuppe, og Dreyer slo på stortrommen og kjøpte seg jellyfish i tillegg. Vi kommer nok ikke til å kjøpe dette flere ganger, men vi har da i alle fall prøvd det.

Da vi kom opp på guesthouset igjen, ble vi påspandert delikatessen gresshoppe. Clausen takket høflig nei, mens Dreyer så på det som å få noe gratis. Dreyer analysere smaken til litt salt sprø ting med øyner.

Siden verken Haifinnesuppe, jellyfish eller gresshopper hadde mettet magene våre (som krever mye), spaserte vi oss en liten tur på kvelden får å finne oss noen grillspyd. Etter at vi hadde blitt konfrontert med en litt vell ivrig hore, som muligens var mann (Dreyer karakterer hendelsen som lett voldtekt), fant vi oss litt mat og vi var nesten fornøyd. Clausen skulle absolutt mase seg til en softis så vi tuslet gjennom smuget hvor vi bor, dette er nemlig snarveien til McDonalds. En liten is senere var vi fornøyd å vi tuslet hjem. Men i det vi runder hjørnet og kommer inn i smuget igjen, samtidig som Clausen viser hvordan han ville bryte seg inn i en av bilene der, kommer det en politimotorsykkel med to herremenn på… De stopper og ber oss gjør det samme, de begynner å vifte med lommelykter og spør etter pass, noe vi selvsagt ikke har. De ville foreta noe de kaller en ”politikontroll”, vi kan vel skrive under på at grundigere sjekk har vi nok ikke vært med på noen gang. Her snakker vi fem minutter bare for å sjekke alle burene i lommeboken, og ikke minst var de veldig interessert i å se om vi hadde gjømt noe rundt våre edlere deler og Dreyer fikk en litt vell nysgjerrig hånd halvveis opp i ræva. Vi måtte til og med av med slippersene så de fikk sjekke dem også, og Dreyer måtte av med hatten…? Stemmer det, har hørt det er veldig vanlig å gjemme pistoler i hatten og dop i sandalen... Men etter en latterlig lang og veldig grundig sjekk, fant politiene ut at det ikke kunne arrestere oss for noe, og siden det tydeligvis ikke hadde noe å plante på oss, ble det heller ingen grunn til å ”forhandle” seg fri (eller betale korrupte politi som det er nok av her nede).