Penang, med hjelmtvang

Etter noen altfor få dager på Koh Phangan måtte vi dessverre reise videre, vi har nemlig bare låv å være i Thailand i 30 dager og vi hadde allerede vert her i 32… Så da var det ikke annet å gjør enn å finne noen som var villig til å selge oss noen billetter til nærmeste utgang av Thailand. Valget falt på Malaysia som på kartet så ut som om det bare var ett lite steinkast unna. En liten ulempe var at båten gikk kl. 07.00 og dette er tidlig for ontheroad crewet! Vi er vant med å stå opp når vi våkner, å bruker gjerne noen timer før vi har funnet en plass hvor vi kan innta frokosten. Så kl. 06.00 startet iHomen til Clausen å lage lyder og det var ikke annet å gjør enn å tvinge seg opp og vekke kompisen med pick-up trucken så han fikk svinge oss ned på havna.

Dette skulle være en smal sak, vi skulle bare ta en båt og så hoppe på en buss og vips så var vi i Malaysia. Vell vi hadde kanskje ikke sjekket helt ut hvor lang tid de forskjellige tingene tok. Så etter en fire timers lang båttur mente vi at det ikke kunne være langt igjen, det var det. Det skulle vise seg at det måtte hele fire busser og tolv og en halv time på veien til før vi var fremme i Penang. I det vi hadde kjørt en utrolig trang buss og da mener vi trang, ble vi sluppet av på en rasteplass hvor vi måtte vente på neste ”buss”. Vi så busser komme og gå og noen små varebiler, og vi fleipet med at vi sikkert kom til å få en slik varebil. Vi burde nok ha banket i bordet eller noe, for vi endte opp med den aller minste og trangeste bilen og det var faktisk ikke plass til bagasjen. Så den måtte trykkes imellom oss under setene og alle plasser det var litt plass. Dette medførte at det var umulig å bevege seg og i en bil med ødelagt aircondition var ikke dette særlig behagelig.
Men etter noen veldig ubehagelige timer kom vi endelig til grense overgangen, så da var det bare å håpe på det beste. Det tok ikke lang tid før vi ble geleidet inn på ett eget kontor, hvor vi ble nødt til å betale en bot for at vi hadde oppholdt oss ulovelig i Thailand…

Etter å ha kommet fram til Penang i Malaysia måtte vi finne en plass å bo, så vi ruslet inn på nærmeste guest house og fikk oss et rom. Da var neste problem valuta, og siden ingen av oss viste hvor mye pengene var verdt eller hvilke penger du brukte her, ble det litt av noen kalkulasjoner innom dollar og baht for å finne den norske verdien. Da vi hadde funnet ca verdi på pengene og funnet ut at vi bodde på et temmelig billig guest house, var det bare å finne en minibank. Vi hadde nå kommet til en del av Penang som tydeligvis er kjent for sine gamle små bygninger og trange gater (George Town). Så etter en spasertur på godt over to timer var vi tilbake med penger i lommebøkene. Så å prøve å finne en god restaurant på denne plassen midt på natten la vi fort på hylle og kjøpte oss en lokal burger fra en ivrig fotballsupporter. Han hadde nemmelig laget en hamburgerbod til ære for Manchester United, men dog meget gode burgere. (Dette kan ha betydning for noe som kommer til å skje på en senere blogg)

Vi fant fort ut at det ikke hadde vært så dumt å leie oss scootere her også, siden det var en gammel liten by. Så vi passerte en liten bokbutikk med scooterutleie, og han kunne fikse absolutt alt man trengte, og da mener vi absolutt alt samt selge bøker. Siden han ikke hadde lov til å leie vekk scootere fikk vi beskjed om at om politiet spurte oss, hadde vi fått låne dem av en kompis. Så her fikk vi ”låne” scootere som vi kjørte rundt og utforsket øyen.

Den 13 februar når vi for å kjørte rundt uten særlig mål å mening, fant vi en litt morsom plass som het ”The Ship” dette var en av det litt finere restaurantene og vi fant ut at det hadde vært ok med et litt bedre måltid. Vi parkerte å tuslet inn. For å si det mildt, så føltes dette en smule korny. Her var det nemlig allerede pyntet til morgendagens begivenhet… jepp, Valentines Day. Så her snakker vi dempet belysning, flere hundre om ikke tusen ballonger formet som hjerter, blomstrer på bordet og i drinkene, det var også trykket opp egne Valentines Day menyer i den macho fargen rosa. Som om det ikke kunne blitt mer gay, så sprang der rundt en gjeng med små thaigutter i seileruniform…? Og det blir ikke bedre av at en av småguttene kommer å knyter en smikke rundt hode på Clausen, til Dreyers store begeistring, mens han selv prøver å bli kvitt blomstrene han har fått i drikken sin. Men romantisk var det…?

Vi planla å komme oss opp på det fjellet midt på øyen, og der kunne man ta et gammel kabel tog opp. Så vi satt oss på scooterne for å kjøre bort til inngangen, noe som var vanskeligere en først antatt. Når vi tenkte vi skulle svinge til høyre var det en enveiskjørt gate og gaten vår tok en krapp venstresving og slik gikk det gang på gang. Så etter en liten omvei kom vi meget nært fjellet og måtte spør lokalbefolkningen. Da var det en hyggelig skrue som ville vise oss, og satt seg på scooteren og ledet vei. Da bar det rett gjennom en gammel gravplass i ei heidunndranes fart og opp noen gamle skogsstier før vi kom fram. Så da var det bare å vente en time på neste avgang før vi hoppet om bord på toget. Dette var vel en av de bratteste togturene vi har tatt hittil, og her snakker vi bratt type 45%. Etter en liten tur kom vi opp på toppen og fant overraskende nok en fuglepark…? Etter en liten tur der vi fikk sett papegøyer fra Amerika og andre artige fugler bar turen videre, og jammen hadde de ikke fått plass til et tempel her oppe også. Om ikke alt dette var for mye å be om, passerte vi også en moské der oppe. Vi følte vi hadde fått nok for den dagen og satte kursen hjemover. Da vi kom oss hjem fant vi billige billetter til Kuala Lumpur, og siden byen har et så fengende navn var det ikke annet å gjør. Det vi viste om byen var at den er kjent for Petronas Towers, som var verdens høyeste bygning og har en gangbro mellom husene. Utenom det var det vel ikke mye kunnskap ute å gikk hos crewet. Vi ser positivt på det, for om vi får sett tårnene er alt annet en bonus…