Hverdagsliv i Cambodia

Jeg kan kjenne den svale brisen fra veggviften som sitter borte på veggen. Jeg har ikke åpnet øynene enda, jeg bare ligger der. I det jeg hører sjøen slå innover stranden, og lyden av billiardkuler som slår mot hverandre husker jeg hvor jeg er, Cambodia. Jeg vil ikke stå opp enda, og ikke trenger jeg å gjøre det heller. Jeg skal jo ingenting, jeg blir liggende å lytte. To Svenske jenter prøver å bestille seg frokost, det er ikke så lett siden betjeningen snakker dårlig engelsk. Det er tydelig at de har planlagt turen i lengre tid, jeg kan høre den ene lese fra en guidebok, helt sikkert Lonely Planet. Ikke som oss, ingen planer, ingen guidebok, men vi har heller ingen bekymringer. Vi står ikke opp tidlig og vi stresser ikke, vi er nemlig på ferie på ubestemt tid…

Dette kunne vært starten på en jævlig dårlig bok, som helt sikkert en eller anna ”backpacker” kunne ha funnet på å kjøpe for å forstå seg på tankene til andre reisende. Men det er det ikke, dette er nemlig en helt vanlig start på dagen for ontheroad crewet.

Etter noen dager fikk vi oss et nytt bekjentskap, og denne gangen var det til og med fra Norge. Vi ble kjent med Mats samt hans venner fra rundt om. Siden vi ikke er helt kommet inn i livet som ekte bade og sol nymfer, har vi tilbrakt en del tid i baren på Chiva’s. Vi synes det er vel så kjekt å se på alle som koser seg i solen, som selv å prøve å bli brun. Mats var også av samme oppfatning, og det ble som regel til noen øl og bøtter på kveldstid med variert utfall. Vi kan vel konkludere med at dette er plassen for å kvile, slappe av, ta det rolig, legge seg tilbake, lagge beina på bordet og drikke på kveldstid (og soling for de som er interessert i slikt). Siden alle utestedene/strandbarene har Happy Hour på forskjellige tidspunkt er det fult mulig å drikke billig øl fra kl 7 til 12. Når vi snakker om billig øl er det nok ikke gratis som dere kanskje ville annta, vi må nok punge ut 25cent for ”draft”(tappeøl), noe som er svimlende 1kr og 75øre.

Vi stiftet også bekjentskap med en kar fra Polen, nemmelig Adam og hans tråsykkel. Han hadde syklet fra vest Kasakhstan og gjennom alle ”stan” landene samt hele sørøst Asia og Kina. På denne turen hadde han brukt 11mnd hittil og så for seg ett par til på sykkelsetet. Han hadde også kommet for å slappe av og ha det kult, men han la vel igjen litt mer innsatts i ferien enn vi kan skrive hjem om. Om dette ikke var nok sykkelprat trillet det enda en norsk person inn på parkeringsplassen. Dette var Øyvind fra Oslo og maken til røver skal du lete lenge etter, her snakker vi en sliten hengslete kar som henger fast i 80tallet noe sveisen bærer preg av. Og med skitne klær og en t-skjorte med trykket ”støtt ronald mac donalds hus” blir det ikke særlig mye bedre. Vi er meget sikker på at denne karen har blå boblejakke når han er hjemme i Oslo... Men etter en liten prat blir vi meget usikker på denne karen, det viser seg nemlig at han eier en mengde bygårder i storbyen samt et kjøpesenter i Polen…? Og når vi går kompisen nærmere i sømmene kan vi se at han har en helt ny grill i kjeften og rolex på hånda. Men som han sier selv så ”sov” han i elleve år, så vi regner med det er noe arv eller andre kjeltringstreker på gang. Han hadde samme oppfatning av reising som Adam og hadde da en gammel sykkel som hadde vært jorden rundt og litt til. Denne turen rundt om i sørøst Asia hadde han bare brukt 4 mnd på, men hadde en liste med land på resymeet som er lengre enn Michael Jacksons opperasjonsliste.

Siden vi ikke hadde vært så aktiv på solfronten var vi nødt til å legge hardt mot hardt. Vi traff på noen engelske forbipasserende som hadde hatt en kanondag ut på ei øy utenfor Sihanoukville. Vi bestemte oss da for å melde oss på båtturen ut til denne øyen for å se hva det hele var snakk om, og for å tilbringe en hel dag i solen. Vi var først innom en liten snorkleplass, men vi ble vel mer skuffet enn begeistret selv med Dreyers undervannskamera. (etter all snorklingen på Fiji, fikk Dreyer blod på tann og investerte i undervannsetui til kameraet.) Vannet var uklart og fiskene var knapt utstyrt med farger. Etter denne snorkleplassen satt vi kursen mot Bamboo Island. Vi kom fram og begynte å utforske området. Vi var på en helt øde øy i lag med ca 10 stk andre med samme interesse. Her var det klart vann, lange øde strender, jungel og noen bambushytter. Vi kan vel nesten si at dette kommer nok til å bli like poppulært som Thailand om ikke lenge, så nå er det slutt på Phi Phi og Phuket. Nå er det Sihanoukville og Bamboo Island som gjelder, og man slipper alle turistene så lenge det varer.

Vi kan vel si vi følte oss meget solbrent når vi satte beina i land på fastlandet. Clausen tok en klar seier og har tatt av flere lag hud, samt veskene sår som lager vannblemmer. Han er kjent som den som går for den hummerrøde ”looken”, men han overstiger alltid forrige rekord. Så vi ble nødt til å bli en dag ekstra i Sihanoukville slik han fikk kvile litt før vi stakk videre.

Så etter en dag med kvil var det på tide å forsvinne videre, så vi takket for oss og satte kursen mot Vietnam. Vi hadde ikke noe visum, man hadde hørt at grensen vi skulle over som regel ikke bydde på problemer for norske borgere. Vi krysset fingrene og etter 11 timer i buss var vi kommet til grenseovergangen. Vi ble beordret ut av bussen og inn til kontroll. Vaktene så ikke blide ut i dag og vi begynte å få kalde føtter. Var det lurt å reise til grensen uten visum? Ble vi nødt til å returnere for å kjøpe oss visum på ambassaden? Hadde vi glemt igjen noe i Sihanoukville, og var bussjåføren villig til å ta en for teamet?

…to be continued