Sihanoukville eller Kâmpóng Saôm...

Bussturen ned til Sihanoukville var gjort unna på et steinkast (vist du ikke finner Sihanoukville på kartet kan det skyldes at det ikke er å finne på googlemap, men går under det gamle navnet Kâmpóng Saôm. Vi har lenge hatt en diskusjon om hva vi skal kalle plassen, men siden Clausen ikke vil at Dreyer skal begynne å grine har han latt Dreyer få viljen sin, så nå kaller vi det Sihanoukville). Vi ankommer ”byen” sent på kvelden, og etter et lite søk i nattemørket måtte vi bare krype til korset å legge oss inn på en random plass, vi kunne nemlig ikke finne den mye omtalte stranden.

Dagen etter tusler vi ut, og til vår store glede fant vi ut at over veien ligger Shiva’s Shack, Sihanoukville eneste gesthouse som ligger på stranden, og da mener vi på stranden. Her snakker vi bar/restaurant/resepsjon 10m fra vannkanten og i mellom der har vi sitteområde med hengekøyer og utrolig komfortable korgstoler, så her er det bare å slappe av å nyte livet. Og skulle vi finne på å være litt aktiv, har vi noen billiardbord som selvsagt er gratis.

Selv om livet her er temmelig bedagelig, tenkte vi at vi måtte ”ta en” for fansen og leide oss noen motorsykler får å komme oss litt rundt, og ikke minst besøke noe som på kartet står merket som ”water fall” får å få tatt noen bilder til bloggen. Vi vet ikke hva folk i Cambodia er vant til, men å merke dette som water fall på kartet er vel å ta litt hardt i. De tok selvfølgelig også inngangspenger for å komme bort til denne fossen, noe vi synes var litt vell drøyt. Clausen mener elva som renne forbi huset til foreldra på Sjøholt er større, så dette var vi ikke særlig imponert over. Men med slike superfotografer som oss, blir det selvsagt fete bilder!

Vi klarte også å rote oss inn i noe vi er ganske sikker på var et Thaibryllup eller Cambobryllup (vi er litt usikker på hva det heter her borte). Men det var vertfall en likbleik sexylubben kar i femti åra, men en liten lokal jente (kunne vært alt fra 15 til 40, det er nemlig ikke alltid like lett å anslå alder på folk her borte) og selvfølgelig hele familien hennes. Små jentene sprang rundt på blomsterkrans på hode, og Stemningen ble ikke mindre i det alle stilte seg opp får å ta ”familiebilde” og bestemor begynte å vinke på oss. I sånne situasjoner er vi ikke vanskelig å be, og Clausen byttet vekk neonbrillene sine mot hatten til bestemor, så vi regner med at dette blir den store snakkisen i familien Hongmon …eller er det Andersen de kaller seg nå?

Etter en prat med noen lokale helter fant vi ut at det fantes en strand uberørt av restauranter, strandstoler, bleikfeite turister, massasjedamer og andre turist ting. Så neste dag dro vi på jakt etter denne plassen i kjent ”The Beach” stil. Riktignok trengte vi ikke å svømme fra øy til øy, men bare kjøre etter en beskrivelse vi hadde fått på gebrokkenengelsk og gjette oss til resten. Det var riktig nok en øde strand, men i motsetning til Leonardo DiCaprio holdt det med et par timer for oss.