Still going strong!

Vi kom selvfølgelig inn i Vietnam uten problemer, utenom at det tok en liten time og krysse grensen. På bussen traff vi på en svensk kar som hadde tatt seg litt fri fra studiene i Japan. Han hadde valgt å reise noen måneder rundt i sør-øst Asia for å sjekke trykket. Vi slo følge når vi kom oss ned til Saigon og heiv oss inn på samme hostelet for å spare penger. Han hadde også vært på samme Full Moon partyet på Koh Phangan som vi hadde vært på. Det var da vi begynte å dra kjensel på han, vi sjekket gjennom bildene vi hadde, og jammen det hadde vi ikke klart å tatt bilde av han. Og da er det snakk om 1 av 20-30 tusen mennesker på ei lang strand…

Siden det eneste vi viste om Vietnam hadde med krig å gjøre, så vi for oss et krigsherjet land med masse ruiner og oppbrente biler. Siden de gav opp krigen i -75 kan vi nå rapportere herfra Vietnam. Det finnes ikke noe spor av krig eller elendighet og kunne like gjerne vært en storby i hvilket som helst annet land. For uten om en liten ting, det finnes 5 millioner motorsykler i Saigon, noe som bidrar til en helt syk trafikk som ikke ligner grisen. Vi følte oss meget bereist en liten periode og trodde vi hadde sett en del, men dette er toppen av kransekaken. Flere sykler skal man lete lenge etter.

Vi fant ut at vi kunne ta oss en liten tur rundt i byen for å se hva Saigon, eller Ho Chi Minh som byen egentlig heter, hadde å tilby. Vi kan vel konkludere med en spennende storby som har det en storby bruker å ha, samt masse motorsykler. Hele byen er vel oppbygd rundt dette og de fleste butikkene selger sykkelutstyr eller er sykkelverksteder. Etter en lang tur endte vi på en benk i den lokale parken. Vi er enda ikke sikker på om dette var et bra eller dårlig sjakktrekk men vi har da gjort det. Denne parken blir brukt til hovedsaklig to ting av de lokale. Det første er at alle skal trimme der, som i at de skal springe/gå rundt og rundt i timevis. Det som er mest irriterende er at unge folk bruker det for å treffe turister så de kan øve seg på å snakke engelsk. Det er vel morsomt de første 5 minuttene, men når vi har suttet der i 3 timer og pratet med 20 forskjellige begynner det å bli døvt. Vi traff på en som absolutt hadde masse på hjertet, og han hadde selvfølgelig at par artige hobbyer. Det første var karaoke, noe som i seg selv er artig siden det er snakk om asiater. Da vi sa vi ville vær med han på karaoke fikk vi et show uten sidestykke. Han satt å klappet i hendene og viste ikke hvor han skulle gjør av seg for han var så glad, han så ut som en liten mongis som hadde fått sjokolade. Siden ikke noen andre ville vær med måtte vi legge denne planen på hyllen. Vi takket til slutt for oss og trakk oss kjapt tilbake til hotellet.

Dagen etter var satt av til å utforske noen tuneller som var litt utenfor Saigon sentrum. Disse tunnelene ble brukt av den lokale befolkningen som skjulested under krigen. De var så godt gjemt at ikke amerikanerne fant dem før langt ut i krigen. De lokale holdt til under der på dagtid, og kom opp av masse små hull i bakken om natten, og da kunne de omringe amerikanerne og drepe de. En annen litt morsom ting var at de hadde poengtavle hvor de krysset av hvor mange amerikaner de hadde drept, og det ble selvsagt delt ut medaljer til vinnerne. Et meget genialt triks og en artig tur. Vi fikk selvfølgelig prøve å krype i noen ”turist” tunneler som var laget litt større for turister. Det skal ha vært rundt 20 mil med tunneler om vi husker rett. Så etter en dag med historie fant vi det for godt å reise videre opp gjennom Vietnam. Vi har som sagt bare fått lov å tilbringe 15 dager i dette landet, så vi må begynne å bli effektive.

Turen gikk da til en liten by kalt Mui Ne, vi viste ikke noe om denne ”byen” i det vi ankom. Men det skulle vise seg å være en meget koselig by eller ”fishing village” som det også heter, med lite turister. Vi fikk diskutert oss frem til en meget behagelig pris på et hotell med navnet Windsurfers Resort, fett ikke sant? Vi kan vell ikke skryte på så bra rom siden Vegas, så dette var rene luksusen. Vi fant oss en restaurant med utrolig hyggelig betjening som fort ble stam plassen vår (vertfall i noen dager). Og inne på denne restauranten hang det store bilder fra Mui Ne, og det skulle vise seg at ontheroad crewet endelig skulle få muligheten å besøke en ørken! Så etter at vi hadde fått betjeningen til å peke hvilken retning ørkenen låg, var det bare en ting å gjøre, leie en motorsykkel å kjøre til vi ser sand. Ps. ørken er varmt og tungt å gå i, ikke egnet for ontheroad crewet. Men hva gjør en ikke for fansen…